Tycho Brahe
Tyge Ottesen Brahe
Tycho Brahe (Tyge Ottesen Brahe) (født 14. desember 1546, død 14. oktober) var en dansk vitenskapsmann som grunnla den moderne observerende astronomien. Fornavnet Tycho er en latinisering av det danske Tyge. Hans opprinnelige navn var Tyge Ottesen Brahe.
Krateret Tycho på Månen og Mars-krateret Tycho Brahe er oppkalt etter ham. Også Tycho Brahe Planetarium i København er oppkalt etter Brahe.
Biografi
Han ble født på Knudstrup (Knutstorp) slott utenfor Landscrone i det danske Skåne, sammen med en dødfødt tvillingbror, av riksråd Otte Thygesen Brahe og dennes kone Beate Clausdatter Bille.
Den barnløse onkelen Jørgen Brahe kidnappet Tyge allerede som liten, og lot ham vokse opp som enebarn på Tostrup slott. Familien ønsket, som skikken var for adelige barn, at han skulle bli opplært i det militære, men onkel Jørgen ville det annerledes, og lot ham dvele ved bøkenes lærdom. Fra 12 års alder ble han sendt til forskjellige læreanstalter, og falt blant annet for astronomi, astrologi og alkymi. En annen onkel, Steen Clausen Bille innredet senere et laboratorium til ham på det tidligere Herrevad kloster, hvortil han flyttet med sin borgerlige kone Kirsten Jørgensdatter. Allerede fra tidlig alder var han dermed en rebell i forhold til både virke og valg av ektefelle.
Frem til 1570 oppholdt Brahe seg stort sett i utlandet, særlig i Tyskland. I 1574 holdt han etter anmodning av kongen forelesninger ved universitetet i København om astronomi; fra 1576 fikk han fast understøttelse og store pengegaver. På øya Hven (Ven) bygde Brahe slottet Uranienborg og observatoriet Stjerneborg, og arbeidet der ofte med sin søster Sophie Brahe som assistent.
Observatoriet Stjerneborg
Ved kong Frederiks død i 1588 mistet Brahe sin virksomme velynder, og etterhvert som hans venner i riksrådet døde, viste det seg at de som trådte i deres sted, ikke betraktet ham med velvillige øyne. Det kom også klager på hans væremåte overfor bøndene på Hven. Han flyttet først fra observatoriene i Øresund til København, men i 1597 forlot han Danmark for godt. Han oppholdt seg først i Rostock (hvor han hadde mistet en del av nesen i en duell 25 år tidligere) og senere hos grev Rantzau i Wandsbek nær Hamburg.
I 1599 ble Brahe keiserlig astronom for den romerske keiser Rudolf II av Böhmen. For keiseren var vitenskapelige oppdagelser en måte å imponere på. Brahe arbeidet ved hans hoff i Praha til sin død og ble begravet i Týnkirken.
Svekke Aristoteles’ verdensbilde
En kveld i november 1572 på Herrevad kloster observerte Tycho Brahe en ny, sterkt lysende stjerne i stjernebildet Cassiopeia. Stjernen lyste sterkere enn Venus og var synlig midt på dagen, og den vakte oppsikt over hele Europa. Etter dette konsentrerte han sine studier om astronomien. I alle fall siden Aristoteles hadde den aksepterte oppfatningen vært at alt utenfor månens bane var uforanderlig, flere andre observatører forsøkte derfor å forklare stjernen som et resultat av et fenomen i Jordas atmosfære. Tycho Brahe samlet data fra observasjoner ulike steder i Europa og fant at dette var uriktig. Han skrev om dette i boka De nova stella fra 1573. Herfra stammer betegnelsen nova, brukt om en stjerne som plutselig blusser opp på himmelen. I dag vet vi at stjernen i 1572 var en supernova.
I 1577 ble en komet synlig på himmelen, Brahe fastslo at også denne var lengre borte enn månens bane. Inntil da hadde de fleste ment at også kometer var atmosfæriske fenomener. I samtiden var det mange som holdt seg til Aristoteles’ teori om at himmelens (tilsynelatende) omdreining var en virkelig omdreining av flere kuleskall, eller krystallhimler som stjernene og planetene var festet til, og dette ble illustrert ved at man lagde messingkuleskall kalt Theorica Orbium som illustrerte hvordan dette kunne forklares fysisk. Tycho Brahe argumenterte for at observasjoner av kometer var ensbetydende med at denne fysiske forklaringen ikke holdt mål. Både kometen og den nye stjernen svekket troverdigheten av det gamle verdensbildet fra Aristoteles og Ptolemaios.
Nøyaktige og systematiske observasjoner
Moderne posisjons- og observasjonsastronomi sprang direkte ut av innsatsen hans. Han er kjent for å ha gjort de mest presise astronomiske observasjonene før teleskopet ble oppfunnet. Mens tidligere astronomer hadde vært i stand til å gjøre observasjoner med en nøyaktighet på 10-15 bueminutter, hadde Brahes observasjoner en nøyaktighet i størrelsesorden 1 bueminutt (1 bueminutt = 1/60 grad). Som måleinstrument brukte han en kvadrant (se illustrasjon).
Brahes kvadrant, som viste stjerners posisjon i grader og bueminutter
Mye av astronomien fra grekerne og fra middelalderen bygde på observasjoner gjort av babylonerne, og selv Kopernikus utførte bare få og unøyaktige observasjoner. Brahe stolte ikke på disse tidligere observasjonene. Tidligere skulle astronomiske teorier bygge på både gamle og nye observasjoner, med Brahe kom et brudd med dette.
Han var også den første i moderne tid som utførte systematiske observasjoner. Han skrev observasjonene ned og samlet slik store mengder rådata. Han akkumulerte dermed en skatt av kunnskap som la grunnlaget for moderne astronomi.
Hans observasjoner resulterte i en stor stjernekatalog, den første som var uavhengig av Ptolemaios. Målingene av planetenes posisjoner over en årrekke gjorde det mulig for Johannes Kepler å utarbeide sine lover for planetenes bevegelse.
Geoheliosentrisk verdensbilde
Selv om Brahe ofte blir husket for sine svært gode data, var han også en av de store kosmologene mellom Kopernikus og Newton. Brahe mente at både Ptolemaios ekvant og Kopernikus’ bevegelige jord var absurd, han foreslo derfor en modell som både var jordsentrert (geosentrisk) og solsentrert (heliosentrisk). Denne modellen kombinerte Kopernikus’ elegante løsninger med at selv ikke Brahe med sine rekordnøyaktige målinger kunne måle noen parallaksebevegelse for fiksstjernene. Dermed fantes det absolutt ingen beviser for jordens bevegelse gjennom verdensrommet. Det var ikke før i 1838 at Friedrich Bessel observerte slike bevegelser.
Brahe geoheliosentriske modell
Brahe mente også at Kopernikus’ løsning ville føre til et urimelig stort univers, og dermed også at stjernene ville være urimelig store. Brahe målte fiksstjernenes diameter å tilsvare opp til 2 bueminutter (1/30 grad), mens astronomer i dag vet at stjernene for oss ser mye større ut enn de egentlig er pga. lysbrytning i atmosfæren, og at de egentlig har så å si ingen utstrekning på himmelen.
For mange astronomer på 1500-tallet og et stykke inn på 1600-tallet representerte Brahes geoheliosentriske modell det beste fra to verdener. Først med Johannes Kepler kom en matematiker som var dyktig nok til beskrive en modell som var mer elegant og som også gav også enda mer nøyaktige forutsigelser.
Verker
De Nova Stella (1573)
De mundi aetherei recentioribus phaenomenis (1588)
Epistolae astronomicae (1596)
Astronomiae instauratae mechanica (1598)
Astronomiae instauratae progymnasmata (1602)
Tycho Brahedager
Tycho Brahe var også astrolog. Det hevdes at han beregnet seg frem til 32 dager som det ville være ytterst uheldig å foreta seg noe på, derav begrepet på dansk Tycho Brahes-dag, som brukes når alt går én i mot. Dessuten skulle han ha regnet seg frem til, at det var fire særdeles heldige dager, nemlig 26. januar, 9. februar, 10. februar og 15. juni. Der finnes dog ingen dokumentasjon for at Tycho Brahe virkelig laget en slik liste over dager. Sannsynligvis er listen blitt tilskrevet astronomen lenge etter hans død for å få den til at fremstå mer troverdig.
Monument over Tycho Brahe og Johannes Kepler i Praha.
Gravåpning
15. november 2010 ble Tycho Brahes grav åpnet for undersøkelser for annen gang. Forskerne ønsket å finne ut mer om astronomens helsetilstand og om mulig dødsårsak.[5] Presentasjonen av analyseresultatene, som skulle ha vært presentert i 2011, er utsatt på ubestemt tid pga. manglende bevilgninger
Litteratur
Boerst, William J: Tycho Brahe. Mapping the heavens, Morgan Reynolds, 2003
Christianson, J.: Cloister and observatory. Herrevad Abbey and Tycho Brahe’s Uranienborg, University microfilms, Michigan, 1964
Linton, Christopher M.: From Eudoxus to Einstein. A History of Mathematical Astronomy, 2004.
Strømholm, Per: Den vitenskapelige revolusjon 1500-1700, 1984.
Wittendorff, Alex: Tyge Brahe (Gad, 1994) 327 sider, ISBN 87-12-02272-
