ULVEHYL

Maurice Joly (1829–1878) forfattet en fransk regimekritikk av Napoleon III

Sions vises protokoller

Sions vises protokoller (moderne russisk rettskriving: Протоколы Сионских мудрецов eller Сионские Протоколы) er et forfalsket tekstdokument i form av en hemmelig møteprotokoll fra den første sionistkongressen i Basel i 1897. Teksten beskriver en angivelig plan om jødisk verdensherredømme og har blitt brukt av antisemitter som «bevis» i kampen mot jødenes påståtte, samfunnsødeleggende sammensvergelser. «Protokollene» ble utgitt i sin helhet for første gang i 1905 som vedlegg til en antijudaistisk bok om Antikrist og Satan skrevet av en russisk-ortodoks prest. I 1911 ble trykksaken publisert som selvstendig hefte. Verket ble deretter oversatt til flere språk og fikk stor spredning og betydning for synet på jødene i mellomkrigstiden.

Sions vises protokoller er et tidvis ordrett plagiat av tekster og ideer lånt, bearbeidet og utviklet fra franske og prøyssiske romaner som kom på 1850- og 1860-tallet. Opprinnelig handlet det om konspiratoriske jesuitter, siden om samfunnskritisk satire uten tanke på rase eller religion, men snart om ekstrem antisemittisme. Selve «Protokollene» ble først formidlet som pamflett i Det russiske keiserriket på 1870-tallet, så gjentatt på 1890-tallet da Russlands hemmelige politi utnyttet det antisionistiske innholdet i en svertekampanje mot moderne reformbevegelser. Jødene ble dermed gjort til syndebukker for revolusjon og arbeiderbevegelse, liberalisme, humanisme, demokrati, sekularisering (avkristning) og andre moderniteter som undergravde den tradisjonelle makten til tsarveldet og kirken.

Sions vises protokoller ble endelig avslørt som en bløff i en artikkelserie i londonavisen The Times i 1921.Likevel presenterte tyske nasjonalsosialister verket i skolene i Det tredje riket på 1930-tallet. «Protokollene» ble også brukt til å legitimere holocaust, masseutryddelse av jøder under andre verdenskrig. Den falske teksten har fortsatt politisk kraft, særlig i Midtøsten i konflikten mellom arabiske grupperinger og jøder i Israel. Sions vises protokoller blir også brukt av nynazister for å rettferdiggjøre jødehat og nazisme i dagens samfunn.

Opprinnelse

Omkring 40 prosent av teksten i de såkalte «protokollene» er et ordrett plagiat av en bok fra 1864 med tittelen Dialogen i helvete mellom Machiavelli og Montesquieu som ble forfattet av den franske satirikeren og advokaten Maurice Joly (1829-1878). Boken beskriver ikke noen konkret konspirasjon, men renkespill og sammensvergelser som Joly mente var latente i alle regjeringer og spesielt innenfor det franske samfunnet. Boken rammet likevel Napoleon III og hans politiske ambisjoner spesifikt, ettersom han var Frankrikes regent på denne tiden. Joly forteller i sin selvbiografi fra 1870 hvordan han under en vandring langs Seinen ble inspirert til å bruke Machiavelli som symbol på despotisme og Montesquieu som legemliggjørelsen av humanisme og liberalisme, og på denne måten snikformidle liberale idéer i et samfunn som var regjert av Napoleon III.

Boken er blitt beskrevet som en politisk satire og en pamflett. Maurice Joly selv benektet likevel at den var noen av delene:

  Denne boken beskriver trekk som kan bli anvendt på alle regjeringer, men den har én spesifikk målsetning: Å personifisere et bestemt politisk system som ikke har variert sine metoder en eneste dag siden den ulykkelige og – akk ! – så pass allerede fjerne dato for dets innvielse.

Dette er ikke en parodi eller en pamflett. Sansene til moderne mennesker har allerede blitt for mye polerte til å akseptere de brutale sannhetene om samtidens politikk. Den overnaturlige varigheten til enkelte suksesser på dette området, er videre ment å korrumpere ærligheten selv, men almenhetens samvittighet lever fortsatt, og himmelen vil en dag gripe inn mot de renkespillene som blir spilt mot den.

Boken benytter djevelske renkesmeder i helvete som dramaturgisk grep. Napoleon III angripes i en dialog mellom Machiavelli og Montesquieu, som sitter i helvete og diskuterer verdensherredømmet. I 25 dialoger forsvarer «Montesquieu» (forfatteren) de humanistiske verdier som Maurice Joly anklager Napoleon III for å ha avskaffet, mens Napoleon III er forkledd som «Machiavelli» for å unngå fransk sensur.

Første del består av 7 dialoger. Andre del består av dialogene 8-17 og beskriver machiavellisk politikk i praksis (8) og renkespill knyttet til den franske grunnloven (9-10), lovene (11), pressen (12), hemmelige selskaper uten å nevne frimureriet spesielt (13), tidligere eksisterende institusjoner (14), stemmerett (15), kommersielle laug (16) og politiet (17). Tredje del beskriver renkespill innenfor finansverdenen (18), budsjettsystemet (19-20) og bankenes utlånspolitikk (21). Fjerde og siste del omhandler megalomani eller stormannsgalskap (Grandeur) hos makthaverne (22), metoder for å oppnå verdensherredømmet (23), en ny verdenshersker (24) og det fremtidige verdensdiktaturet (25).

Ettersom det var ulovlig å kritisere monarkiet, lot Joly boken trykke i Geneve den 15. oktober 1864.[6] Litt senere ble den trykket i Brüssel, og deretter forsøkte Joly å smugle den inn i Frankrike. Politiet konfiskerte så mange eksemplarer de kunne på grensen, og boken ble forbudt og definert som en politisk pamflett. Etter at forfatterskapet ble tilbakeført til Joly, ble han stilt for retten den 25. april 1865 og dømt til 15 måneders fengsel ved fengselet Sainte-Pélagie i Paris. Den 14. juli 1878 begikk Joly selvmord.

Syv sider eller mer i Joly’s «dialoger» er et plagiat fra den populære romanen «Folkets mysterier» (Les mystéres du peuple, 1849–1856) av den franske romanforfatteren Eugène Sue (1804–1857).[8] I Sue’s roman figurerte jesuittene som konspiratørene.

Ingen av disse to arbeidene nevnte jødene, og de hadde heller ingen antisemittisk undertone. Jolys bok omhandlet heller ikke rase eller religion.

Teksteksempler

Dialogene           «Protokollene»

Hvordan blir lån foretatt? Jo, ved utstedelsen av obligasjoner som medfører regjeringens plikt til å betale renter proporsjonalt med kapitalen den har utbetalt. Hvis et lån er på 5%, vil derfor staten etter 20 år ha utbetalt en sum som er lik den lånte kapitalen. Når 40 år har forløpt har den betalt det dobbelte, etter 60 år det tredobbelte, men likevel forblir den skyldig hele kapitalsummen.

– Montesquieu, Dialogues, dialog 20

Et lån er en utstedelse av et regjeringsdokument som omfatter en forpliktelse til å betale renter som utgjør en prosent av totalsummen til de lånte pengene. Hvis et lån er på 5%, da vil regjeringen i løpet av 20 år unødvendig ha utbetalt en sum identisk med dette lånet for å dekke prosenten. På 40 år vil den ha betalt det dobbelte; og på 60 år det tredobbelte av denne summen, men lånet vil fortsatt forbli der som en ubetalt gjeld.

– protokoll 20

Liksom guden Vishnu vil min presse ha hundre armer, og disse armene vil gi deres hender til alle de forskjellige avskygninger av opinionen utover hele landet.

– Machiavelli, Dialogues, dialog 12

Disse avisene vil, liksom den indiske guden Vishnu, være i besittelse av hundrevis av hender, som hver enkelt vil føle pulsen av den varierende offentlige opinionen.

– protokoll 12

Nå forstår jeg skikkelsen til guden Vishnu; du har hundre armer liksom det indiske gudebildet, og hver enkelt av dine fingre berører en kilde.

– Montesquieu, Dialogues, dialog 17

Vår regjering vil ligne på Hinduguden Vishnu. Hver enkelt av våre hundre hender vil holde en kilde til det sosiale maskineriet i staten.

– protokoll 17

Grunnlaget for «protokollene» fabrikkeres i 1868

Den som fabrikkerte grunnlaget for de angivelige «protokollene» var en ekstremt reaksjonær prøyssisk antisemitt ved navn Hermann Goedsche (1815–1878). Han var en sentral intrigemaker i den reaksjonære æra i kongeriket Preussen og det tyske forbund. Goedsche manglet utdannelse, og ble i februar 1833 ansatt som postfunksjonær i den lille grensebyen Stralkowo i den prøyssiske provinsen Posen. I 1834 ble han overflyttet til Suhl, og kom derifra til Berlin i 1838, til Bocholt i 1839 og til Düsseldorf i 1844. I embedet som postfunksjonær misbrukte Goedsche sin stilling til å forfalske brev for å ramme demokratisk tenkende politikere. Han var samtidig spion og Agent provocateur for kongeriket Preussens hemmelige politi. Han ble tvunget til å forlate både postjobben og etterretningsjobben etter å ha fabrikkert falske anklager mot den venstreorienterte politiske reformatoren Franz Leo Benedikt Waldeck i 1849. Waldeck var den førende prøyssiske representanten for sosialliberalismen under og etter marsrevolusjonen i 1848-1849, og en av de viktigste innenrikspolitiske motstandere til Otto von Bismarck.

Herrmann Goedsche (1815–1878), antisemitt og Agent provocateur for kongeriket Preussens hemmelige politi, bidro til å fabrikkere grunnlaget for de angivelige «protokollene».

I mars 1848 ble han redaksjonskollega med Theodor Fontane i den reaksjonære og pietistiske avisen Neue Preußische Zeitung («Kreuzzeitung»). Etter å ha fått sparken som agent i det hemmelige politiet, fortsatte han som journalist og forfattet «historisk-politiske» antisionistiske tendensromaner. Han malte et storpolitisk bilde med jødedommen sentralt i en verdensomfattende konspirasjon. I denne paranoide tankeverden stod Deutschkonservative Partei i Preussen og dets kongedømme, kirken i den gammelprøyssiske union og det gamle, konservative miljøet i Ostelbien på det godes side. Ondskapen var organisert i et hemmelig politisk forbund med verdensherredømmet som mål, forkledd som den engelske kapitalismen, frimureriet, jesuittene og de jødiske frontorganisasjonene – som i beste fall bare var viljeløse marionetter i et renkespill. I kulissene stod de hemmelige selskapene, som verden over samarbeidet innenfor alle revolusjonære bevegelser. Han valgte pseudonymet «Sir John Retcliffe» for å suggerere frem hos leserne bildet av en autentisk person, som formidlet «hemmelig bakgrunnsinformasjon» fra det fiendtlige England.

Slik la han et teoretisk grunnlag for Dolkestøtlegenden som ikke skal undervurderes under Kappkuppet i Fristaten Preussen i mars 1920 og under Ølkjellerkuppet Fristaten Bayern i november 1923. Nasjonalsosialistene brukte teoriene i propagandaen, og reiste en minnestein over Goedsche i den lille grensebyen Warmbrunn (idag en bydel av Jelenia Góra) i provinsen Nedre Schlesien.

Det er lite sannsynlig at Goedsche var ukjent med Jolys bok. Som tilhenger av Bismarck og monarkiet hadde han tilgang til hoffet og bibliotekene. I mars 1868 utga han under pseudonymet «Sir John Retcliffe» romanen Biarritz på 477 sider. Tittelen henspeiler på den franske byen Biarritz, som ofte ble besøkt av både Napoleon III og Bismarck – konservative «helter» som bekjempet liberalismens oppviglere. Han satte på denne måten et likhetstegn mellom kommunismen og deler av borgerskapet, som begge angivelig var styrt av jødene. Nasjonalsosialistene poengterte i sin propaganda at oktoberrevolusjonen i Russland var finansiert av grådige kapitalister, og dette er et sentralt poeng i de senere «protokollene».

160 sider i denne romanen ligner et ordrett plagiat av Maurice Jolys satire. Men i stedet for debattantene Machiavelli og Montesquieu, plasseres ordene i munnen til fedrene for Israels 12 stammer, i munnen til «Sions vise». I kapittelet «På den jødiske gravplass i Praha» skrev Goedsche om et nattlig møte av medlemmer av en mysteriøs jødisk kabal, og beskriver at Djevelen ved midnatt viser seg blant de fremmøtte representanter for å planlegge en jødisk sammensvergelse.

I romanen planlegges verdensherredømmet. Jesu’ korsfestelse fremstilles som en del av planen. Hensikten med liberalismen og den franske revolusjon er «å ødelegge grunnlaget for de ikke-jødiske statene».

Fremstillingen ligner en skildring i Alexandre Dumas’ Joseph Balsamo, der Cagliostro med ledsagere planlegger affæren om diamanthalsbåndet.

En amerikansk utgave av Sions vises protokoller, et forfalsket, angivelig hemmelig, jødisk dokument, utgitt i Chicago i USA 1934. Utgaven har forord og forklaringer.

En russisk oversettelse av Dialogue aux enfers kom ut i 1872. Etter mordet på tsar Aleksander II i 1881 begynte kapittelet «På den jødiske gravplass i Praha» fra Goedsches Biarritz å sirkulere som pamflett i Russland. Okhranka, tsarens hemmelige politi fant utdraget nyttig, og prøvde i 1891 å sverte liberale reformatorer og revolusjonære ved å henvise til «protokollene».

Det var her den angivelige rabbinske sammensvergelse mot europeisk sivilisasjon skildres. Liberale reformatorer og revolusjonære begynte å få større tilløp i landet, ikke minst blant undertrykte minoritetsgrupper som blant annet de russiske jøder.

Den russiske historiker Mikhail Lepekhine mener at man kan spore «protokollene» til Matvei Golovinski, en agent provocateur i Okhrankas tjeneste, og at det var del av et fremstøt som hadde til hensikt å overbevise tsar Nikolai II om at moderniseringen av Russland inngikk i en jødisk sammensvergelse som tok sikte på verdensherredømmet. Lepekhine avdekket Golovinskis forfatterskap i tidligere lukkede arkiver i Russland, og offentliggjorde sine funn i november 1999 i det franske ukebladet L’Express. Golovinski hadde allerede tidligere blitt utpekt som «protokollenes» opphavsmann av en tysk forfatter, Konrad Heiden, i 1944. Språklige elementer synes å ha vært lånt eller inspirert fra Fjodor Dostojevskijs forfatterskap.

Golovinski skal ha samarbeidet med Charles Joly (sønn av Maurice Joly) ved Le Figaro i Paris og skrev artikler på oppdrag av Piotr Rachkovskij, lederen for det russiske hemmelige politi. Etter 1917-revolusjonen i Russland ble Golovinski en propagandist for bolsjevikene.

«Protokollene» brukt i Dreyfussaken

Under Dreyfus-affæren i Frankrike, da jødehatet nådde nye høyder, begynte «Protokollene» å anta sin endelige form. En privat distribusjon av «protokollene» ble satt i scene i 1897.

Falsumet antar sin endelige form

I 1895 dukket denne versjonen opp i Russland, og i 1897 ble den utgitt av Matvei Golovinski på oppdrag fra Tsarens hemmelige politi. «Protokollene» var nå plutselig inndelt i kapitler, 1.dag, 2.dag osv., for å få det til å ligne en «jødisk kongress».

«Protokollene» ble nevnt i russisk presse for første gang i 1902, i Sankt Petersburg-avisen Novoje Vremja (Новое Время – De nye tider).Den kjente konservative publisist Mikhail Mensjikov presenterte dem som del av sin faste spalte Brev til naboer («Письма к ближним») i en artikkel kalt Sammensvergelser mot menneskeheten. Men Mensjikov var nokså skeptisk til «protokollene» og unnlot å publisere dem etter at han hadde fått lest noen utdrag derfra.

De første publiseringer i 1903 og 1905

«Protokollene» ble offentliggjort i forkortet utgave som serie i dagsavisen Znamya (Знамя – Banneret) mellom 28. august og 7. september 1903. Denne avisen ble drevet av tsarens terrorgruppe «de sorte hundre».

I 1905 offentliggjorde den russisk-ortodokse presten Sergej Nilus (1869–1929) teksten i sin helhet, som vedlegg til tredjeutgaven av sin bok Den store og den lille: Antikrists komme og Satans herredømme over jorden. Det var Nilus som introduserte løgnen om «protokollenes» opprinnelse på den første sionistkongress i Basel i 1897.

Da det kom innvendinger om at dette hadde vært et åpent arrangement med mange ikke-jødiske deltakere, fremholdt han istedet at de jødiske eldste hadde utarbeidet protokollene i 1902 og 1903.

En hemmelig etterforskning beordret av den nyutnevnte formann for ministerrådet, Piotr Stolypin, kom i 1905 raskt til at «protokollene» var skrevet av Okhranka-agenter i Paris. Når ikke dette ble gjort alminnelig kjent, var det for å skjerme ledelsen for de hemmelige tjenester og deres agenter, deriblant Golovinski. Da Nikolaj II ble informert om resultatet av granskningen, ba han om at protokollene måtte konfiskeres, for «en god sak kan ikke bli forsvart med skitne metoder». Men til tross for dette, kanskje på grunn av «den gode sak», ble det stadig utgitt nye opptrykk.

«Protokollene» legitimerte forfølgelser

Etter 1905 ble «protokollene» systematisk brukt av tsarens hemmelige politi som propaganda for å legitimere jødeforfølgelsene i 1903-1906. Jødene ble syndebukk for sosiale problemer i Russland, i stedet for det sosiale/politiske systemet. Tsar Nikolaj II av Russland ga jødene skylden for de sosiale opptøyene i 1915. I 1919 ble «protokollene» utdelt til troppene i Den Hvite Russiske Hær, som i løpet av to år henrettet 60,000 jøder, fordi de var «ansvarlige» for revolusjonen i 1917.

«Protokollenes» innhold

De 24 protokoller fremstår som anvisninger til en ny eldstebroder, der det beskrives hvordan gruppen akter å virkeliggjøre verdensherredømmet. De eldste vil narre alle «hedningefolk», som de kaller «goyim», til å gjøre som de vil. De foretrukne metoder er:

Protokoll             Tema

1             Alkoholisme

2, 9, 12  Utbredelsen av alskens tankegods som vil bidra til å undergrave det etablerte samfunn, som darwinisme, marxisme, «nietzscheisme», liberalisme, sosialisme, kommunisme, anarkisme og utopianisme

4             Materialisme

5             Verdensregjering

7             Verdenskriger

10           Alminnelig stemmerett

11           Innskrenkelse av borgerrettighetene under påskudd av å nedkjempe fredsfiendene

11, 12, 17 Skape inntrykk av pressefrihet, talefrihet, demokrati og menneskerettigheter, men som alt sammen i virkeligheten uthules og blir til rene illusjoner eller røyktepper som skjuler den faktiske undertrykkelse

13           Avledningsmanøvre

14           Pornografisk litteratur

14, 17    Ødeleggelsen av kristendommen og andre religioner, fulgt av ateismen som et overgangsfenomen før jødedommens hegemoni blir endelig virkeliggjort

16           Hjernevask

20           Økonomiske nedgangstider

20           Progressiv eiendomsbeskatning

20           Svekkelse av statene ved utenlandslån

23           Anspore til voldelige utskeielser under dekke av å respektere frihetens prinsipper, for bare å la jødenes konge til slutt knuse disse krefter og dermed fremstå som redningsmann

Kontroll med massemediene og finansvesenet vil muliggjøre tilsidesettelsen av den sosiale ordens tradisjonelle kilder. Dette erstattes av manipulasjon av folkemassene og statsstyrt propaganda slik at de nye mektige eliter og institusjoner kan tildekke den nakne og skitne sannhet for massene. Her er «protokollene» inspirert av tidens foreliggende kritikk av modernitet, radikalisme og kapitalisme, men fremstiller disse krefter som del av en sammensvergelse og ikke som følger av upersonlige historiske prosesser.

Teksten forutsetter at leseren tror at frimurerne er et hemmelig samfunn med en skjult politisk agenda. «Protokollene» hevder at denne skjulte agenda i sin tur er fjernstyrt av det jødiske eldstefellesskap; altså har man en konspirasjonsteori inne i en annen konspirasjonsteori. Både frimurere og «liberale tenkere» fremstilles som blotte redskaper i de eldstes hender, som til slutt er ment å resultere i et jødisk teokrati. «Protokollene» beskriver et kommende «kongedømme» og går i stor detalj inn på hvordan det skal styres. Men selv i dette kongedømme vil de eldste avstå fra åpen politisk kontroll; de vil gjøre seg gjeldende via åger og pengemanipulasjoner. Selv «jødenes konge» vil bare være en gallionsfigur.

Spredning etter den russiske revolusjon

Etter den russiske revolusjon ble «protokollene» brukt av grupperinger knyttet til «de hvite» for å bygge opp om hat og vold mot jødene. En forestilling om at bolsjevismen var et jødisk komplott med sikte på verdensherredømme, og det faktum at enkelte ledende bolsjeviker (og spesielt Leo Trotskij) var jøder, sikret at «protokollene» vekket internasjonal interesse.

I den engelskspråklige verden ble de raskt kjent. I ett år ble fem utgaver utsolgt i Storbritannia, og i USA finansierte Henry Ford trykkingen av 500.000 eksemplarer. Den første utgaven på tysk var Ludwig Müller von Hausens oversettelse av 1920. Den ble fulgt av Alfred Rosenbergs utgivelse i 1923: Die Protokolle der Weisen von Zion und die jüdische Weltpolitik.

The Times avslørte forfalskningen for den engelskspråklige opinion den 16., 17. og 18. august 1921 i en artikkelserie av Phillip Graves med tittelen The Source of The Protocols of Zion. Avsløringene var såpass grundige at den videre spredning av «protokollene» i ettertiden vanskelig kan ansees for å ha skjedd i helt god tro. Det ble også ført rettssaker mot publikasjonen. En sveitsisk nazist, Dr. A. Zander, som i 1934 utgav en rekke artikler som bygde på «protokollene», ble saksøkt, og domstolen i Bern erklærte i sin dom at de var forfalskninger, plagiat og obskøn litteratur.[28] Dommen ble omgjort etter en appell, men dommerne i appellinstansen gjorde det klart at førsteinstans hadde rett i sin karakteristikk av «protokollene», men tilføyde at strafferettsbestemmelsene manglet mandat til å stanse spredningen av dem og slik beskytte jødene mot denslags.

I Sør-Afrika kom det også til rettssak; der ble tre menn som hadde spredt en versjon av «protokollene», dømt til bøter for dette.

«Protokollene» ble utgitt i Italia i 1937. I Tyskland inngikk de som et av flere propagandistiske virkemidler mot jødene. De ble pliktpensum for studenter der. Adolf Hitler nevnte dem i Mein Kampf.  De ble også oversatt til en rekke andre språk, og fikk en vedvarende appell i arabiske land.

Tiden etter annen verdenskrig

Engelskspråklig utgave av Sions vises protokoller utgitt i Malaysia og til salgs på Kuala Lumpur International Airport 2008.

Etter annen verdenskrig mistet «protokollene» sin brede appell de fleste steder. Det største unntaket er i Midtøsten og Nordafrika, der et stort antall arabiske og muslimske ledere har gått god for dem. Man kan nevne president Gamal Abdel Nasser og Anwar Sadat i Egypt, kong Faisal av Saudi-Arabia, oberst Muammar al-Gaddafi i Libya, stormufti sheik Ekrima Sa’id Sabri av Jerusalem, Hamas, Islamic Jihad, ledere i Iran, Hezbollah og PLO.

Mer marginale miljøer i andre land gjør også bruk av «protokollene», f.eks. i Russland og i USA.

Norske utgaver

«Protokollene» ble første gang utgitt i Norge i 1920 med tittelen «Den Nye Verdenskeiser. Zions Lærde Ældstes Protokoller» og var oversatt fra den engelske Nilus-oversettelsen. Under andre verdenskrig ble de utgitt i stadig nye opplag av den nazistiske okkupasjonsmakten. Norsk Front gav ut en utgave i 1940, og i 1944 kom en utgave med forord av Ørnulf Myklestad, fylkespropagandaleder i NS. I denne utgaven var referanser i protokoll nr. 9 til at «Amerika, China, Japan» var frimurerlosjens verktøy endret, og referanser til Japan var slettet fordi Japan var gått inn i krigen på Tysk side.

Boken ble utgitt på norsk i 1999 på Nordisk Boktjeneste av NNSB (Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse) og Jan Erik Kvamsdahl.

Den ble også utgitt på 1990-tallet under tittelen «B’nai B’rith Sionismens planer for overtakelse av verdensherredømmet» og er utgitt cirka 2003 i Ørsta, av Bergmann Forlag. Denne utgaven hadde forord av grunnleggeren av organisasjonen «Folkets motstandsbevegelse, Det Kristne Alternativet», Alfred Olsen.[31] Denne utgaven var en språklig modernisert utgave av 1944-utgaven.