ULVEHYL

«Atlantis» har flere betydninger.

Athanasius Kirchers kart over Atlantis, ute i Atlanterhavet. Fra Mundus Subterraneus 1669, publisert i Amsterdam. Kartet er orientert med sør øverst.

Atlantis er et mytisk land, oppkalt etter Atlas, landets første konge, med en mulig relasjon til titanen Atlas (gammelgresk Ἀτλαντὶς νῆσος, «Atlas’ øy»), omtalt av den greske filosof Platon som etter tradisjonen skal ha fått lærdom om byen gjennom den greske filosofen Solon som bodde i Athen men som hadde fått kunnskap om myten via egyptiske prester under sitt opphold i Egypt. I følge Platon skal byen ha blitt opprettet av Poseidon og at den befant seg nær Herkules’ klipper.

Platon siterte Solon via Kritias, og sa at hovedstaden bestod av mektige sirkulære kanaler med et palass i sentrum. Videre beskrev Solon i detalj dimensjoner og utforming av byen. I den ufullstendige teksten fortalte han om hvordan landet til slutt forsvant under havets overflate. Historien ble av Platons elev og senere rival Aristoteles sett på som en litterær fiksjon, og har til dels preget ettertidens syn på historien. Mot slutten av oldtiden holdt allikevel kommentatorer av Platons verker historien for sann. Gjennom middelalderen og især i nyere tid har interessen for Atlantis vokst, og man identifiserte landet med ulike områder, for eksempel Santorini, Malta, Tartessos, Irland, Helgoland, Bimini, Bolivia, eller til og med Antarktis.

Teorier om beliggenheten til Atlantis

Skandinavia

Olof Rudbeck var en betydelig svensk vitenskapsmann. Som ung oppdaget han lymfesystemet. Han var kirurg, arkitekt, botaniker, astronom, komponist og arkeolog. Da han i 1660-årene ville utarbeide et kart over området ved Mälaren, fant han det han mente var påfallende likheter mellom stedsnavnene der og ved Middelhavet. Som et resultat skrev han verket Atlantica i fire bind på ialt ca 3.000 sider, utgitt fra 1679 til 1702. Av verket fremgår det at Skandinavia er sivilisasjonens vugge, Atlantis, og at svensk er verdens urspråk, som blant annet hebraisk og latin stammer fra. Rudbeck konkluderte med at ikke bare Atlantis, men også Hades og Olympen lå på «wåra Atlantiska Õö», som han kalte Skandinavia. Han sendte en ekspedisjon til Nordkalotten for å lete etter Hades. Oldtidens guder og helter hadde etter hans mening enten vært svensker eller besøkt Sverige. Nordkapp og Kullen i Sverige var minner om Herkules’ bedrifter, mens Øresund (og ikke Gibraltarstredet) var de egentlige «Herkules’ søyler». Likeledes var Tjøme det Thymaterion som Gibraltar-farerne Hanno og Skylax hadde besøkt i århundrene f.Kr. Skylax hadde ifølge Rudbeck også besøkt Arendal og Grimstad.

De teoriene satte heller ikke hans samtid helt sin lit til. Holberg skrev en satire over Rudbecks skrifter, og Diderot anførte i sin encyklopedi Rudbeck som et eksempel på hvorfor man ikke skal blande mytologi og etymologi

Spania

I 2011 hevdet professor Richard Freund fra Hartford-universitetet i Connecticut at Atlantis befant seg i Europas største våtmarksområde, Donaña-parken nord for Cadiz i Spania. Juan Villarías-Robles, antropolog ved den spanske regjeringens vitenskapelige forskningsinstitutt, CSIC, og medarbeider i teamet som undersøker gamle bosetninger i Donaña, er uenig i professor Freunds konklusjoner. Ifølge ham er professoren opptatt av sin egen kontroversielle teori om at kong Salomon var på leting etter elfenben og gull i Tartessos.

Ved Malta i Middelhavet

På Malta finnes ruiner fra en eldgammel kultur. Malta er derfor utpekt som ett av de stedene der Atlantis kan ha befunnet seg. Der er rester av byggverk reist av kjempesteiner, og oppmuringer som kan ligne vannkanaler, kanskje som en del av et større system.

Under siste istid var store deler av vannet i havene bundet opp i isbreer. Havnivået på jorda sank dermed 2-300 meter under dagens nivå. Middelhavet ble derfor trolig skilt fra Atlanterhavet og dannet en stor innsjø. Fordampningen fra Middelhavet er i dag ca. 3 ganger større enn tilført vann gjennom nedbør og elver som renner ut der. Uten tilført vann fra Atlanterhavet vil det kun ta ca. 2000 år å dampe bort vannet der. Det antas at Middelhavet var nærmest tørket ut i mer enn 30.000 år under siste delen av istiden. Uavhengig forskning bekrefter at deler av Middelhavet har var tørt land flere ganger i tidligere tider. Et av bevisene ligger i enorme saltforekomster på havbunnen. Dette er avleiringer etter at store mengder saltholdig sjøvannet har fordampet. Et annet tegn på at Middelhavet har vært tørt land, er at på Malta fantes elefanter av Afrikansk stamme. Dette indikerer at det kan ha vært fast landforbindelse til Afrika.

Klimaet under istiden var langt mer dramatisk enn det vi har i dag. Mens temperaturen ved polområdene var svært lav, var det minst 10 grader varmere ved Ekvator enn i dag. Mesteparten av Afrika ble meste trolig til ørken og ubeboelig. Bunnen av Middelhavet, et stort landområde mellom det ekstremt varme og kalde områdene, var trolig et attraktivt sted for bosetting. Vi må kunne anta at det var bosettinger flere steder her. Ingen på den tiden kunne vite at dette var bunnen av et stort hav som en gang ville bli fylt over.

Den siste istiden tok slutt for ca. 11.000 år siden. Vann-nivået i verdenshavene begynte å stige allerede før den tid. I følge historien forsvant Atlantis i havet for 13.000 år siden. Dette kan stemme godt med den tiden hvor Atlanterhavet ble høyere enn bunnen av Gibraltarstredet, og vann brøt igjennom til Middelhavet. All bosetning på den nåværende havbunnen ble oversvømt på kort tid. Atlantis beskrives av Platon som en stor by med en fremskreden teknologi. At det ligger vannkanaler der, kan tyde på at vannforsyningen ble hentet fra det dengang høytliggende Malta. Som kjent finner vi i dag rester av en gammel og høy utviklet kultur i mange land rundt Middelhavet.[4]

Santorini/Thira

Santorini er en gresk øy i Egeerhavet. I 1627 f.Kr. opplevde øya en gigantisk vulkansk eksplosjon som skapte store flodbølger og ødela mange av de kystnære sivilisasjonene ved Middelhavet. Denne versjonen stemmer ikke med Platons versjon av Atlantis’ fall, ved at, f.eks., Santorini ligger langt ifra Herakles’ klipper. Det er allikevel mulig at den voldsomme naturkatastrofen kan ha gitt opphav til legender som senere har inspirert historiefortellere og filosofer som Platon. Et vulkanutbrudd av en viss størrelse vil bringe med seg rystelser i form av jordskjelv – noe havguden Poseidon ble ansett for å være ansvarlig for – og det virker sannsynlig at en slik naturkatastrofe kan ha gitt folk i nærliggende områder den oppfatningen at de hadde mistet gudenes gunst, slik legenden om Atlantis også beskriver.

Kreta

En annen teori, som ble fremmet av K. T. Frost i The Times den 19. januar 1909, går ut på at Kreta ble oversvømmet av en tidevannsbølge forårsaket av vulkanutbruddet på Santorini.

Nord-Amerika

Mange forfattere på 1500- og 1600-tallet antok at kontinentet Platon beskrev var identisk med Amerika. Blant tilhengerne av denne teorien var John Swan, som dermed tror at Amerika/Atlantis sank for en periode for så å dukke opp igjen da det var glemt.

Atlanterhavet

Mange har plassert Atlantis i Atlanterhavet, som også har navn etter Atlas. Plasseringen i Atlanterhavet er omdiskutert. Otto Muck, en forsker fra Wien, mente Atlantis måtte ha vært plassert i nærheten av Puerto Rico-platået. Han mente en asteroides nedslag på jorden var grunnen til en Atlantis’ undergang, da asteroiden lagde en tidevannsbølge. Athanasius Kircher, den jesuittiske oldtidsgranskeren, mente derimot at han tre århundre tidligere hadde funnet ut at fjelltoppene i Azorene var det sunkne Atlantis. Ignatius T. T. Donnelly, også omtalt som Atlantis-forskningens far, var en amerikansk kongressmann som levde på 1800-tallet. Han kom frem til at det en gang eksisterte en stor øy i Atlanterhavet ved munningen til Middelhavet (Gibraltarstredet). Dette skulle da ha vært restene av et atlantisk kontinent.

Eldre beretninger om Atlantis

Platons beretninger om Atlantis er å finne i verkene Timaios og Kritias. Disse dialogene, som vanligvis er datert tilbake til ca. 370 f.Kr. er de tidligst kjente referansene til Atlantis. Timaios begynner med en innledning, etterfulgt av en fortelling om skapelser, universets struktur og gamle sivilisasjoner. I innledningen forestiller Sokrates seg det ideelle samfunn, og lurer på om han og hans gjester kan komme opp med en historie som gir dette samfunnet til liv. Kritias nevner en visstnok historisk hendelse som ville være det perfekte eksempel, og følger opp ved å beskrive Atlantis i Kritiasdialogen, for det meste dets opprinnelse og form. Det gamle Athen beskrives som det perfekte samfunnet, mens Atlantis er dets motsetning. Kritias’ fortelling sier han ble nedskrevet etter den athenske lovgiveren Solons reise til Egypt, hvor, ifølge andre kilder, Sonchis, prest i Theben oversatte det til gresk for ham.

Atlantis i fiksjonen

Ifølge Platon var Atlantis et land hvor dyktige bønder skapte velluktende frukthager, og hvor det var mange dyr, blant annet en stor elefantbestand. I landets viktigste by lå det utallige herskapsboliger, og på øya i midten lå kongepalasset som i glans og prakt kun ble overgått av tempelet i sentrum av indre borggård som var reist til ære for Poseidon.

Men verken gull eller prakt kunne tilfredsstille atlantidene. Deres tiltakende materialisme påkalte gudenes vrede, og hele sivilisasjonen ble, ifølge Kritias, dømt til en rask og dramatisk død. I senere tider har mange ment at Platon påpekte at dette var en metafor for hvordan han mente verdenssamfunnet utviklet seg.

Palasskomplekset i Atlantis

Fremst blant de mange kostelighetene i Platons Atlantis var det praktfulle palasskomplekset. Det var bygd på øya som dannet sentrum av hovedstaden, og var omgitt av tre ringformede, konsentriske, brede kanaler. I midten av borggården som den kongelige residensen var plassert rundt, lå Poseidontemplet. Hele komplekset var reist av Atlas, Poseidons eldste sønn og den første kongen i Atlantis, men herskerne som fulgte Atlas på tronen, var ikke fornøyd med å etterlate senteret for sin makt slik de overtok det.

Platon skrev:

«Siden det ble overtatt av de ulike kongene som arv fra forgjengeren, og hver og en prøvde etter beste evne å overgå denne i å utsmykke palasset, inntil de hadde gjort det til et under å skue, så stort og vakkert var det.»

Besøkende til palassanlegget måtte først følge en bred hovedgate som gikk over de tre kanalene, før de kom fram til slottsportalene som ledet gjennom en steinmur med kledning i messing, en mur kledd i tinn, og innerst en mur kledd i Orichalcum som «funklet rødt som ild». Innenfor de to ytre praktfulle murene var aristokratiets herskapshus. Ifølge teksten var ringmurene, broene og porttårnene bygget med hvit, svart og rød stein som var brutt ut av grunnen under den sentrale øya og fra ringøyene under bygging av kaianlegg ved å utvide ringkanalene.

Om de atlantiske fyrstene sier Kritias:

«Rikdommene deres var så umåtlige at deres like aldri før var sett i noe kongehus, og det skal godt gjøres å se det siden.»

Atlantis’ herskere

I hjertet av palasskomplekset lå Poseidontemplet.  Her kom de ti allierte fyrstene jevnlig sammen for å fastholde sine lover. Templet var et bevis på atlantidenes dyktighet innen metallarbeid.

«En avsperring av gull innhegnet Cleito og Poseidons helligdom. Templets yttervegger var dekt med sølv, spirene med gull. Innvendig var taket laget i elfenben, prydet med gull, sølv, og orichalcum; og alt annet der inne – vegger, søyler, og gulv – var belagt med Orichalcum.»

Der inne sto en kjempestatue av Poseidon som fører av en vogn trukket av seks bevingede hester. Rundt ham var hundre små statuer av nereider – nymfer ridende på delfiner.

Overkongen av Atlantis og hans ni brødre, konger i de ni andre selvstendige rikene kom sammen i templet vekselsvis hvert 5. og 6. år for å holde etisk råd og stadfeste og avsverge deres allianse. De ofret en okse på et ildsted før de satte seg rundt glørene og traff kongemøtets avgjørelser. Disse ble risset inn på en gulltavle og dedikert til templet.

Kritias forteller at:

«Gjennom mange slektledd….bibeholdt de et sannferdig og på alle vis opphøyd sinnelag som forenet omtanke og klokskap; både i livets mange aspekter, og i samkvem med hverandre.»

Atlantis’ undergang

Ifølge Kritias hadde atlantidene på høyden av sin makt herredømme over det meste av Middelhavsområdet, og de ble med tiden fylt av havesyke og urettskaffen makt. Atlantidenes herskere hadde ikke lenger det guddommelige klarsyn i seg som lot dem holde sanne dyder høyere enn materielle goder.

«Men når den guddommelige delen av deres opphav begynte å tynnes ut, ved at blodet ble oppblandet med de dødeliges, kunne de ikke lenger opprettholde sin lykksalighet, men fornedret seg.»

De sendte hærstyrker for å erobre Aten, og områdene videre østover. Da grep Zevs inn, og han dømte hele Atlantis til en total og brå undergang. På et døgn var Atlantis utslettet av de guddommelige naturkreftene.

Ifølge Platon skrev Solon at innseilingen til Atlantis allerede på hans tid var ufarbar og blokkert av mudder og grunner.

Tro

Historien om Atlantis spilte en viktig rolle i det nittende århundres okkulte renessanse. Den amerikanske kongressmannen og forfatteren Ignatius Donnelly utga i 1881 boka Atlantis: The Antediluvian World. I denne boka lanseres teorien om at alle gamle høykulturer stammer fra Atlantis.

I H. P Blavatskys teosofi omtales sivilisasjoner på hennes versjon av Atlantis og andre tapte kontinenter. Hun hevder at pyramidene i Egypt og Mexico ble konstruert av flyktninger fra Atlantis. Disse beretningene ble utviklet videre av C. W. Leadbeater, Rudolf Steiner, Edgar Cayce og andre.

Atlantisfortellingen er seinere brukt som råstoff i et stort antall romaner, filmer, tegneserier og sanger, og fortsetter å fascinere kunstnere, mystikere og mange andre den dag i dag.