ULVEHYL

Håvard`s blogg . generelt bare tull, men noen gullkorn kan jo finnes….!

SKOTTLAND

Skottland i høymiddelalderen

Skottland i høymiddelalderen omhandler Skottlands historie i en tid som strekker seg fra kong Domnall II i 900 og til kong Alexander III i 1286, og som ledet indirekte til Den skotske uavhengighetskrig.

DUNNOTTAR CASTLE

På 900-tallet og 1000-tallet var den nordlige halvdelen av Storbritannia dominert av gælisk kultur, og av et gælisk kongedømme kjent på gælisk som «Alba», på latin som enten «Albania» eller «Scotia», og på engelsk som «Skottland». Fra sin hovedbase i østlige Skottland, nord for elven Forth, tok kongedømmet Alba kontroll over landområdene sørover. Kongedømmet hadde en blomstrende kultur som omsluttet store deler av den gælisk-talende verden.

 

I tiden etter regimet til kong David I på 1100-tallet kan de skotske monarkene bedre beskrives som skotsk-normanniske enn som gæliske ved det at de selv foretrakk fransk kultur framfor den innlandske skotske kulturen. Disse sluttet seg til en form for skotsk «normannisk erobring». Konsekvensene var spredningen av franske institusjoner og franske sosiale verdier. De første byene, kalt burgher, ble dannet i samme tidsepoke. Etter hvert som burghene ble flere ble også mellomengelsk språk spredt. Til en viss grad fikk denne utviklingen en motvekt i den felles norrøn-gæliske kulturen i nordvest, og gæliseringen av de mange store adelsfamiliene av fransk og anglo-fransk opprinnelse. Perioden ender med det som har blitt kalt «en gælisk fornyelse» i en integrert skotsk nasjonal identitet. Selv om det forble en fortsettelse fra tidligere tider, hadde den økonomiske, institusjonelle, kulturelle, religiøse og lovmessige utviklingen ved 1286 brakt Skottland nærmere sin i naboer i England og på kontinentet. Ved 1286 tilsvarte grensene til kongedømmet Skottland bortimot slik de er i dagens moderne Skottland.

Skotsk historieforsking

Skottlands historie fra denne perioden er et omfattende forskningsområde. Ny forskning blir utgitt hvert eneste år og det historiske feltet skotsk middelalder er vitalt og i stadig endring. Skotsk middelalderforskere kan deles i to hovedgrupper: «kelterne» og «normannerne». Den første gruppen, representert med historikere Thomas Owen Clancy og Dauvit Broun, er interessert i landets opprinnelige kultur og har ofte lingvistisk trening i keltiske språk. Den andre gruppen er opptatt av den fransk og anglo-franske kulturen som ble introdusert i Skottland etter 1000-tallet. De mest framtredende historikerne med dette interessefeltet er G.W.S. Barrow som har viet sitt liv til å studere føydalismen i England og Skottland i høymiddelalderen.

De to gruppenes skillelinje står mellom historisk endring eller historisk fortsettelse. Mange av forskerne på 1900-tallet og i dag har vært opptatt av de kulturelle endringer som skjedde i Skottland i den normanniske epoken. Andre forskere, som Cynthia Neville og Richard Oram, ignorerer ikke de kulturelle endringene, men har argumentert for at fortsettelsen av den gæliske fortiden var like viktig.

Opprinnelsen til kongedømmet Alba

I løpet av epoken under det romerske rikets okkupasjon av de britiske øyer endte provinsen Britannia formelt ved Hadrians mur. I området mellom denne muren og den antoninske mur oppmuntret romerne en rekke høvdingedømmer for at de kunne fungere som en buffersone mellom de romerske territoriene og de nordlige områdene til folkeslaget pikterne. Utviklingen av Piktland i seg selv, i henhold til den historiske modellen som ble utviklet av Peter Heather, var en naturlig reaksjon på den romerske imperialismen. Ved år 900 hadde pikternes samfunnslag utviklet seg til det gæliske kongedømmet Alba.

På 900-tallet hadde den skotske eliten begynt å utvikle en erobringsmyte for å forklare deres gælifiseringen, en myte som ofte kalles for MacAlpins forræderi. Med det menes at Skottlands tradisjonelle første konge, Cináed mac Ailpín, (Kenneth I av Skottland) skal formodelig ha tilintetgjort pikterne i én eneste erobring. De tidligste versjonene av denne myten inkluderer «Livet til Den hellige Cathróe av Metz» og den kongelige slektshistorien som sporer sin opprinnelse tilbake til Fergus Mór mac Eirc (Fergus I av Dalriada). Under regimet til Máel Coluim III (Malcolm III av Skottland) formaliserte diktet «Duan Albanach» myten i den gæliske poetiske tradisjonen. På 1200-tallet og 1300-tallet ble disse mytologiske tradisjonene innlemmet i det dokument som nå kjennes som Poppelton-manuskriptene, og i Arbroath-deklarasjonen av 1320. Dette ble trodd i den tidlige moderne perioden og etter, selv Jakob VI av Skottland (som var samtidig Jakob I av England og Irland) regnet sin opprinnelse tilbake til Fergus, og sa selv at han var en «monark som sprang ut fra Fergus’ rase».

Moderne historikere har derimot begynt å avvise denne forestillingen om Skottlands opprinnelse. Ingen samtidige kilder nevner denne erobringen. Gælifiseringen av Piktland var en lang prosess som gikk forut Cináed og det var beviselig gælisktalende piktiske herskere, kongelig piktisk beskyttelse og støtte til gæliske poeter, gæliske inskripsjoner, og gæliske stedsnavn. Begrepet konge av Alba, kun registrert på begynnelsen av 900-tallet, er muligens en gælisk oversettelse av Piktland. Endringene i identitet kan muligens forklares ved at det piktiske språket døde ut til fordel for gælisk språk, men like viktig at Causantín mac Áeda (Constantine II av Skottland) tillot skottifiseringen av den piktiske kirke, og det psykologiske presset fra nordmennenes invasjonsbølger, mest følt i det piktiske hovedområdet i Fortriu, det vil si de nordlige områdene rundt Moray og Easter Ross i dagens Skottland,

Suenos stein ligger ved Forres, fra det gamle kongedømmet i Fortriu, er et testamente av de piktiske kongenes makt.

Utenfor Alba forble kongedømmet Strathclyde i dalen til elven Clyde delvis uavhengig, tilsvarende med gælerne (betegnelse for de som snakket et gælisk språk) i det vestlige området Argyll («Gælernes kystland») og de nordvestlige øyene (nordlige Irland og deler av områdene Argyll, Bute og Antrim (tidligere Dál Riata)), men ikke Hebridene. De sørøstlige områdene var blitt oppslukt av det engelske kongedømmet Bernicia/Northumbria på 600-tallet, og nye invasjoner med nordmenn begynte å dominere mesteparten av de vestlige og nordlige øyene, Hebridene og Shetland, foruten nordspissen av Skottland (Caithness). Også i området rett nord i Irskesjøen på øya Man, og dessuten Galloway som var under sterk norrøn og gælisk innflytelse, men uten at et kongedømme reiste seg i sistnevnte område.

Kongedømmet Alba eller Scotia

Gæliske konger fra Domnall II til Alexander I

Kong Domnall II var den første høvding som ble kalt for rí Alban, det vil si konge av Alba (altså Skottland), da han døde i festningen Dunnottar i år 900. Alle hans forgjengere ble kalt for enten konge av pikterne eller konge av Fortriu. En slik tilsynelatende endring i de gæliske krøniker har stundom blitt sett på som fødselen til nasjonen Skottland, men det er intet ekstraordinært ved hans regime som bekrefter en slikt paradigmeskifte. Domnall hadde kallenavnet dásachtach som rett og slett betydde den sinnssyke, eller i tidlige irske lover, en mann som ikke var i kontroll av sine funksjoner og dermed uten lovmessig skyld. Faktisk blir det lange regimet (900–942/3) til hans etterfølger, Causantín (Constantine II av Skottland), oftere sett på som nøkkelen til dannelsen av høymiddelalderens kongedømme Alba. Til tross for noen tilbakeslag var det i løpet av denne perioden at skottene klarte å stå i mot presset fra nordmennenes utvidelser av landområdene i nord utover de vestlige og nordlige øyene og området Caithness.

Piktisk beist, helleristning av fantasilignende dyrefigur som opptrer oftest som symbol på steiner etterlatt av pikterne. Symbolets mening er fortsatt ikke klargjort.

Perioden mellom tiltredelsen av Máel Coluim I (Malcolm I av Skottland) og Máel Coluim II (Malcolm II av Skottland) ble markert av gode forbindelser med Wessex-herskerne i England, opprivende interne dynastiske stridigheter, men til tross for det, også en viss suksessfull utvidelse av kongedømmets områder. I 945 overtok kong Máel Coluim I området Strathclyde som en del av en avtale med kong Edmund I av England, en hendelse som delvis ble avledet av Máel Coluims tap av kontroll i området Moray. En gang i tidsrommet under styret til kong Idulb (Indulf av Skottland, 954–962) erobret skottene festningen som ble kalt «oppidum Eden», det vil si det senere Edinburgh. Skotsk kontroll over området Lothian ble styrket med Máel Coluim IIs seier over northumbrianerne islaget ved Carham i 1018. Skottene hadde sannsynligvis en del autoritet i Strathclyde i den siste delen av 900-tallet, men kongedømmet hadde også sine egne herskere, og det er ikke klart om skottene var sterke nok til tvinge gjennom total autoritet.

Regimet til kong Donnchad I (Duncan I av Skottland) fra 1034 ble fulgt av mislykkede militære eventyr og han ble beseiret og drept av mormaer av Moray, det vil kongdømmet av Moray, ved Mac Bethad mac Findláich (Macbeth av Skottland) i 1040. Mac Bethad styrte i 17 år og så fredsommelig at han var i stand til å foreta en pilegrimsreise til Roma. Likevel ble han styrtet av Máel Coluim (Malcolm III av Skottland), en slektning av Donnchad som 18 måneder senere beseiret Mac Bethads etterfølger Lulach som kong Máel Coluim III. I den påfølgende middelalderske propagandaen ble Donnchads korte regime beskrevet i positive vendinger mens Mac Bethads lange styre ble tilsvarende negativt framstilt. William Shakespeare fulgte denne forvrengte historieskildringen i beskrivelsen av begge menn i sitt berømte teaterstykke Macbeth.

Det var Máel Coluim III og ikke hans far Donnchad som gjorde mer for å danne det suksessfulle dynastiet som styrte Skottland i de påfølgende to århundrene. En del av suksessen var det store antallet barn han hadde, kanskje så mange som et dusin, gjennom ekteskap med den norske adelskvinnen Ingebjørg Finnsdatter, og deretter med den anglo-ungarske prinsessen Margaret, som senere ble helgenerklært som Den hellige Margaret av Skottland. Til tross for at han hadde en kongelig angelsaksiske kone benyttet Máel Coluim mye tid på å bedrive plyndring og slavetokt i England, og ytterligere utnyttet de tunge tidene på folk flest i etterkant av den normanniske erobringen av England, spesielt de normanniske massakrene under vinteren 1069–1070. Kronikøren Máel Brigte (Marianus Scotus) skrev at «gælerne og franskmennene herjet engelskmennene, og engelskmennene ble spredt og døde av sult og ble tvunget til å spise menneskelig kjøtt.»

Máel Coluims herjinger og forsøk på å smi krav for sine etterfølgere i de nordlige engelske områdene tvang fram en reaksjon fra de normanniske herskere i England overfor det skotske kongdømmet. Máel Coluim hadde giftet seg med Margaret, søsteren til den angelsaksiske fordringshaveren til den engelske tronen, Edgar Ætheling, og hadde med dette ekteskapet gitt de fleste av sine barn kongelige angelsaksiske navn. I 1080 sendte kong Vilhelm Erobreren sin sønn med en hærstyrke for å erobre Skottland. Máel Coluim bøyde unna, underkastet seg Vilhelms autoritet og overga sin eldste sønn Donnchad som gissel. Kong Máel Coluim døde selv på et plyndringstokt i 1093.

Máel Coluims naturlige etterfølger var hans bror Domnall Bán (Donald III av Skottland) ettersom Máel Coluims sønner var for unge. Normannerne i sør sendte Máel Coluims eldste sønn Donnchad nordover for å kreve kongetronen. I den påfølgende konflikten klarte Donnchad (Duncan II av Skottland) å overta tronen, men i henhold til Den angelsaksiske krønike ble hans engelske og franske følgesmenn massakrert, og Donnchad II selv ble drept i slaget ved Monthechin året etter (1094) av Domnalls allierte Máel Petair av Mearns. I 1097, derimot, sendte normannerkongen i England enda en sønn av Máel Coluim, Edgar, for å overta kongdømmet. Ved at Domnall Bán døde ble kongedømmet sikret for Edgar og de påfølgende årene ble relativt fredsommelige. Regimet til både Edgar og hans etterfølger Alexander er dunkelt i forhold til deres etterfølgere. Den første er nok mest kjent for at han sendte en kamel (eller muligens en elefant) til sin kollega Muircheartach Ua Briain, overkonge av Irland. Da Edgar døde overtok Máel Coluims fjerde sønn Alexander kongedømmet mens hans yngste bror David ble prins av Cumbria og hersker av Lothian.

Skotsk-normanniske konger: David I til Alexander III

Ruinene av hovedtårnet til festningen Urquhart Castle. Etter erobringen av mormaer av Moray 1130-tallet var denne festningen en av et dusin som ble etablert i området av kongens franske tilhengere.

Perioden mellom tiltredelsen til David I og til Alexander IIIs død var preget av en avhengighet til og samtidig et relativt godt forhold til de engelske kongene. Så lenge som kontinuiteten blir tatt med i betraktningen, kan perioden også bli sett på som en av de store historiske forvandlinger, en del av et generelt fenomen som har blitt kalt for «europeiseringen av Europa». Beslektet er også at perioden var vitne til at den kongelige autoritet ble påtvunget hele samfunnet, helt ut til ytterområdene og ikke bare kongens kjerneområder. Etter David I og spesielt under regimet til kong Vilhelm I, også kalt for «Vilhelm Løven», ble Skottlands konge ambivalent til den rådende kulturen til de fleste av sine undersåtter. Den engelske kronikøren Walter av Coventry forteller at «De moderne konger i Skottland ser på seg selv som franskmenn, i rase, dannelse, språk og kultur; de har kun franskmenn i sin husholdning og i følget, og har redusert skottene (= gælerne) til det ytterste slaveri.»

Kongenes ambivalens hadde til en viss grad gjenklang hos skottene selv. I tiden etter at Vilhelm ble tatt til fange ved Alnwick i 1174 vendte skottene seg mot det lille antallet av sin egne som talte middelengelsk og fransk. Den engelske historikeren fra samtiden, William av Newburgh, forteller at skottene først angrep de skotsk-engelske i sin egen hær, og samme mann forteller om lignende hendelser også i øvrige Skottland. Walter Bower, som skrev noen få århundrer senere, skrev om de samme hendelser og bekrefter at «det skjedde en heller elendig og utstrakt forfølgelse av de engelske i både Skottland og i Galloway.»

Motstanden mot de skotske kongene var i denne perioden hard. Den første hendelsen er kanskje opprøret til Óengus, Mormaer av Moray. Andre som ga uforsonlig motstand var Somerled eller Somairle mac Gillai Brigte, Fergus av Galloway, Gilla Brigte av Galloway og Harald Maddadsson, sammen med to ættegrupper som i dag er kjent som MacHeth-klanen og MacWilliam-klanen. Den siste mente seg å nedstamme fra kong Donnchad II (Duncan II av Skottland) gjennom sin sønn William fitz Duncan. MacWilliam-klanen synes derfor å ha gjort opprør for tronen i seg selv. Opprøret var så alvorlig at etter at MacWilliam-klanen ble beseiret i 1230 ga den skotske kongen ordre til at den siste i ætten MacWilliam, et nyfødt pikebarn, skulle offentlig henrettes. Lanercost-krøniken forteller om skjebnen til den siste MacWilliam:

«Den samme Mac-Williams datter, som ikke lenge etter at hun hadde forlatt sin mors skjød, uskyldig som hun var, ble drept i burghen Forfar i alles åsyn på markedsplassen etter en proklamasjon fra den offentlige utroperen. Hennes hode ble banket mot markedskorsets søyle til hjernen hennes ble slått ut.»

Segelet til kong Vilhelm I, eller Guillaume le Lion som han også ble kjent som. Hans gæliske tittel var antagelig Uilleam Garbh (= «Vilhelm den røffe»).

Mange av disse motstanderne samarbeidet og fikk støtte ikke bare fra de perifere gæliske områdene i Galloway, Moray, Ross og Argyll, men også fra østlige Skottland og fra andre steder i de gælisktalende områdene. På slutten av 1100-tallet hadde de skotske kongene fått autoritet og makt til å dra de innfødte gæliske høvdingene ut av deres områder, de mest kjente eksemplene er Lochlann av Galloway og Ferchar mac i tSagairt (Ferchar av Ross). Økt ekspansjon under regimet til Alexander III plasserte skottene i en sterk posisjon til overta restene av den norskdominerte vestkysten. Det skjedde i 1266 med Perth-traktaten. Erobringen av vestlige Skottland, dannelsen av kongedømmet (Mormaer) i Carrick i 1186 og overtagelsen av herredømmet av Galloway etter stedets opprør i 1235 betydde at antallet av gælisktalende under den skotske tronen ble aktivt utvidet, og kanskje fordoblet i den såkalte normanniske perioden. Det var gælere og gæliske krigere fra de nye vestlige områdene og den makt disse tilbød som gjorde det mulig for kong Robert Bruce, som selv var en gælifisert skotsk-normannisk lord fra Carrick, til å bli seierrik under Den skotske uavhengighetskrig som fulgte rett etter Alexander IIIs død.

Andre kongedømmer

Når nasjonalhistoriskere og øvrige forskere forsøker å forklare og legitimere den moderne nasjonale identitet er det lett å glemme at kongedømmet Alba ikke var den eneste kongelige autoritet i nordlige Britannia. Faktisk var det inntil den normanniske epoken, og kanskje til og med inntil regimet til kong Alexander II, slik at den skotske konge kontrollerte bare en minoritet av folket som levde på innsiden av grensene av dagens Skottland på samme måte som franske monarker i middelalderen bare kontrollerte deler av det som er dagens moderne Frankrike.

Herskeren i Moray ble ikke bare kalt «konge» i norrøne kilder, men også før Máel Snechtai ble kalt ‘konge av Alba’ (= Skottland). Etter Máel Snechtai ble navngitt i irske kilder er disse herskerne kun blitt kalt for  konger (jarler) av Moray. Likevel tok Moray over hele det skotske kongedømmet i 1040 med den berømte Mac Bethad mac Findláich (Macbeth 1040 – 1057) og hans etterfølger Lulach mac Gillai Coemgáin (Lulach 1057 – 1058). Etter 1130 ble Moray erobret og underlagt de skotske kongehuset da den siste innfødte hersker, Óengus av Moray, ble slått i et forsøk på å gjenerobre den skotske trone.

Kart over Comital og andre grevskap i middelalderens Skottland, ca år 1230.

Galloway var likeledes et herredømme med visse kongelig ambisjoner. I et charter fra Galloway datert til regimet til Fergus kaller herskeren i Galloway seg for rex Galwitensium, latin for konge av Galloway. Irske krøniker fortsatte å kalle Fergus’ etterfølgere for konge. Selv om skottene skaffet seg større kontroll etter Gilla Brigte av Galloways død, og innsettelsen av Lochlann i 1185 ble ikke Galloway fullstendig oppslukt av Skottland før i 1235 da et opprør i området ble knust.

Galloway og Moray var ikke de eneste territorier med herskere som hadde en viss kongelig status. Både de norrøne herskerne av Man og de påfølgende øyene, og herskerne av Argyll krevde status som konger, selv om noe latinske kilder i syd kaller dem kun for reguli (= småkonge, høvding). Mormaer av Lennox referer til sin forgjengere som konger av Balloch og selv mange av mormaerdomene hadde vært kongedømmer i tidligere epoker. Et annet kongedømme, Strathclyde (eller Cumbria) ble innlemmet i Skottland i en langsom prosess som begynte på 800-tallet og ble ikke fullført før ut på 1000-tallet.

Geografi

Verken de politiske eller de teoretiske grensene til Skottland i denne perioden, både som Alba og som Scotia, tilsvarte fullstendig med dagens Skottland. Det nærmeste sammenfall kom på slutten av epoken da York-traktaten (1237) og Perth-traktaten (1266) slo fast grensene mellom skottenes konge og England og tilsvarende med Norge, selv om Berwick og Man-øyene ble senere tatt av England, og Orknøyene og Shetland senere ble overtatt fra Norge.

Av legale og administrative behov ble det skotske kongedømmet delt i tre, fire eller fem soner. Det var, som dagens historikere referer til som «Hoved-Skottland», områdene nord og sør for Grampian-fjellene, dessuten Lothian, Galloway og, tidligere, Strathclyde. Som Skottland hadde verken Lothian eller Galloway sin moderne mening. Lothian kunne referere til alle de som snakket mellomengelsk i sørøst, og dessuten inkludere mye av Strathclyde. Galloway kunne referere til hele den gælisktalende befolkningen sørvest. Lothian ble adskilt fra Hoved-Skottland av elven Forth. Et sitat fra et skrift fra tidlig på 1200-tallet funnet i Poppelton-manuskriptene, de Situ Albanie:

«det yppelige stykke vann som på skotsk er kalt for «Froth», på britisk «Werid» og på romansk språk, «Scottewatre», det er, ‘Skottenes Vann’, som deler kongedømmene av Skottene og Engelske, og renner i nærheten av byen Stirling.»

Her blir «skotsk» referert til det språk som nå blir kalt for mellomirsk språk, «britisk» refererte til walisiske språk, og «romansk» til gammelfransk språk som hadde lånt navnet ‘Scottewatre’ fra mellomengelsk.

I denne perioden var lite av Skottland styrt av kronen. Isteden var de fleste skotter underlagt direkte kontroll av gæliske og i økende grad etter 1100-tallet, fransktalende mormaer, jarler og lorder.

Økonomi

Den skotske økonomien var i denne perioden dominert av jordbruk og innenfor korte avstander av lokal handel. Det var en økende andel av utenlandsk handel foruten utbytte skaffet ved hærtog. På slutten av perioden erstattet mynter ren varebyttehandel, men i mesteparten av denne epoken ble varebytte gjort uten bruk av valuta.

Burgher etablert i Skottland før regimet til kong Máel Coluim; disse var Skottlands første byer.

Det meste av Skottlands jordbruksrikdommer fra denne perioden kom fra sauebruk enn fra dyrkbar jordbruk. Det siste vokste betydelig i den normanniske epoken, men med geografiske forskjeller. Lavtliggende områder hadde mer dyrkbar jordbruk enn høytliggende områder som Høylandet, Galloway og fjellområdene i sør. Galloway, berømt for sine kyr, hadde så utstrakt sauehold at det er få bevis for at området over hodet hadde noe kultivering, unntatt for kystområdet Solway.

Lingvistisk fordeling tidlig på 1100-tallets Skottland. Mot slutten av perioden hadde gælisk fortrengt norrønt språk på det meste av den norrøne-gæliske sonen, med unntak helt i nord på Shetland, men gælisk tapte selv mot engelsk i syd.

Den gjennomsnittlige andel landområde som en husbonde i Skottland hadde kan ha vært på rundt 26 akre (1 akre = 4 046,9 m2). Det er mange bevis på at de innfødte skotter foretrakk sauehold ved at gæliske herrer bevisst ga fra seg landområder til bønder som snakket fransk og som snakket middelengelsk mens de hardnakket beholdt de mer høytliggende regioner for seg selv. Den målenhet som ble benyttet på landområder i Skottland var «davoch» (tilsvarende «vat» = «fat»), kalt «arachor» i Lennox. Denne enheten var også kjent som «den skotske plogveg». Engelsktalende Lothian det var kun «plogveg». Det tilsvarte antagelig rundt 104 akre, delt i 4 rath.

Kyr, griser og ost var de matprodukter som ble mest produsert, men også andre matvarer: fra sauekjøtt til fisk, rug og byggryn, til bivoks og honning.

Skottland før kong David I hadde ingen byer. Det nærmeste til byer var steder hvor befolkningen i større antall enn gjennomsnittet samlet seg rundt store munkeklostre slik som Dunkeld og St. Andrews, og betydelige regionale befestninger og fort. Skottland utenom Lothian var befolket av spredte landsbyer og utenfor dette området manglet den kontinentale kjerne av landsbyer. Kong David I etablerte de første burgher, opprinnelig først kun i det engelsktalende Lothian. Han kopierte burghenes charter (frihetsbrev for handel) og Leges Burgorum (regler som styrte så å si alle aspekter for liv og arbeid innfor burghene) bortimot ordrett fra engelsk skikk fra byen Newcastle-Upon-Tyne. De første burgh-dannelser i middelalderen var først og fremst flamske, engelske, franske og tyske før de gælisk-skotske. Burghenes ordforråd ble helt og holdent dannet fra germanske eller franske begreper. Rådsforsamlingen som styrte de individuelle burgher var kjent som lie doussane i betydningen dusinet, eller de tolv.

Demografi

Befolkningstallet i Skottland i denne perioden er stort sett ukjent. Ikke før i 1755 kommer det sikker informasjon om befolkningen som da var på 1 265 380. De mest sannsynlige antagelser plasserer befolkningen på mellom 500 000 og 1 000 000 mennesker, voksende fra det minste antallet til det høyeste. Befolkningen var mye mer spredt enn i dag. Vi kan anta at mellom 60 % og 80 % levde nord for elven Forth og de øvrige delt mellom Galloway, Strathclyde og Lothian. Spredningen av bispedømmer og domstoler gir inntrykk av et jevnt skille mellom de tre siste sonene.

Lingvistisk var den store majoriteten av befolkningen i Skottland i hele denne epoken gælisktalende, det som senere ble kalt for skotsk, eller på latin, lingua Scotica. Andre språk som ble talt var norrønt og engelsk og det keltiske språket kumbrisk (cumbric) som forsvant en gang mellom 900 og 1100. Piktisk kan ha overlevd inn i denne epoken, men det er få bevis på det. Etter at kong David I kom på tronen, og kanskje til og med før, hadde gælisk allerede opphørt å være hovedspråket for det kongelige hoffet. Fra hans regime og til slutten av epoken favoriserte de skotske monarkene fransk som skrift- og talespråk slik det er bevitnet av samtidige kronikører, i litteraturen og i oversettelser av administrative dokumenter til fransk. Engelsk, med fransk og flamsk ble hovedspråkene i de skotske byene (burghene) grunnet utenlandshandelen og utenlandske handelskarteller og innflytende håndverkere fra kontinentet.

Samfunn

Samfunnsforholdene i middelalderens Skottland var lagdelt. Det er mer kunnskapen om samfunnsklassene i det tidlige gælisk samfunn enn kanskje noe annet europisk samfunn i første del av middelalderen, noe som skyldes de store mengder av bevarte juridiske dokumenter og traktater om sosial status, som skriftstykket «Bretonernes og skottenes lov». Denne ramser opp fem grader for menneskene: konge, mormaer/jarl, toísech/thane (adelig), ócthigern og livegen. For det skotske samfunnet før 1100-tallet bør sannsynligvis også slave legges til disse kategorier. Den norm som differensierte i middelalderens europeiske samfunn var mellom bellatorene («de som slåss» = aristokratiet), oratorene («de som ber» = geistligheten), og laboratorene(«de som arbeider» = bøndene), men det er ikke hensiktsmessig for å forstå det skotske samfunnet i den første perioden. I tiden etter kong David Is regime blir også det skotske middelaldersamfunnet mer likt sine europeiske naboer.

Det territorium som tilhørte skottenes konge nord for elven Forth lå direkte under en herre som i middelalderens Skottland ble kalt for mormaer. Begrepet ble oversatt til latin som comes, og en ikke helt dekkende oversettelse til engelsk og norsk er earl og jarl. Disse verdslige herrene utøvet verdslig makt og religiøs beskyttelse som en konge i miniatyr. De holdt sine egne hærstyrker og følge, utlyste charter og håndhevet lov og orden innenfor sine egne områder. I den grad de var direkte under den skotske kongen var de ansvarlig for å overføre kongens cain, en tributt eller skatt som ble betalt flere ganger om året, vanligvis i kyr eller annen gods. De var også ansvarlig for å beverte kongen og hans følge med mat og innkvartering. I den normanniske perioden skaffet de også servitum Scoticanum («gælisk tjeneste», «skotsk tjeneste» eller bare «forinsec») og ledet exercitus Scoticanus, som var den gæliske delen av kongens hærstyrke som var majoriteten av hvilken som helst hærmønstring (slógad) i denne perioden.

En toísech («høvding») var omtrent som en mormaer, skaffet sin herre den samme tjeneste som en mormaer skaffet sin konge. Det latinske ordet som vanligvis ble brukt var thanus, noe som er forklaring på at disse også ble kalt for thane på engelsk. Formaliseringen av denne posisjonen var hovedsakelig i østlige Skottland nord for Forth, og kun to av 71 kjente thaner eksisterte sør for elven Forth. Etter toísech og mormaer var ættegrupper eller klaner. Noen ganger var disse formalisert, men som oftest ikke. Overhodet for klanen ble kalt for capitalis på latin og for cenn i middelalderens gælisk. I mormaerdomen i Fife var hovedklanen den gang kjent som Clann MacDuib (Klan MacDuff, klan = barn av). Andre inkluderte Cennedig-klanen (i Carrick), Morggain (fra Buchan) og MacDowall-klanen (fra Galloway). Disse var sannsynligvis totalt sett hundretall i antall, de fleste ikke opptegnet.

Den høyeste ikke-adelige posisjon, i henhold til «Bretonernes og skottenes lov», var ócthigern (bokstavelig ‘liten’ eller ‘ung herre’), et begrep som teksten ikke bryr seg om å oversette til fransk. Det tilsvarende angelsaksiske begrepet er kanskje sokeman. Andre kjente ranger er scoloc, kanskje tilsvarende til angelsaksiske gerseman. I den tidligste perioden holdt skottene slaver, og mange av disse var utlendinger, engelskmenn eller nordmenn (fra nord) og dansker (fra syd), som var blitt tatt til fange under hærtog. Storstilte skotske plyndringstokt etter slaver er spesielt godt dokumentert på 1000-tallet.

Lov og styring

De tidlige gæliske lovverkene, de første ble skrevet ned på 800-tallet, viset et samfunn som var opptatt av slektskap, status, ære og regulering av blodhevn. En skotsk felleslov begynte å finne sin form på slutten av perioden da gælisk og keltiske lover ble assimilert med praksis fra det anglo-normanniske England og fra kontinentet. På 1100-tallet og særlig på 1200-tallet hadde kontinental lov sterk innflytelse og fikk stadig mer effekt, slik som kanonisk rett (kirkelov) og forskjellig anglo-normanniske praksis. Lover i Skottland fra før 1300-tallet er ikke godt dokumentert, men kunnskap om tidlig gæliske lover gir grunnlag for å rekonstruere disse. Det tidligste lovdokument er Leges inter Brettos et Scottos som har overlevd i gammelfransk tekst. Dokumentet har et stort antall gæliske legale begreper. Senere middelalderdokumenter, skrevet både på latin og middelengelsk inneholder ytterligere gæliske legale begreper, eksemplene inkluderer slains (gammelirsk slán eller sláinte; fritak) og cumherba (gammelirsk comarba; geistlig arving).

En judex representerte en post-normannisk fortsettelse med den gamle gælisk orden med lovmenn som i dagens engelsk kalles for brehon. De som satt i posisjonen hadde alltid gæliske navn nord for Forth eller i sørvest. Judices (flertall for judex) var ofte kongelige representanter som overvåket adelige, geistlige eller lavere ‘rettssaler’. Den viktigste juridiske posisjonen før kong David I var justiciar som hadde anglo-normannisk opprinnelse, men nord for Forth var den også fortsettelsen av et eldre kontor. Mormaer Causantín av Fife er navngitt judex magnus (dvs. Store brehon), og det synes som det skotske dommerembetet kun var en latinisering. Embetet hadde ansvaret for å overvåke aktiviteten og oppførselen til de kongelige sheriffer og sersjanter, drive rettssaker og rapportere direkte til kongen. Normalt ville det være justiciarer, organisert ved språklige grenser, justiciar av Scotia og justiciar av Lothian. Noen ganger kunne også Galloway ha sin egen justiciar.

Embetene justiciar og judex var kun to måter som det skotske samfunn var styrt på. I tidligere perioder kunne kongen delegere makt til arvelige, innfødte ‘embetsmenn’ som mormaer/jarl og toísech/thane. Det var et styre bestående av utveksling av gaver. Det var også folkelige rettssaker, comhdhail, som gjenfinnes i mange stedsnavn i østlige Skottland. I den normanniske perioden ble sheriffer og i mindre grad også biskoper stadig mer betydningsfulle.

Sheriffene var forlengelsen av kongen i styringen av kongelig land. Under David Is regime hadde kongelige sheriffer blitt etablert i kongens personlige kjerneområder, i tilnærmet kronologisk orden: Roxburgh, Scone, Berwick-upon-Tweed, Stirling og Perth. Under regimet til Vilhelm I var det så mange som rundt 30 kongelige sheriffer, inkludert i Ayr og Dumfries, nøkkelposisjoner ved grensen mellom Galloway og Carrick. Etter hvert som disse posisjonene ekspanderte gjorde kongens kontroll det samme. Mot slutten av 1200-tallet var sheriffer blitt etablert vestover så langt unna som Wigtown, Kintyre, Skye og Lorne. Gjennom disse utøvet kongene på 1200-tallet mer kontroll over Skottland enn noen av deres forgjengere noen gang var i stand til. Kongen selv var omreisende og hadde ingen fast hovedstad, men det stedet som kom nærmest var Scone. Via rituelle tradisjoner ble samtlige skotske konger kronet i Scone av mormaer fra Strathearn og spesielt fra Fife. Selv om kong David I forsøkte å etablere Roxburgh som hovedstad ble flere charter utlyst i Scone enn noe annet sted. Andre populære steder var Perth, Stirling, Dunfermline og Edinburgh (sistnevnte spesielt under regimet til Alexander II) og de andre kongelige burgher. Helt i begynnelsen av epoken synes Forres og Dunkeld å ha vært kongens mest foretrukne oppholdssted.

Militæret

De innfødte skottene, som alle tidlige europeere i middelalderen, praktiserte organiserte krigstokter etter slaver. Tilsynelatende gjorde de så også med hverandre, men det er flest opptegnelser mot normanniske områder, og før normannerne mot angelsaksiske områder. Historikeren John Gillingham har argumentert at dette var en av de ting som gjorde skottene (og andre gæliske folk) spesielt barbariske i øynene på sine franske naboer ettersom Frankrike hadde stort forlatt denne formen for krigføring.

 

Ridderturnering var ikke bare en underholdning for middelalderens franske aristokrater, men også en forberedelse til krig. Mange skotske konger tok del i slike turneringer. Bildet er en moderne rekonstruksjon.

Som med mange endringer i denne perioden kan introduksjonen av den føydale hæren spores tilbake til regimet til David I, selv om franske og engelske riddere hadde vært benyttet i mindre grad av hans eldre brødre. Etter normannisering kan den skotske hæren klassifisert i to typer: Den første var den innfødte exercitus Scoticanus (= gæliske hær); og den andre, exercitus militaris (= føydale hær). Den indre gnisningene som disse ridderne skapte er godt dokumentert i samtidige kilder. I Fanenes slag satte de gæliske styrkene seg imot at de franske soldatene posisjonerte seg i kongens hær. Ailred av Rievaulx tilskrev denne motstanden til krigerne fra Galloway, men historikerne mener at det var gæliske soldater generelt og den innfødte talsmannen er Máel Ísu, mormaer av Strathearn og den adelsmannen med høyest rank i hæren.

En norsk-gælisk kriger fra Hebridene er avbildet på en grav fra Finlaggan, og er typisk for en kriger fra den skotske middelalderen, Exercitus Scoticanus.

Det var mange fordeler med fransk militærkultur. Franske riddere brukte kostbare rustninger mens skottene var «ukledd», det vil si uten rustning. Franskmennene hadde tungt kavaleri og andre våpen som armbrøster og beleiringsmaskiner som katapulter, foruten teknikker for befestning som var mye mer effektive og moderne enn noe av det som de innfødte skottene kjente til. Den føydale hærens ideologi gjorde den vanlige soldat til en mer effektiv og ikke minst pålitelig vasall. Over tid ble skottene selv mer lik de franske soldatene, samtidig som franskmennene også tok til seg flere av de gæliske krigsrutiner. På slutten av epoken hadde den skotske militærkulturen tatt til seg de beste fra begge leirer. Da den føydale hæren ble knust i slaget ved Dunbar i 1296 ble skottene igjen avhengig av den gæliske hæren, men under lederskapet til den gælisktalende skotsknormanniske Robert Bruce var denne hæren likevel i stand til slå knusende tilbake et angrep fra den normalt overlegne engelske hærstyrken.

Kristendom og kirken

Monymusk Reliquary er den antatte Brecbennoch, en liten utsmykket kiste med relikviene til Den hellige Columba.

Hele Skottland, med unntak av nordmennene på øyene helt nord og i vest, var kristne på 900-tallet. De viktigste faktorene for at Skottland ble kristnet var den romerske provinsen Britannia i sør, og senere den gæliske eller den columbanske kirke, et sammensluttet system av klostre og et aristokratisk nettverk som begge bidro til å spre både kristendommen og den gæliske språket blant de innfødte piktiske stammene.

Helgener

Som i alle andre kristne land er ett av hovedtrekkene i den skotske kristendommen helgenkulten. Helgenene var mellomleddet mellom de ordinære, bedende kirkegjengere og Gud selv. I Skottland nord for Forth var lokale helgener enten av piktisk eller gælisk avstamming. Nasjonalhelgenen for skottene var Colum Cille eller Columba (latin for «due» eller «Guds due»), i Strathclyde var det Den hellige Kentigern (gælisk for «Herrens høvding»), og i Lothian var det Den hellige Cuthbert.

Senere, grunnet en misforståelse mellom de latinske ordene Scotia og Scythia, adopterte de skotske kongene Den hellige Andrew (som er en anglifisering av Apostelen Andreas), en helgen som hadde større appell for de innvandrende normannerne og ble knyttet til det ambisiøse bispedømmet som nå er kjent via helgenens navn, St. Andrews. Likevel var Columbas status fortsatt uten sidestykke tidlig på 1300-tallet da kong Robert Bruce bar brecbennoch (eller relikviet Monymusk, det vil si Columbas relikvie i en liten kiste) til slaget ved Bannockburn. På den samme tid skrev en geistlig i Inchcolm den følgende bønn på latin:

Diktet illustrerer rollene til begge helgenene, dette eksempelet som representanter for det skotske (eller kanskje bare det gæliske) folket i himmelen og viktigheten av Den hellige Columba for det skotske folk.

Klostersamfunnet

Den innfødte skotske kristendommen kan oppsummeres som avslappede ideer om geistlighetens sølibat, intens verdsliggjøring av de kirkelige institusjoner og bispedømmenes manglende struktur. Istedenfor biskoper og erkebiskoper var de viktigste stillingene i den skotske kirke abbeder.

Dundrennan Abbey, grunnlagt av Fergus av Galloway

Skottland var fullstendig uberørt av de kontinentale formene for klosterliv inntil slutten av 1000-tallet. Isteden var klostervesenet dominert av munker kalt for Céli Dé, gælisk for «Guds vasaller», anglifisert som culdees. I de fleste tilfeller ble disse munkene ikke byttet ut med nye munker fra kontinentet i den normanniske perioden, men isteden overlevde de og fikk faktisk dronning Margarets beskyttelse til tross for at dronningen var meget fiendtlig innstilt til all gælisk kultur og så det som sitt mål å dra Skottland inn i den engelske sivilisasjonen. Ved St. Andrews fortsatte institusjonen med Céli Dé gjennom hele perioden og kunne selv bestemme over valget av egen biskop. Det gæliske munkevesenet var livfull og ekspanderende gjennom hele perioden og et dusin klostre, ofte kalt for Schottenklöster, ble grunnlagt av gæliske munker på kontinentet, og mange skotske munker ble lokale helgener der, slik som Den hellige Cathróe av Metz.

Den kontinentale form for klostervesen ble først introdusert til Skottland da kong Máel Coluim III overtalte Lanfranc til å skaffe et par munker fra Canterbury for å danne et nytt benediktinerkloster ved Dunfermline rundt år 1070, skjønt de tradisjonelle benediktinerklostre hadde liten framtid i Skottland. Isteden var det nesten alltid augustinske eller den reformerte benediktinske type.

Ecclesia Scoticana

Ruinene av St. Andrew-katedralen var sentrum for Ecclesia Scoticana i den normanniske perioden.

Ecclesia Scoticana, latin for Den skotske kirke, som system har ingen kjent eller dokumentert begynnelse, selv om kong Causantín IIs påståtte skottifisering av Den piktiske kirke kan bli sett på som begynnelsen. Før den normanniske perioden hadde Skottland stort sett klostre etter irsk modell og et dårlig utbygd system av bispedømmer. Etter at normannerne hadde erobret England krevde både erkebiskopen av Canterbury og erkebiskopen av York hver for seg overherredømme over Den skotske kirken. Kirken i Skottland hadde oppnådd uavhengighet etter pavelig bulle fra Celestin III (Cum universi, 1192). Det gjorde alle skotske bispedømmer, unntatt Galloway, formelt uavhengig av York og Canterbury. Men, ulik Irland som hadde blitt tildelt fire erkebiskoper i det samme århundret, hadde ikke Skottland mottatt noen og hele Ecclesia Scoticana med de enkelte skotske bispedømmer (unntatt Whithorn/Galloway) ble «spesiell datter av Roma». Nedenfor er en tabell over bispedømmer i «Hoved-Skottland» på 1200-tallet:

  • Dunkeld bispedømme
  • St. Andrews bispedømme, deretter kalt for Kilrymont
  • Brechin bispedømme
  • Dunblane bispedømme (ofte kalt for Strathearn bispedømme)
  • Mortlach-Aberdeen bispedømme
  • Rosemarkie-Fortrose bispedømme (ofte kalt for Ross bispedømme)
  • Elgin bispedømme (ofte kalt for Moray bispedømme)
  • Dornoch bispedømme (ofte kalt for Caithness bispedømme)
  • Lismore bispedømme (ofte kalt for Argyll bispedømme)

Utenfor det skotske kjerneområdet klarte Glasgow å sikre sin eksistens på 1100-tallet med en levende og vitalt kirkesamfunn som fikk de skotske kongenes gunst. Bispedømmet i Whithorn var dannet av Fergus, konge av Galloway, og Thurstan, erkebiskop av York. Øyene, under kanskje mer eller mindre symbolsk domsmyndighet fra Trondheim i Norge (og noen ganger også York i Nord-England) hadde sitt bispesete i Peel på øya Man i Irskesjøen. Lothian hadde ingen biskop, men lå underlagt bispedømmet i Durham som fortsatte å bli viktig for stedet, spesielt på grunn av kulten rundt Den hellige Cuthbert.

Grunnen til at Den skotske kirke støttet de skotske kongene i Den skotske uavhengighetskrigen mot England, bortsett fra av nasjonalistiske grunner, var ikke minst at de samtidig slåss for sin egen uavhengighet.

Kultur

Den gæliske kulturen gjennom hele perioden var et tett speilbilde av den tilsvarende i Irland, kanskje med et unntak av piktiske trekk. Etter David I introduserte de fransktalende kongene den kulturen som var populær eller gjeldende i det anglo-normanniske England og i Frankrike.

 

«Book of Deer», fra Evangeliet etter Matteus. Merk Chi Rho-monogramet i øverste venstre hjørne. Margene har gælisk tekst. Manusskriftet er det eldste overlevde som er skrevet i Skottland.

Historiefortelling, som i alle før-moderne samfunn, var populært i Skottland og profesjonelle historieforteller kunne utøve sin kunst fra hoff til hoff. Noen av dem kunne være innfødte med gælisk bakgrunn som uten tvil muntlig fortalte legender fra den forhistoriske gælisk fortiden og fortalt på gælisk når det passet seg, men på fransk når det nye aristokratiet var tilhørere. Bortimot alle av disse muntlige fortellingene har gått tapt, eller at kun vage trekk har blitt videreført i muntlige tradisjon. En form for muntlig kultur fra epoken som det finnes opptegnelser av er slektshistorie. Det er flere dusin med skotsk slektshistorie som overlevd og dekker alle fra mormaer i Lennox og Moray til de skotske kongene. De skotske kongene opprettholdt en ollamh righe, det vil si en kongelig poet som hadde en permanent posisjon hos alle gæliske adelige i middelalderen, og hensikten var at de skulle kunne resitere genealogien ved behov, for eksempel ved hendelser som ved inntredelse i et embete eller ved en kroning.

Før David I hadde skottene en blomstrende litterær elite som regelmessig produserte tekster på både gælisk og på latin og som stundom ble videreført til Irland og andre land. Forskeren Dauvit Broun har vist at gælisk litteratur overlevde på lavlandet i østlige Skottland på steder som Loch Leven og Brechin inn på 1200-tallet, men de opptegnelser som har overlevd har blitt videreført i latinsk oversettelse. Historikerne står derfor tilbake med sporene av en gælisk kultur som er kledd i en latinsk terminologi og hvor selv navnene er oversatt eller forvansket til mer vanlige kontinentale former, eksempelvis blir Gilla Brigte omdømt til Gilbert, Áed ble Hugh, etc.

For skriftlig litteratur kan det være mer skotsk-gælisk litteratur tilgjengelig enn ofte antatt. Bortimot all middelalderlitteratur fra Skottland har overlevd i Irland, ikke i Skottland. Forskeren Thomas Owen Clancy har nylig bevist at Lebor Bretnach, de såkalte «Irske Nennius» ble skrevet i Skottland, og kanskje ved klosteret i Abernethy. Likevel har denne teksten kun overlevd takket være et manuskript bevart på Irland. Andre litterære verker som har overlevd er blant annet av den produktive poeten Gillebrìghde Albanach som i tiden rundt 1218 skrev dikt som handlet om hans erfaringer fra det femte korstoget, foruten panegyriske dikt dedikert til irske beskyttere.

På 1200-tallet blomstret fransk som litterært språk og frambrakte Roman de Fergus, det eldste eksempelet på ikke-gælisk, folkelig litteratur som har overlevd i Skottland. Det er derimot ikke bevart litteratur på engelsk språk i denne epoken. Skotske forskere trekker derimot frem den norrøne sagalitteraturen ettersom den stundom har berøringspunkter med landområder som senere ble skotsk territorium, eksempelvis den berømte Orknøyingenes saga, men den ble skrevet på Island og hadde ingen kulturell betydning for skotske litteraturen.

På middelalderen var skottene kjent for sine musikalske evner. Gerald av Wales (ca. 1146 – ca. 1223) forteller at «Skottland, på grunn av hennes slektskap og samkvem [med Irland] forsøker å imitere Irland i musikk og streber i etterligningen. Irland bruker og fryder i kun to instrumenter, nemlig harpen og trommen. Skottland bruker tre, harpen, trommen og sang. Etter manges meningen har Skottland nå ikke bare nådd opp til Irland, hennes instruktør, men allerede distansert henne og utmerker seg over henne i musikalske ferdigheter. Derfor ser det [irske] folket nå over til det landet som kunstens fontene.» (Gerald av Wales, Topographia Hibernica, 94.)

Harpe (eller clarsach) var et instrument som ble assosiert med middelalderens skotske kultur. Denne, nå på Museum of Scotland, er ett av tre gjenværende fra den gæliske middelalderen.

Middelalderens skotter tok harpespill meget seriøst. Et halvt århundre etter at Gerald skrev sin vurdering holdt kong Alexander III en kongelig harpist. Av de tre middelalderharpene som har overlevd kommer to av dem fra Skottland (Perthshire) og en fra Irland. Sangere hadde også en kongelig funksjon. Når kongen passerte gjennom Strathearn var det tradisjon at han ble møtt og hilset av syv kvinnelige sangere som sang for ham. Da kong Edvard I av England kom til grensen av Strathearn sommeren 1296 ble han møtt av disse syv kvinnene som fulgte kongen på vegen mellom Gask og Ogilvie og sang for ham, slik skikken var.

Andres syn på Skottland

Irene så på Skottland som et provinsielt sted. Andre mente det var fremmedaktig eller sted for barbarer. For den tysk-romerske keiseren Fredrik II av Tyskland var Skottland assosiert med mange innsjøer. For araberne var det en ubebodd halvøy nord for England.

«Hvem vil nekte for at skottene er barbarer?» var et retorisk spørsmål stilt av forfatteren av De expugnatione Lyxbonensi (Om erobringen av Lisboa). Et århundre senere skal Den hellige Ludvig IX av Frankrike ha sagt til sin sønn «Jeg vil foretrekke at en skotte kunne komme fra Skottland og styre folket vel og trofast, enn at du, min sønn, skulle styre det dårlig!»

For engelskmenn og franskmenn ble skottene, spesielt de fra Galloway, sett på som barberere par excellence. Etter kong David I ble de skotske kongene regnet som tilregnelige, men begrepet barbar ble fortsatt benyttet for å beskrive det skotske folket og det holdt seg gjennom hele middelalderen. Karakteristikken av skottene var ofte politisk motivert, og mange av de mest fiendtlig innstilte skribentene bodde ofte i områder som var åsted for skotske hærtokter. Engelske og franske skrifter om «Bannernes slag» (Slaget ved Standard) inneholder opptegnelser om grusomme handlinger fra skottenes side. Henry av Huntingdon forteller at skottene «kløvde opp gravide kvinner og reiv ut deres ufødte barn, slengte barna opp og spiddet dem på spydene, og halshugde prestene ved alterene: de hogde hodene av krusifiksene, og plasserte de dødes hoder på krusifiksene. Hvor hen skottene kom, var det fullt av redsler og fullt av grusomheter.»

Et noe mindre fiendtligsinnet syn ble gitt av Guibert av Nogent under Det første korstoget og som møtte skotter og skrev at «Du har muligens sett grupper av skotter, et vilt folk hjemme, men fredelige andre steder, deres avstamming fra det myrlendte land, med bare legger, raggete kapper, vesker hengende fra skuldrene, kraftige armer som synes tåpelige for oss, men de gir deres tro og hengivenhet som støtte.»

På mange måter forteller disse samtidige opptegnelser at i det franske kulturmiljøet var skottene sett på som fremmede. Disse fremmede passet ikke for den nye føydale elite da de skotske aristokratiet ikke skilte seg stort fra de engelske eller franske.

Den var en generell tro at kjerneområdet i Skottland var en øy eller i det minste en halvøy, kjent som Scotia, Alba(nia), eller på kartverket til Matthew Paris hvor det ble kalt for Scotia ultra marina og på den måten tegnet på midten av 1200-tallet. På et senere middelalderkart fra Italia er dette konseptet betegnet for hele Skottland. Den arabiske geografer al-Idrisi delte dette synet og fortalte om at Skottland «grenser opp til den engelske øy og er en lang halvøy nord for den større øy. Det er ubebodd og har verken byer eller landsbyer. Dens lengde er (ca) 250 kilometer.»

Overstående var typiske observasjoner av Skottland i høymiddelalderen, som et land i ytterkanten av verden, slik det ble sett på fra middelhavsområdet.

Nasjonal identitet

I denne perioden var «skotte» ikke et ord som alle skottene selv benyttet for å beskrive seg selv, men det ord de brukte overfor fremmede eller utlendinger. Skottene kalte seg selv for albanach eller bare for gaidel. Det sistnevnte var, som med skotte, et etnisk begrep som forbant dem til Irland. Forfatteren av De Situ Albanie skriver på begynnelsen av 1200-tallet at «Navnet Arregathel (= Argyll) betyr grensen til skottene eller irene, for alle skotter og irer er vanligvis kalt for Gattheli».

Det kongelige, skotske banner, først benyttet av Vilhelm Løven av Skottland.

De som snakket engelsk eller norrønt språk var etnisk forbundet til andre områder i Europa. Ved Melrose kunne folk lese religiøs litteratur på engelsk språk. På slutten av 1100-tallet skriver forfatteren Adam av Dryburgh at Lothian var «et land med engelske i det skotske kongedømmet». Skottland hadde mange ulike etniske befolkningsgrupper som sammen fant en enighet som oversteg gælisk, fransk og norrøn bakgrunn. På slutten av perioden ble begrepet ‘skotte’ det ordet som var kjent på latin, fransk og engelsk som beskrev enhver beboer i kongeriket Skottland. Skotte var det ordet de identifiserte seg med og hvor de etniske ulikhetene etter hvert ble uinteressante.

Referanser

Anderson, Alan Orr, Early Sources of Scottish History: AD 500–1286, 2 Vols, (Edinburgh, 1922).

Anderson, Alan Orr, Scottish Annals from English Chroniclers: AD 500–1286, (London, 1908), republished, Marjorie Anderson (ed.) (Stamford, 1991).

Gerald of Wales, The History and Topography of Ireland, tr. John O’ Meary, (London, 1982).

Guillaume le Clerc, Fergus of Galloway, tr. D.D.R. Owen, (London, 1991).

Skene, William F. (ed.), Chronicles of the Picts and Scots: And Other Memorials of Scottish History, (Edinburgh, 1867).

Annals of Tigernach

Ulster-annalene, redigert og oversatt av Seán Mac Airt og Gearóid Mac Niocaill (Dublin 1983). Elektroniske utgaver hos CELT – Corpus of Electronic Texts: Redigert utgave (mellomirsk/latin), Engelsk oversettelse

Chronicon Scotorum (engelsk)

Gaelic Notes on the Book of Deer (engelsk)

Genelaig Albanensium in the Genealogies from Rawlinson B 502 (engelsk)

Text of the Lebor Bretnach and the Duan Albanach (engelsk)

Wikipedia

Annonser

Driftes av Bloggnorge.com - Gratis Blogg | PRO ISP - Blogg på webhotell og eget domenet | Genc Media - Webdesign og hjemmeside
Bloggen "ULVEHYL" er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge[dått]com.
css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Hjemmeside, Nettbutikk og web design fra Lykke Media AS | Server fra PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.