ULVEHYL

David Jon Gilmour (født 6. mars 1946) er mest kjent som gitarist, vokalist og låtskriver i det internasjonalt kjente bandet Pink Floyd. Han har i tillegg til dette en solid karriere som solomusiker. Han ble utnevnt til kommandør av Order of the British Empire i 2003, og ble i 2011 rangert som nummer 82 på «Rolling Stones liste over 100 største gitarister gjennom tidene»

Gilmour ble født og oppvokst i det velstående området Grantchester Meadows i Cambridge i England. Hans far, Douglas Gilmour var seniorlektor i zoologi ved Cambridge University og hans mor, Sylvia, var lærer.

Gilmour gikk på Perse School i Hills Road, Cambridge, og møtte Syd Barrett, som gikk ved Hills Road Sixth Form College i samme gate. Her studerte han språk, og i lunsjpausene spilte han gitar sammen med Barrett. I 1963 dannet Gilmour bandet Joker’s Wild. Gilmour forlot imidlertid bandet i 1966 og reiste rundt i Spania og Frankrike som gatesanger sammen med noen venner. De hadde lite suksess og levde fra hånd til munn, og Gilmour havnet til slutt på sykehus på grunn av feilernæring. I 1967 returnerte de til England i en van, med bensin stjålet fra en byggeplass i Frankrike.

Pink Floyd

I januar 1968 ble han invitert til å bli med i Pink Floyd, da hans barndomsvenn og bandets daværende frontfigur, gitarist og vokalist Syd Barrett ble stadig mer ustabil som følge av et overdrevent forbruk av hallusinogene stoffer. Før han ble med i Pink Floyd jobbet Gilmour både som modell og som budbilsjåfør for et designfirma. David Gilmour viste seg som en god vokalist og teknisk god gitarist med sans for harmoniske og lange gitarsoloer. Kort tid etter at Gilmour ble med, sluttet Barrett i bandet, men Gilmour var hovedprodusent og bassist på Barretts to soloalbum The Madcap Laugh og Barrett.

Sammen med de opprinnelige bandmedlemmene Roger Waters, Nick Mason og Richard Wright var Gilmour med på å gjøre Pink Floyd til en av 1970-tallets supergrupper med spektakulære konserter og utgivelser som må beskrives som milepæler i musikkhistorien, der The Dark Side of the Moon og The Wall er de mest kjente.

Forholdet mellom Waters og Gilmour begynte etterhvert å bli ganske anstrengt, og etter utgivelsen The Final Cut i 1983 som Roger Waters styrte absolutt alt på, var forholdet mellom de to totalt ødelagt. Waters forlot formelt Pink Floyd i 1985, men Gilmour, Richard Wright og Nick Mason bestemte seg for å fortsette å gi ut musikk under bandnavnet. Etter et søksmål fra Waters, ble det i 1986 inngått et forlik som ga Gilmour og de andre lov til å bruke navnet Pink Floyd, mens Waters beholdt alle rettighetene til The Wall. Med Roger Waters ute av veien ble Gilmour den ubestridte frontfigur i bandet. Han fikk ikke et normalt forhold til Waters igjen før i 2005 da Pink Floyd ble gjenforent under Live 8 2. juli.

Solokarriere

Ved siden av karrieren i Pink Floyd har David Gilmour jobbet som studiomusiker, produsent og lydtekniker på konserter.

Han har samarbeidet med artister som Roy Harper, Kate Bush, The Dream Academy, Grace Jones, Arcadia, Bryan Ferry, Robert Wyatt, John Martyn, Hawkwind, Paul McCartney, Sam Brown, Jools Holland, Propaganda, Pete Townshend, The Who og Queen for å nevne noen.

Han har gitt ut tre soloalbum. Den første David Gilmour som kom i 1978 var et prosjekt som han mange år i forveien hadde avtalt å gi ut i samarbeid med gamle kolleger i bandene Joker’s Wild og Flowers, som han spilte i før han ble med i Pink Floyd. Det er demoinnspillingen til dette albumet musikken til «Comfortably Numb» stammer fra. I 1984 ga Gilmour ut About Face, som ble etterfulgt av en turné.

Det finnes også en EP med innspillinger av coverlåter gjort av Joker’s Wild. Denne finnes i svært få eksemplarer og er et meget ettertraktet samleobjekt.

I 2001 og 2002 holdt Gilmour en rekke konserter som førte til utgivelsen av DVD-en David Gilmour in Concert. Denne utgivelsen var en blanding av Pink Floyd-klassikere, andre sanger Gilmour likte og den nye låten «Smile». Med et akustisk lydbilde ispedd elektrisk gitar på enkelte av sporene, mente enkelte kritikere at Gilmour hadde oppfunnet stilarten kammerrock.

I november 2003 ble han tildelt kommandørgraden av ordenen Order of the British Empire for filantropi og sine bidrag til musikken. Gilmour har i motsetning til svært mange andre filantroper ikke gjort noe nummer ut av sin giverglede, og de fleste av hans bidrag er ukjente. Men i 2003 ble det kjent at han gav hele salgssummen av et hus han eide i London til organisasjonen Crisis, som driver veldedig arbeid blant hjemløse i Storbritannia. Gilmour ble senere visepresident i organisasjonen. Etter opptredenen på Live 8 i 2005 ble det en midlertidig økning i salget på 1343% av platen Echoes: The best of Pink Floyd og Gilmour sendte ut et opprop der han ba alle som hadde fått økte inntekter som følge av økt platesalg etter den verdensomspennende konserten om å gi bort dette til veldedige formål.

Gilmour er også en erfaren pilot, og hadde sitt eget flyfirma i «Interpic Aviation» før han solgte seg ut. Dessuten har han en viss interesse for racerbiler, om enn ikke like lidenskapelig som bandkollega Nick Mason.

På Gilmours 60-årsdag, 6. mars 2006, kom det hittil siste soloalbumet On An Island. Der har han blant annet samarbeidet med Richard Wright, Caroline Dale, Graham Nash, David Crosby, Guy Pratt, Phil Manzanera, Jools Holland, Bob Klose og Robert Wyatt. For å promotere albumet la han ut på en relativt kort turné i Europa og Amerika. Han spilte tre konserter i Royal Albert Hall som ble filmet til DVD-utgivelsen Remember That Night i september 2007. Denne DVD’en fikk svært god omtale. Den 6. og 15. september ble et utdrag fra konserten, et spørsmål og svar-runde og en live-sang vist på kinoer rundt om i Europa og Amerika. Alt dette ble overført til kinoene via satellitt. Etter utgivelsen uttalte Gilmour at han nå ville tilbake til sin «jobb», nemlig å være familiefar, men så ikke bort fra at et nytt studioalbum kunne bli aktuelt. 22. september 2008 ble livealbumet Live in Gdańsk utgitt i fem ulike versjoner. Samtidig lanserte Fender signaturmodellen av Gilmours svarte gitar i to ulike versjoner.

Musikkstil

Gilmour er kjent for presise soloer med røtter i blues. Soloene hans er kjent for å være velkomponerte, sparsommelige, lyriske og emosjonelle. Gilmour har forklart at det han mangler på teknikk og fart, måtte han ta igjen på melodi. I tillegg har han eksperimentert mye, og laget nye effekter ved hjelp av forsterkere. Gitaren som er mest knytt til Gilmour, er en Fender Stratocaster, men Gilmour sitt lydbilde kommer mer som et resultat av valg av toner og spillestill fremfor utstyr. En av hans mest kjente soloer («Another Brick in the Wall Part II»), ble for eksempel spilt på en Gibson Les Paul.

Selv om han er mest kjent som gitarist, spiller Gilmour også bass (som han gjorde på mange Pink Floyd-sanger), trommer, tangentinstrumenter og, i det siste, saksofon. Da Pink Floyd måtte spille inn «Money» på nytt for samlealbumet A Collection of Great Dance Songs, ble dette gjort av Gilmour alene på alle instrumentene, bortsett fra saksofon.