ULVEHYL

Lakota (også kjent som Sioux, Teton eller Titonwon) er et amerikansk urfolk som opprinnelig kom fra de sentrale østlige delene av Nord-Amerika. Lakota er nært beslektet

med det vestlige Dakota-folket i Minnesota. De levde av fiske, jakt og landbruk. Først i midten av det 17. århundre kom de i kontakt med kolonister fra Europa og andre oppdagelsesreisende. Lakota er en av en gruppe på syv stammer – den Store Siouxnasjonen. De snakker lakota, som er en av de tre hoveddialektene innen Sioux-språket. Lakota-stammen er den vestligste av de tre hovedstammene som utgjør Sioux-folket. De bor i Nord- og Sør-Dakota. Fra rundt 20 000 Lakota i midten av det 18. århundre har de vokst til omtrent 70 000 i begynnelsen av det 21. århundre. Av disse bruker omtrent 20 500 fremdeles Lakotaenes språk.
Det 17. og 18. århundre
Rundt 1650 ble lakotaene fordrevet fra der de holdt til av Chippewastammen som hadde kjøpt geværer av franskmennene. Dermed ble Lakota tvunget til å ta opp et nomadeliv i de nordre delene av Nebraska, Minnesota, Wyoming, Nord- og Sør-Dakota og Manitoba. Da europeerne introduserte hesten, ble stammene kjent som et præriefolk. De jaktet på bison, og fikk det meste av det de trengte fra den, slik som mat, klær og skinn til tipis. Etter 1720 delte de Seven Council Fires Lakotastammen i to: Saone som flyttet til området ved Lake Traverse på grensen mellom Sør-Dakota, Nord-Dakota og Minnesota, og Oglala-Brulé som bodde i James River Valley. Rundt tretti år senere flyttet Saone’ne til østbredden av Missourielven, og rundt 1760 fulgte Oglala og Brulé (Sicangu) etter.
Arikara-, Mandan- og Hidatsa-landsbyene var store og hadde mye makt, og de hadde lenge hindret Lakota-stammene i å krysse elven. Da kopper og andre sykdommer nesten utryddet disse stammene, kunne Lakota krysse elven og flytte til de tørrere præriene i området som kalles High Plains. Saone-stammen bestod av gode ryttere og spredte seg snart over større deler av området. I 1765 oppdaget en Saone-ekspedisjon ledet av høvding Standing Bear en fjellkjede i Nord-Dakota, Black Hills, som de døpte Paha Sapa. Etter koppeepidemien som utraderte 3/4 av befolkningen i Missouri Valley fulgte Oglala og Brulé i 1775 etter Saone over elven. I 1776 slo de Cheyenne-stammen slik som den tidligere hadde slått Kiowa-stammen og tok dermed kontrollen over landet som kom til å bli sentrum i deres univers.
Det 19. århundre
Den første kontakten mellom Lakota og Amerikas forente Stater fant sted under Lewis og Clarks ekspedisjon i 1804 – 06. Kontakten som i begynnelsen var vennskapelig, ble senere fiendtlig etter hvert som flere nybyggere krysset Lakotaenes land. 3. september 1855 hevnet 700 soldater under general William S. Harneys befal Grattan-massakren ved å angripe en Lakotalandsby i Nebraska. Rundt hundre menn, kvinner og barn ble drept i angrepet. Flere kriger fulgte, og i 1862 – 64 da flyktninger fra Sioux-opprøret i Minnesota flyktet til allierte i Montana og Dakota ble de fulgt av krigshandlinger.
I 1862 bodde de fleste Lakota-indianerne i reservater, resten ble tvunget dit da gull ble funnet i Black Hills. For Lakota var dette et hellig sted, de regnet dette som verdens midtpunkt. Indianerne hadde siden begynnelsen av 11860-årene protestert mot hvit inntrengning i området. I 1868 ble Fort Laramie-avtalen underskrevet av den amerikanske regjeringen. I henhold til denne skulle fjellområdet være forbudt område for hvite «så lenge gresset gror». Samme år ble avlingene i reservatene svært dårlige, vinteren var streng og statens bidrag kom for sent. Lokale tjenestemenn nektet å hjelpe indianerne, det eneste budskapet Lakotaene fikk var at de kunne spise gress om de ville. Dette resulterte i et opprør (Det store Sioux-opprøret i Sør-Dakota), der 450 hvite kolonister ble drept. Opprøret sluttet først da hæren grep inn. Totalt 323 krigere ble dømt til døden ved hengning. 285 ble benådet av president Abraham Lincoln, men de siste 48 ble hengt offentlig.
Fire år senere ble det offentlig kjent at man hadde funnet gull i Black Hills, og gullfeberen slo til. Gullgraverne som kom fikk hjelp av hæren til å ta seg til rette, selv om området i følge avtalen fra Fort Laramie var indianernes eiendom. Dette resulterte i en krig som kom til å hete Black Hills-krigen (1876 – 77).
Sammen med Arapaho og Cheyenne slo Lakota det 7. amerikanske kavalleriregimentet i 1876 under slaget ved Greasy Grass, også kjent som slaget ved »Little Bighorn. Under dette slaget ble alle de 258 soldatene som deltok drept. Indianernes store seier kom til å stå dem dyrt. Den amerikanske hæren satte inn store hærstyrker for å hevne nederlaget, indianerne ble beseiret i en serie slag, og tvunget til reservatene. Leveforholdene var allerede sterkt svekket ved at bøffelflokkene var blitt sterkt desimert av de hvites nedslakting av bøffel, og mathjelp fra regjeringen kun ble utlevert til de indianerne som var definert som vennligsinnede og befant seg i reservatene.
I 1877 måtte Lakotaene undertegne en avtale som overdro eiendomsretten til Black Hills til den amerikanske regjeringen. Kampene var nå over,mens lakotaene sank ned i resignasjon og apati. I 1890 oppsto så en ny bevegelse med Åndedans, som spredde seg som en farsott. Dansen skulle sørge for at de hvite skulle forsvinne og bøflene komme tilbake på prærien, slik at lakotaene kunne gjenopprette sin gamle livsstil. Åndedansen skremte de hvite makthaverne, og åndedans ble forbudt. Lakotaenes store høvdeing høvding Sitting Bull ble feilaktig mistenkt for å ha noe med bevegelsen å gjøre, og drept i sitt hjem v. Standing Rock i lakotareservatet den 15. desember 1890. Hans flokk søkte seg i fortvilelse til hans halvbror Bigfoot, som fryktet for represalier og førte dem med seg til Red Clouds reservat lenger sør i håp om å finne tilflukt der. Han ble avvist og var på vei tilbake da hans flokk ble innhentet av en amerikansk hærstyrke. Gruppen hadde allerede overgitt seg da de ble slaktet ned i Massakren ved Wounded Knee 29. desember 1890. Massakren, som myndighetene senere omtalte som «Slaget ved Woundet Knee», blir sett på som avslutningen av indianerkrigene.
I 1973 okkuperte Lakota-indianere Wounded Knee, der massemordet hadde funnet sted, i 71 dager. Indinanerne var dårlig utstyrt, men det var hyppig skyting mellom indianerne og FBI. Okkupasjonen ble endelig avsluttet da FBI lovet indianerne fritt leide. Resultatet var to drepte, 12 såret og 1 200 arrestert.
20. og 21. århundre
Idag bor de fleste Lakota i et av fem reservater i den vestlige delen av Sør-Dakota. Upper Sicangu eller Brulé bor i Rosebud, Pine Ridge er Oglala’s hjem, i Lower Brulé bor Lower Sicangu, i Cheyenne River bor flere av de syv Lakota-gruppene – blant annet Sihasapa og Hunkpapa, og til slutt Standing Rock, som også er hjem for flere ulike grupper. Dette er ikke det eneste stedet Lakota har slått seg ned, de bor også i det nordlige Fort Peck reservatet i Montana, Fort Berthold-reservatet nord-vest i Nord-Dakota, og dessuten i flere mindre reservat i Saskatchewan og Manitoba. Under krigen om Black Hills flyktet forfedrene deres til «Grandmother’s Land» (Canada) (på norsk: bestemors land). Mange Lakota bor nå i byer i Black Hills-området som for eksempel Rapid City og Metro Denver.
Etnonymer
Lakota stammer fra ordet lakhóta «følelse av ømhet, vennlig, forbundet, alliert». De tidlige franske skriftene skiller ikke ut Teton, men plasserer dem i en gruppe som kalles «Sioux fra vest» sammen med andre Santee- og Yankton-grupper. De ble også for eksempel navngitt etter hvor de levde, eller hvilken vindretning man måtte reise for møte dem. Eksempler på dette er Scioux of the West, West Schious, Sioux des prairies, Sioux occidentaux, Sioux of the Meadows, Nadooessis of the Plains, Prairie Indians, Sioux of the Plain, Maskoutens-Nadouessians, Mascouteins Nadouessi, og Sioux nomades.
Navnene Teton og Tintowan stammer fra Lakota-navnet thíthųwą (betydningen av dette er ikke kjent). Dette var navnet andre Sioux-grupper, utenfor Lakota ga til Lakota-gruppene. Andre variasjoner er for eksempel: Ti tanka, Tintonyanyan, Titon, Thinthonha, Tinthonha, Tentouha, Tintonwans, Tindaw, Tinthow, Atintons, Anthontans, Atentons, Atintans, Atrutons, Titoba, Tetongues, Teton Sioux, Teeton osv.
Fremdeles har mange stammer fortsatt å kalle seg selv Sioux, navnet alle Dakota/Lakota/Nakota-folkene i det 19. og 20. århundre fikk av den amerikanske regjeringen. Noen stammer har tatt tilbake de tradisjonelle navnene, formelt eller uformelt: Rosebud Sioux Tribe er også kjent som Sicangu Oyate (Brulé Nation), og Oglala bruker ofte navnet Oglala Lakota Oyate, isteden for det engelske «Oglala Sioux Tribe» (OST). På engelsk finnes en alternativ stavemåte for Oglala, Ogallala, men denne blir ansett for å være feil. Familiegruppene innen Lakota har egne navn.
Lakota-stammer
Lakota er fra gammelt av inndelt i 7 «stammer», som igjen er underfordelt i flere familiegrupper:
Brulé
Oglala
Sans Arcs
Hunkpapa
Miniconjou
Blackfoot
Two Kettles
Kjente Lakota er blant annet Tatanka Iyotake (Sitting Bull) fra Hunkpapa, Tasunka witko (Crazy Horse) fra Minneconjou, Makhpyia-luta (Red Cloud), Hehaka Sapa (Black Elk) og Billy Mills fra Oglala.
Reservat
I dag bor halvparten av alle registrerte Sioux i et reservat.
Lakota-reservat som er anerkjent av den Amerikanske staten er:
Oglala (Pine Ridge Indian Reservation)
Brulé (Rosebud Indian Reservation)
Hunkpapa (Standing Rock/Cheyenne River)
Miniconjou (Cheyenne River)
Sans Arc (Cheyenne River)
Two-Kettle (Cheyenne River)
Santee
Yanktonai (Yankton)
Flandreau
Sisseton-Wahpehton
Lower Sioux
Upper Sioux
Shakopee
Prairie Island