Den norske Druidorden FGDO. (Forenede gamle druid-orden)

Med utgangspunkt i interesse for oldtidens druider, for hva disse hadde utrettet for å bedre menneskenes kår og for den store kunnskapen druidene hadde hatt, ble det i England på 1700-tallet gjort flere forsøk på å starte losjer. De fleste av disse fikk kortvarig betydning. I 1781 ble det imidlertid opprettet en druidlosje i London på initiativ av en idealist ved navn Henry Hurle. En liten flokk likesinnede ville etter beste evne arbeide for å forbedre og trygge menneskers kår. Denne losjen og de tanker den bygget på, fikk stor oppslutning. I løpet av kort tid ble rundt 50 losjer etablert i England. I denne første tiden var en gjensidig forsikringsordning en sterkt medvirkende årsak til den store veksten i arbeidet. Offentlige trygdeordninger var et ukjent begrep. Vår Orden regner Henry Hurle som grunnleggeren av den moderne druidisme.

Fra England spredte Ordenen seg videre til andre engelsktalende land, til Canada i 1824 og til USA i 1830. I 1851 ble den første losjen etablert i Australia, og derfra kom Ordenen til New Zealand.

Fra USA slo Ordenen rot i Tyskland hvor den første losjen ble etablert i Berlin i 1872. Fra Tyskland bredte så Ordenen til Sverige der den første losje ble stiftet i 1904 i Malmö. Til Norge kom druidismen via Sverige, og den første norske losje, Nordstjernen i Oslo, ble stiftet i 1935. I dag er det rundt 50 losjer i Norge, og ordensarbeidet vinner stadig større tilslutning. Fra Norge har Ordenen spredt seg videre til Island.

Ordenen er noe mer enn vanlig foreningsliv. Hovedsaken er arbeidet med Ordenens ideelle formål, arbeidet med å utvikle seg som et bedre medmenneske, og arbeidet med å tilegne seg kunnskaper av varig verdi. Et viktig element i dette arbeidet, er den rituelle del av et losjemøte. Gjennom tidløse, faste ritualer meddeles medlemmene kunnskaper og holdninger.

Ordenen arbeider gjennom et gradssystem der medlemmene tilegner seg skrittvise kunnskaper om Ordenen og dens idealer. Nye medlemmer opptas i 1. grad. I alt er det 7 grader, hvorav 7. grad er en spesiell æresgrad som bare et fåtall brødre kan innstilles til.

De vanlige losjene kalles grunnlosjer og arbeider i 1., 2. og 3. grad. Grunnlosjene er tilsluttet såkalte storlosjer som arbeider i 4., 5. og 6. grad. Storlosjene dekker et større geografisk område som f. eks. et fylke, deler av et fylke eller flere fylker, avhengig av antall grunnlosjer i området.

Grunnlosjene er av variert størrelse fra de nystiftede med 15 – 25 medlemmer til de største og eldste losjer med 80 – 100. Et medlemstall midt i mellom er ideelt for at brødrene skal bli godt kjente med hverandre og for å gi de fleste som ønsker det en oppgave for losjen. Losjene velger hvert annet år medlemmer til å lede losjen og til de forskjel-lige utvalg.

Medlemskapet varer for de aller fleste hele livet.

Birgittalosjen har sitt utspring fra Druidordenen og er en kvinnelosje.

Se hovediden: Druids (english version)

Apokryfer (fra gresk απόκρυφος (apokryfos), «skjult», «kryptisk») er en betegnelse på religiøse tekster, spesielt innenfor de jødiske og kristne tradisjoner, som av religiøse autoriteter ikke regnes for å være guddommelig inspirerte eller som på annen måte trekkes i tvil. De står da i motsetning til Bibelens kanon. I vestlig kristendom brukes uttrykket Apokryfer oftest om de gammeltestamentlige apokryfer, bøker som er med i Den katolske kirkes versjon av Bibelen, men ikke i protestantiske versjoner.

Les mer på hovedsiden….

Aleister Crowley

( også kalt «Verden Ondeste Mann)
Les mer på hovedsiden…..

Jacques de Molay

Jacques de Molay (født ant. 1244–45 eller 1249–50, død 18. mars 1314) var en fransk lavadelig født i Burgund, og den 23. og offisielt siste Stormester av Tempelridderordenen; han er sannsynligvis den best kjente av tempelridderne ved siden av ordenens grunnlegger og første Stormester, Huguens de Payns. I forkant av at han ble valgt 20. april 1292 lovet han å reformere ordenen og tilpasse den til den daværende situasjon i Midtøsten. Imidlertid kom det til mange problemer, og det ble stilt spørsmål ved selve ordenens eksistensberettigelse.  De Molay mislyktes i å berge ordenen gjennom de inkvisisjonene som ble rettet mot den, og ble brent levende på en øy i Seinen i Paris 18. mars 1314 på ordre fra Filip IV (den smukke) etter å ha trukket tilbake alle sine tidligere tilståelser. Det sies også at han forbannet både paven og Filip. Han sa at de kom til å følge etter ham før året var omme. Akkurat som De Molay sa – døde begge før året var slutt.

Se mer under «Jacques de Molay»….